Kristne hakkespetter

Hvorfor denne ubendlige trangen etter å hakke på andre kristnes trospraksis og utøvelse enn ens egen? Det undrer jeg meg på. Hvorfor ikke la kristne fra andre sammenhenger enn ens egen få gjøre det på sin måte? Er det slik at bare det vi holder på med er  rett - og Gud velbehagelig? Eller er det slik at Gud ser til hjertet og elsker mangfoldet.

Om noen ber høyt, om noen ber stille, om noen sitter, om noen går, om noen ligger, om noen står oppreist, eller kneler, om noen er tause, om noen løfter hendene eller folder hender, om noen ber frie bønner eller skrevne bønner - eller tidebønner, eller i tunger - så angår ikke det meg!

Det er ikke til meg de ber likevel!

De ber til Gud på sin måte.

Kan ikke bare få lov til det?

Hvorfor denne mistenkeliggjøringen? Hvorfor denne trangen etter å rette på andre? Hvorfor dette behovet for å påpeke at de frie bønnene er bedre enn de skrevne? Hvorfor denne trangen etter å si at vi har Ånden fordi vi ber 'frie bønner', underforstått at de som ber skrevne bønner, ikke har Ånden?

Jeg undrer meg på hva Herren selv sier til denne hakkingen på andre kristne?

Kan vi ikke bare få være de vi er, være originale, og frie?

Edin Løvås snakket om at bønnens hus har mange rom. Det tror jeg på.

Leve forskjellighetene og variasjonen og mangfoldet!

Tre nivåer av bønn vi trenger å kjenne, del 3

Her følger tredje del av undervisningen til James Goll (bildet). Del 2 ble publisert den 9.mai, mens første del ble publisert 8.mai:

Vår evne til å flyte i gavene: undergjerninger, inkludert kreative mirakler, kommer gradvis som en del av at vår forestillingsevne overgis til Herren, for det er der vi begynner å tro det umulige.

Å benytte vår fantasi i kontemplasjon er helt relevant og en av de beste måter den kan brukes når vi ber Gud om å hellige den og fylle våre sanser med Hans Ånd. Dette har ingen ting med hvordan forestillingsevnen brukes i New Age, men ganske enkelt det Broder Laurentius kaller 'å venne seg til å leve i Guds nærvær'.

Hvis frustrasjoner og distraksjoner presser seg på oss, trenger vi en strategi for å holde dem ute. Madame Jeanne Guyon, en fransk kristen mystiker fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen på 1800-tallet og en pioner når det gjelder kontemplativ bønn, anbefalte å meditere på Skriften i denne hensikt. Hun skrev at når konkurrerende distraksjoner kjemper om å få vår oppmerksomhet, skulle vi grunne, meditere, tenke over og mumle over Skriften. Når vi mediterer over Bibelen så hjelper det oss å re-fokusere vår oppmerksomhet på Herren.

(fortsettes)

Tre nivåer av bønn vi trenger å kjenne, del 2

Her fortsetter undervisningen til James Goll (bildet):

Kontemplativ bønn er en eldgammel kristen bønnerpraksis som ikke har vært viden kjent eller praktisert i mange evangelikale eller karismatiske sammenhenger, men jeg tror Guds Ånd i våre dager gjenoppretter denne bønnepraksisen til en større del av Kristi kropp.

I kontemplativ bønn, henvender vi oss ikke til Gud primært som en som sitter på sin trone i himmelen; men til til en som på grunn av vår nye fødsel, har tatt bolig i oss. Hver og en av oss har en trone i vårt indre hvor Han bor på en svært personlig måte.

Kvekeren Richard J. Foster, forfatteren av den moderne kristne klassikeren: 'Veier til glede. Innføring i de klassiske åndelige disiplinene' (Luther forlag 2001), er en livslang student av ulike former for bønn. Gjennom sine studier og erfaringer har han funnet ut at kontemplativ bønn har tre stadier: Samling, bønnens stillhet og bønnens henrykkelse.

Samling
Stadium en er selve samlingen, som handler om å slippe tak i alle fengslede distraksjoner. Det er det som er ideen bak Salme 46,11: 'Hold opp, og kjenn at jeg er Gud'. Andre oversetter dette bokstavelig slik: 'Slapp av og gi slipp, og vi at jeg er Gud'. Det er en sammenheng her mellom den indre vissheten, som gis oss ved åpenbaring, av Guds store kjærlighet til oss, og omvendelse fra vår side. 'Omvendelse' betyr å vende seg bort fra synd og vende seg mot Gud. Det betyr også at vender seg bort fra alle fengslede distraksjoner for å fokusere på Herren og Hans nærvær.

Mens vi hviler i stillhet, ber vi Den Hellige Ånd om å gjøre Jesus virkelig for oss og slå av alt annet. Richard Foster viser oss en måte å gjøre dette på: se for seg Jesus sittende i en stol rett foran oss. Han er virkelig tilstede, men noen ganger trenger vi hjelp til å visualisere denne realiteten. Gud har skapt vår forestillingsevne, lik alt det andre vi har fått i gave, men vi trenger å hellige den, overgi den og bruke den etter Guds hensikt.

(fortsettes)

Tre nivåer av bønn vi trenger å kjenne, del 1

James Goll (bildet) har skrevet om kontemplativ bønn på en enkel og lettlest måte. Jeg har derfor valgt å oversette denne artikkelen, og håper den kan bli til hjelp for noen som lengter etter å komme inn i et djupere liv med Gud:

Kontemplativ bønn er ofte blitt sett på som noe som hører den gamle kirkehistorien til, men Gud restaurerer denne bønnepraksisen som et middel til å utvikle intimitet med Ham.

Jeg har funnet ut at den mest direkte veien til større intimitet med Gud har kommet gjennom praksisen eller disiplinen til en nærmest tapt kunst i dagens menighet hvor alt skal skje så fort - det som kalles kontemplativ bønn. For mer enn ti år siden, ble jeg kjent med denne bønneformen via noen erfaringer som Gud gav meg, og siden den gangen har blitt en av sentrale tingene i min vandring med Gud.

Når jeg først begynte å praktisere denne bønneformen, tilbrakte jeg nesten et helt år med å lese Bibelen, og skriftene til de tidlige kristne forfatterne, de som går under navnet 'ørkenfedrene'. Jo mer jeg leste, jo mer kjente jeg at jeg var på kjent grunn. Til en viss grad gikk jeg allerede denne veien.

Kontemplativ bønn handler først og fremst om dette: en søken etter intimitet med Gud. Bibelen er full av eksempler på en slik søken:

'Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd'. (2.Kor 3,18)

'Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!' (Salme 46,11)

'Med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone'. (Hebr 12,2)

(fortsettes)