Kristus alene er mer enn nok - en hverdagshendelse og et bønnesvar

Livet byr på mange overraskelser - og skuffelser. Det kan foreta en u-sving når som helst, og i løpet av sekunder kan du miste alt. Når det skjer gjelder det at du eier det som ikke kan tas fra deg! Kristus! Er Han blitt vårt ett og alt?

Apostelen Paulus hadde forstått dette gjennom personlige livserfaringer. I det som mange anser å være hans mest personlige brev - 2.Korinterbrev - sier han det slik: "Som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt." (2.Kor 2,10) 

I dag er jeg blitt minnet om ordene til apostelen fra 1.Kor 1,30: "For det er hans verk at vi er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." Som en overskrift over dette verset kunne vi skrevet: 'Kristus er alt jeg trenger for liv og salighet.'

Kristus er min visdom

Kristus er min rettferdighet

Kristus er min helliggjørelse

Kristus er min forløsning

Som svar på all vår lengsel, gir Gud oss Kristus. 

ET ORD FRA HERREN

I går trengte jeg et ord fra Herren på grunn av en spesiell omstendighet. I det jeg blar i en av Biblene mine jeg vanligvis ikke bruker, ramler det ut et lite kort med et bibelvers: "Og da de så opp, så de ingen andre enn Jesus." (Matt 17,8) Forsøkte Herren å si meg noe midt i skuffelsen og fortvilelsen jeg opplevde? Så blar jeg videre. Da kommer jeg over en lapp jeg selv har skrevet for noen år siden. Det er et sitat av den hellige Nilos, død 1651: "Ikke bekymre deg eller bli sorgfull fordi Gud ikke besvarer dine bønner med det samme. Gud ønsker å lære deg utholdenhet i bønn, og tålmodighet når du står foran Ham, for hva er mer fornemt enn å stå i Guds nærvær og tale med Ham og ha fellesskap med Ham?"

I går hadde jeg gledet meg veldig til noe som ikke kunne bli noe av på grunn av mine helsemessige utfordringer, og det hele ble en veldig nedtur og skuffelse for meg. Men så kom dette til meg: selv om vi mister alt, kan vi ikke miste Kristus, Han er alt vi trenger. Eller som Ambrosios av Milano (334-397) sa det:

"Hvis du vil lege dine sår, er Han legen. Hvis du brenner av feber, er Han lindringen. Hvis du behøver hjelp, er Han kraften. Hvis du frykter døden, er Han livet. Hvis du flykter a mørket, er Han lyset. Hvis du sulter, er Han føden."

Hva du er og hva du har i Kristus

"Som kristne avgjøres vår posisjon i Guds rike av vårt forhold til Kristus... Guds nåde identifiserer oss med Kristus i tre påfølgende faser:

1) For det første er vi 'gjort levende'. Vi deler Kristi liv.

2) For det andre er vi 'oppvakt' som Kristus ble vekket opp fra graven. Vi er delaktige i Kristi oppstandelse.

3) For det tredje er vi 'satt med ham i himmelen'. Vi har del i Kristi kongelige myndighet på tronen.

Ingenting av dette tilhører framtiden. Det står alt i imperfektum, som et faktum som allerede er oppnådd.

Alle disse tre fasene blir gjort mulig, ikke våre egne prestasjoner eller gode gjerninger, men alene ved i tro å ta imot fellesskapet med Kristus."

Derek Prince (bildet), 1915-2003, i boken: Historien formes gjennom bønn og faste, side 28

Forvandlet til Hans likhet

J. Rufus Moseley (bildet), 1870-1954), er blitt kalt 'den første karismatiker." Det har sammenheng med at han i mars 1910 ble døpt i Den Hellige Ånd, og talte i alle kirkelige sammenhenger. Moseley, som for lengst er 'glemt', skrev mye om det indre livet og den iboende Kristus og om foreningen med Ham. Han ble i sin samtid betraktet som en Kristus-mystiker og beder. Her er noe jeg har oversatt som han har skrevet:

"Hemmeligheten ved å bli værende og forøkende er å leve i Guds kjærlighet og glede og i evigvarende takknemlighet. Vi skal betrakte og fryde oss i Herrens herlighet, og idet vi gjør det blir vi forvandlet fra herlighet til herlighet og blir Ham lik. 

Dette skal vedvare frem til vi hatt på oss bryllupsklærne, frem til den fulle manifesteringen av Kristus, som vil forvandle oss til vi blir lik Hans herlighets kropp."

- J. Rufus Moseley, 8.juni 1930
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den skjøre skatten vi oppbevarer i våre leirkar

Noen ord av bror Roger har vært i mine tanker den siste tiden. Som kjent grunnla den reformerte sveitsiske pastoren, Roger Louis Schutz den økumeniske kommuniteten i Taize i 1940. Siden da har brødrefellesskapet vokst til en kommunitet på 100 personer, fra mange land. Hit kommer titusener av ungdommer hvert eneste år, for å ta del i bibelstudiene, bønnene og lovsangen.

Bildet viser rommet til bror Roger. Enkelt innredet. Lyst. Solen slipper inn gjennom et stort vindu. Legg merke til bøkene ved siden av sengen. Lett tilgjengelige. Og den personlige bønneplassen i det ene hjørnet.

Men så til ordene fra bror Roger, her i min oversettelse:

"Du kan bare bygge med det du er. Det er med din egen sønderbrutthet - det ordet er kanskje litt for sterkt; det er korrekt men kanskje vi ikke skulle bruke det for ofte - bedre å si vår indre skjørhet, i en leirkrukke - at Gud plasserer sin skatt i hver eneste en av oss... Når stormene kommer, i mørket hvor det er så lite lys, i stedet for å bli innadvendte, kan det hende vi kommer til den erkjennelsen at det er på denne måten at hjertet vårt åpner seg opp for alt det skapte. Det kan være at vi oppdager noe av det som er sant om oss selv, litt av det som konstituerer oss, og fra det øyeblikket fremover ønsker vi å forstå andre, å være sammen med dem. ikke for å gi råd - for på den måten risikerer vi å gjøre store feil - men ved å være der for å lytte til dem." (Kathryn Spink: A Universal Heart. The Life and Vision of Brother Roger of Taize. SPCK 2005, side X og 19)

Jeg kom til å tenke på disse ordene når jeg på nytt leste apostelens ord i 2.Kor 4,6-7: "For Gud, som sa: Lys skal stråle fram fra mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss selv."

Om å bli åndelig stabil

"I den første tiden jeg var kristen, hendte det at jeg ble åndelig oppglødd og ga løfter til Herren om alt mulig. Jeg følte at jeg hadde mottatt åndelig ledelse, visste hva hensikten var og tenkte: 'endelig, nå er jeg på vei!' Det neste jeg erfarte, var at alt hadde gått i stykker, og at all åndelig visjon og inspirasjon var forsvunnet. Så tok jeg meg sammen, rystet støvet av meg, returnerte til startstreken og begynte på nytt igjen. Dette gjentok seg mange ganger.

Dette mønsteret kan også være en del av din åndelige erfaring, eller det kan være et problem du sliter med å overkomme nå. Livet er aldri lett. Vi har alle våre opp- og nedturer. Det har vært tider da jeg sa til Herren: 'Jeg vil aldri tvile på deg igjen!' Men ganske snart sa jeg: 'Herre, hvor er du?'

Det er på tide for oss å vokse ut av disse mønstrene, og begynne å bevege oss oppover og framover uten vakling. Det er svært viktig at det grunnlaget som vi står på er 'KLIPPEN', vår Herre Jesus Kristus, og at våre liv er skjult 'i Kristus'. Hvis våre åndelige erfaringer hviler på sand, det vil si at vi stoler på våre egne evner, vil vi mislykkes når prøvelsene i livet øker på.

Når problemene påvirker oss og vi begynner å miste vår åndelige retning, hvis vi da blir stille og ser hen til Herren, vil vi innse at under vår vakling ligger det lag av åndelig styrke og håp som er blitt lagret der gjennom vår identifisering med Jesus i Hans død og oppstandelse - som ble bekreftet i den fred som kom da Han tok bolig i oss.

Vi trenger å innse at vi er en ny skapning - det gamle er borte, og våre liv er skjult i Jesus, og at vår styrke kommer fra Ham. Med David, bør vi være i stand til å si: 'Herren er mitt lys og min frelse.' Hvis vi dveler litt ved våre siste seire som vi har oppnådd ved å plassere våre liv i Hans hender, vil dette bli virkelig for oss personlig.

Paulus sa: "...jager fram mot målet." (Fil 3,14) Dette 'mål' er det fullbrakte verket på korset på våre vegne. Herren ser tvers gjennom vår vakling og ser om det er en djup indre vilje til å presse igjennom til det sted hvor vår respons ikke lenger kommer fra vår adamittiske natur, men fra den nye skapelsen som vi er blitt.

Mange av oss har en avgjort 'kunnskap' - at vi har erfart for mye med Herren til å vende tilbake, og det til enhver pris, vi har ikke noe annet valg enn å presse oppover og framover. Når vi innser dette - at det ikke er noen vei tilbake - kan vi bare si: 'Om det skulle bli bedre eller verre - mitt liv er Ditt." Herren er fornøyd med dette, for Han sier: 'Salige er de fattige i ånden ...' Det si si: 'Salige er de som er kommet til slutten av seg selv, og sine egne evner.'

Vi er kalt til å være 'overvinnere'. Men vi kan ikke overvinne om vi ikke har noe å overvinne. Så, når disse 'åndelige lover' treffer oss, har vi et valg, en anledning til å fornekte våre følelser, nekte å synes synd på oss selv, og heve oss over våre omstendigheter, som en overvinner.

Å være en 'overvinner' handler ikke om beseire fienden i vår egen styrke, men snarere å erkjenne at vår adamittiske natur er død og begravet, og at vi en ny skapning, styrket av Den Hellige Ånd. Da trer vi inn i livet til Kristus, og overvinner i Hans styrke.

De varierte kampene som hver enkelt av oss står overfor er svært reelle. Det er imidlertid ikke 'kampen' som er viktig, men heller måten vi ser på den og svarer på den. Vi lever i et verdslig miljø hvor alle slags kriger raser mot oss, og mange ganger virker det som om det er mer mot oss, enn for oss. Dette gir oss gode muligheter til enten å synes synd på oss selv og falle i fortvilelse, eller å reise oss over disse tingene og møte vår Herre, som seirer.

I Herrens hjerte er det et ønske for de som vil stå på forsoningens grunnfjell som Han tilveiebrakte på deres vegne, at de stoler på Hans trofasthet alene. Dette krever av oss at vi bryter oss ut av vår egen usikkerhet, og trer inn i den sikkerheten som består i at vi sitter med Ham på Hans trone, på høyre side av all makt og myndighet.

Her, idet vi hviler i Hans seier, vil Den Hellige Ånd som førte Jesus ut fra det som synes å være et totalt nederlag, også løfte oss ut fra vårt sted av motløshet og vakling til et seirende sted i Hans nærvær.

Har du noen gang ført, når noen blir velsignet, at dette er for 'alle', men ikke for meg? Hver av oss ønsker å være ønsket, verdsatt, og forstått, da dette er bygget inn i hele vårt vesen.

Siden vi er skapt i 'Herrens likhet', er dette ønsket også i Ham som skapte oss. Dermed ønsker Herren at vi kommer til Ham i full tillit og verdsetter Hans forløsning. Når vi vakler i troen så kan det ta fra oss gleden av å ha vår tilfredsstillelse i Herren.

'Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.' (Matt 18,3)

I forhold til vår nye skapelse - hvis vi vil holde det potensialet som ligger i oss for Herren i en enkel, barnlig tillit, vil vi være i stand til å heve oss over de begrensningene som ligger i oss selv, og gå inn i alt det Han har gjort for oss.

Nå kan vi vandre i den stabilitet og tillit som finnes i Ham."

Wade Taylor (bildet)/Parousia Ministries. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hva betyr det å være 'i Kristus'?

'Men han som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud. (2.Kor 1,21)

Herren vår Gud har selv satt oss i Kristus. Vår skjebne er derfor lenket til Hans. 

Når vi forkynner i de små landsbyene i Kina, er det ofte nødvendig å bruke et veldig enkelt billedspråk. Jeg husker at jeg en gang tok frem en liten bok, og inn mellom sidene stakk jeg et papirstykke.

- Følg nå nøye med, sa jeg.
- Nå tar jeg dette papiret, det er et helt løst papir, helt forskjellig fra boken. Ettersom jeg ikke trenger det til noe spesielt, legger jeg det inn i boken. Nå gjør jeg noe med boken. Jeg sender den i posten til Shanghai. Jeg sender ikke papirstykket, men papiret ligger inne i boken. Så hvor befinner papiret seg? Kan boken sendes til Shanghai uten at papiret følger med? Kan papiret ha en annen skjebne enn boken? Nei, der boken havner, der havner papiret. Mister jeg boken i elven, går papiret uti også, og hvis jeg berger det i land, berger jeg papiret med. Hvilke opplevelser boken enn måtte ha, så opplever papiret det samme, for det befinner seg fremdeles inne i boken. Det å være 'i Kristus' er akkurat slik. Det betyr å være ett med Ham i alt Han har gått gjennom. Han ble korsfestet. Må jeg da be Gud om å korsfeste meg? Langt derfra! Min Frelsers skjebne har allerede blitt min skjebne'.

Watchman Nee (bildet) i Brød i ørkenen, side 42-43. Ansgar forlag 1977

Guds svar er Jesus

Så ofte vi kristne blir fristet til å søke åndelige opplevelser for deres egen skyld! Dette er galt. Bibelen taler ikke om noen opplevelse som gis oss atskilt fra alt annet. Det som Gud har gjort i sin nåde, det er å la oss komme med i Kristus.

Det som skjedde med Kristus, har Han latt skje med de kristne, det Hodet måtte gjennomgå har lemmene likeledes gjennomgått.

Derfor tar vi feil når vi tror at vi kan eie noe av det åndelige liv bare av oss selv, løsrevet fra Kristus. Det var aldri Guds hensikt at vi skulle få noe fra Ham som bare tilhørte oss helt personlig, og Han er ikke villig til å la noe slikt oppstå i deg og meg. 

All sann kristen opplevelse oppleves først i Kristus. Det vi kaller 'vår' opplevelse er bare dette at vi får erfare det Han har opplevd og hva Han har følt. Det er vintreet som gir grenene sin karakter'.

Watchman Nee

Hva Jesus har gitt oss

"... Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt." (Rom 5,5)

Fordi den Herre Jesus døde på korset har jeg fått motta syndenes forlatelse, fordi Han stod opp fra de døde har jeg fått mottatt nytt liv, fordi Han er opphøyet til Faderens høyre hånd har jeg fått motta Den Hellige Ånds gave.

Alt har jeg fått ved Ham, ingenting på grunn av meg selv. Syndernes forlatelse er ikke noe jeg har fortjent, den er grunnlagt på Hans korsfestelse, og at jeg har mottatt Den Hellige Ånds fylde skyldes heller ikke mine fortjenester, men Hans opphøyelse. Den Hellige Ånd er blitt gitt deg og meg både for å vise at Guds Sønn nå er heliggjort, og for, gjennom den guddommelige kjærlighetens kraft, å lede oss til herligheten.

Gjennom Åndens vitnesbyrd vet vi at Jesus fra Nasaret, som ble korsfestet av onde mennesker for nesten to tusen år siden, ikke døde som en martyr alene, men er opphøyet for oss til Faderens høyre hånd i herligheten. Halleluja. (Watchman Nee: Brød i ørkenen, 1977)

Det holder med Kristus

Jeg likte veldig godt dette sitatet fra Johannes av Korset, som jeg leste i går:

"Etter å ha gitt oss sin Sønn, sitt Ord (Logos), har Gud intet annet ord å gi oss. Alt har Han sagt oss, på en eneste gang og med ett eneste Ord ... for det Han sa stykkevis ved profetene, det sa Han fullt ut og helt ved sin Sønn, da Han gav oss sin Sønn, sitt alt.

Slik har det seg at den som nå vil stille Ham spørsmål, eller som krever syner og åpenbariger, begår ikke bare en galskap, Han begår en fornærmelse mot Gud, fordi han ikke nøyer seg med å beskue Kristus alene, uten å søke noe annet eller noe nytt."

Hebreerbrevets forfatter sier det slik:

"Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til oss gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen." (Hebr 1,1-2a)

Gud har skapt oss med en hunger etter Ham

Don Murphy (bildet) er en venn fra Tucson i Arizona, USA. Han driver et veldig interessant nettsted for de som er interessert i både anabaptistisk historie og teologi, og har også egne samlinger i sitt hjem. Han er far til Naomi, som er funksjonshemmet. Naomi, som nå er 49, har bodd sammen med faren og moren, Michi, siden hun ble født. Men 8. mai flyttet hun hjemmefra for aller første gang og inn i egen bolig. I et brev jeg mottok i dag skildrer han hvordan livet er blitt for de tre etter dette. Naomi har vært så heldig å få en leilighet ikke så langt fra sine foreldre, og de møtes nå på søndager for å gå i kirken sammen, og spise middag etter gudstjenesten.

I brevet i dag skriver Don om sult. Jesus snakker jo i Bergprekenen om at vi er salige om vi hungrer.

"Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal bli mettet." (Matt 5,6)

Don skriver:

"Gud har skapt vår sjel slik at den hungrer etter tilfredsstillelse lik en sultende mann leter etter mat... Å leve i Guds vakre rike, under Jesu kongedømme, er motsetningen den ordinære måten å oppnå tilfredsstillelse på. Når vi blir borgere av Guds rike, mens vi er her på jorda, ved å underordne våre liv til å ha fellesskap med Jesus og følge Hans lære og undervisning, mottar vi et helt nytt liv, et liv i Gud. Det er det evige livet som Jesus er kommet for å gi oss. Det er det eneste liv som tilfredsstiller våre innerste behov og lar oss erfare et forunderlig fellesskap, et liv i kjærlighet, verdi, betydning og sikkerhet."

Jeg ville dele dette med deg, for jeg kjenner på en djup takknemlighet for det vi har i Jesus.

I Kristus alene

Lytt til denne sterke sangen om hva vi har i Kristus, og hva Han har tilveiebrakt gjennom sin lidelse, død og oppstandelse