Gud bruker det som ingenting er

Enkelte føler forlegenhet med det Herren har gitt dem, de synes det er så lite, ubetydelig og pusslete, at de heller tier med det, og heller gir ordet til en annen. Det bør vi ikke gjøre, og det er denne historien jeg nå skal fortelle et godt eksempel på!

Forkynneren Gunnar Sameland (bildet), som blant annet er kjent fra sin tid som bibellærer ved Troens Bevis bibelskole i Sarons dal, fra sin bok om den bibelske fasten, hadde en anerkjent profetisk tjeneste. Han forteller følgende: 

I forbindelse med et møte i Sverige for en del år siden opplever en kvinne at Gud sier noe til henne. Hun kvier seg for å reise seg for å gi dette ordet videre til forsamlingen. Hun er ikke vant med å gjøre slikt. Men hun drister seg likevel til å bringe det hun har hørt Herren si, videre.

Kvinnen reiser seg og sier: 'Herren sier: En pluss en er lik en'.

Det er ikke fritt for at folk som sitter i salen smiler.

Kvinnen setter seg, og både taleren og møtelederen rister på hodet og fortsetter møtet.

Det ingen vet er at det finner et ektepar i salen som sliter veldig med sitt ekteskap. De har følt at forholdet deres har knaket i sammenføyningene lenge, og det ser ingen hensikt i å gå videre. De vil skilles. Nå sitter de i salen og hører Herren si til dem: 'En pluss en er lik en'.

Begge opplever at Herren taler til dem personlig. De ser på hverandre og bestemmer seg der og da for å be Herren om hjelp i sitt ekteskap.

'De er fremdeles gift,' forteller Gunnar Sameland, 'og dette var mange år siden'.

La oss aldri forakte profetisk tale!

Gunnar Sameland - profet med vekt på faste og bønn, del 2

Gunnar Sameland ga følgende definisjon på hva profetiens gave egentlig er:

'Å eie en ikke medfødt, men av Gud lånt evne, til å se tingene slik de virkelig er.' (sitert fra Torbjörn Stolpe: Riket annorlunda, side 125)

At Gunnar Sameland hadde en profetisk gave var klart for ham helt siden han ble en kristen. Fra første stund ble han en ivrig gransker av Den Hellige Skrift. Han leste i begynnerfasen av sin tjeneste, i følge hans biograf Torbjörn Stolpe, 40 kapitler om dagen. Gjerne om kveldene, mens han søkte stillheten i en gammel skogsarbeiderbrakke. Da kom han raskt til historiene om de ulike profetene og til profetbøkene. Det vakte hans interesse og skulle bli hans lidenskap og livskall.

I en preken om den profetiske tjenesten han holder 18.september 1988, og som jeg har et lydopptak av, trekker Sameland frem et vers fra Salomos ordspråk: 'Uten åpenbaring blir folket ustyrlig.' (29,18) I den svenske oversettelsen Sameland brukte heter det: 'Där profetia inte finns, där blir folket tygellöst.' Det stemmer godt overens med andre nordiske bibeloversettelser, som den islandske: 'Der det ikke finnes noen åpenbaring, noen profeti, der kommer folket på avveier.' Og den færøyske: 'Der det ikke finnes noen profeti, der vil folket føres bort fra den rette veien.'

Gunnar Sameland var av den oppfatningen at den profetiske utrustningen ikke bare skulle brukes på talerstoler, men var like viktig midt i hverdagen, ja, til og med på gater og torg.

Profeten Elia var en av hans favoritter blant de bibelske profetskikkelsene. I sin forkynnelse vendte han stadig tilbake til 1.Kong 18,8: 'Gå og si til din herre at Elia er her.'

'Å, du menneske, hvilken hilsen', kunne Gunnar Sameland legge til. Torbjörn Stolpe legger til: 'Det var som en slags trykkbølge fra annerledes-riket.'

Det var ikke noe svermerisk ved Gunnar Sameland. Han var trygt rotfestet i Skriften og bønnen.

Stolpe skriver: 'Siden sin omvendelse studerte han ordet intensivt, og som ordets forkynner lyste han med krystallklar skarphet. I sin forkynnelse av Guds ord poengterte han med ettertrykk 'omvendelse' og 'dåp', en radikal forkynnelse, med hertevarme. Selv i bønnelivet hadde han djupe røtter i den profetiske tjenesten. Det virket som om han hadde en stadig toveiskommunikasjon med Far i himmellandet, og med Den Hellige Ånd som hjelperen. 'Den Hellige Ånd er en gentleman,' brukte Gunnar å si.'

Når Gunnar Sameland ba gjorde han det med åpne øyne. Det var uvanlig. Vennen Bertil Lind forteller at i den hverdagslige omgangen med Gunnar var det sjeldent at man så at han ba, men jo mer man lærte Gunnar Sameland å kjenne jo mer innså man at han levde i en stadig kontakt med Far i himmelen.

I forbønnstjenesten var Gunnar Stadig beredt, alltid bærende med seg sin lille oljeflaske og han brukte ofte å sende salveduker til de som ba om det.

Stolpe skriver: 'Det synes som om bønnen var en slags forutsetning for at profeten Gunnar var stadig oppdateert om det som virkelig pågikk i den åndelige verden.'

fortsettes

Gunnar Sameland - profet med vekt på faste og bønn, del 1

Vi befinner oss fremdeles i fastetiden. Det er ennå noen uker til den strålende påskedagen. Men det er i grunnen ganske så underlig dette: det er ikke så mange som løfter frem den bibelske fasten lenger. Leter man etter en god veiledning i hvordan man skal faste i følge Bibelen, er det ikke mange bøkene å finne. Jeg kjenner kun til tre: Franklin Halls bok om faste, som pinsemenigheten Klippen i Sandnes ga ut for mange år siden, og som er blitt en klassiker. De to andre ble utgitt av Sarons dal i Kvinesdal: Arthur Wallis: 'Den faste som gleder Gud', og en bok av Gunnar Sameland, som jeg ikke husker navnet på. Kunne det være: 'Den bibelske fasten'? Jeg har dessverre ikke noe eksemplar av den i min boksamling. Det skulle jeg gjerne hatt.

Det er ikke så merkelig at det er Sarons dal som løftet frem faste og bønn. Aril Edvardsen og folkene rundt ham trodde på bønnens makt, Det gjør de fremdeles i Sarons dal! Til bibelskolen i Sarons dal kom Gunnar Sameland titt og ofte for å undervise bibelskoleelevene om bønn og faste.

Men hvem var han så denne Gunnar Sameland? Mange mente han var en profetisk skikkelse. Han var også en sterk talsmann for kristen enhet. En særpreget personlighet som gikk sine egne veier.

Han het opprinnelig Gunnar Karlsson, og ble født i Lappland, i Kroksjö ved Stöttingsfjället, 12.januar 1921. Han og broren Es kil vokste opp i et enkelt hjem. 28 år gammel var han allerede sterkt alkoholisert. Da hadde han drukket siden han var syv, etter at faren døde bare 25 år gammel.

Men en sterk lengsel etter Gud førte til en radikal endring av hans liv. Noen kristne ungdommer han møtte, spurte om de ikke kunne be for ham? Etter denne forbønnsstunden fikk han det for seg at han skulle oppsøke pinsemenigheten i Kroksjö.

Det som skjedde den kvelden, beskriver Gunnar Sameland senere som 'ett cellbytte'. Hele kroppen hans gikk gjennom en helbredende forvandling, og da han gikk derfra, kunne han fysisk kjenne hvordan de nedbrytende giftene var borte.

Gunnars omvendelse ble snakket om i hele bygda. Det var et mektig vitnesbyrd for alle som kjente til han. Det vokste etter hvert frem et kall til å forkynne Guds ord, og sommeren 1930 reiste han til Stockholm for å gå på bibelskolen i Filadelfiakyrkan. Han studerte også gresk på Betelseminanret . Der ble de så overrasket over Gunnars evner og de ville gjerne at han skulle fortsette å studere. Men Gunnar vill vende tilbake til sitt kjære Norrland, og sommeren 1955 giftet han seg med sin Ulla. Samme år fikk han kall til å bli forstander for baptistmenigheten i Slussfors.

I 1969 - etter forskjellige forstanderkall - flyttet han til Tumba sammen med familien. Der skulle han bo resten av livet. Etter fem år som forstander begynner han en utstrakt reisevirksomhet.

Nå begynner også hans profetiske tjeneste.

fortsettes

'Herren sier: En pluss en er lik en!'

Jeg har talt i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika i formiddag. På vei hjemover lyttet jeg til en CD med bibelundervisning av Gunnar Sameland. Han underviste om den profetiske tjenesten.

I løpet av talen forteller Sameland en historie som forteller oss noe om at Gud ofte bruker den som ingenting er. I forbindelse med et møte i Sverige for en del år siden opplever en kvinne at Gud sier noe til henne. Hun kvier seg for å reise seg for å gi dette ordet videre til forsamlingen. Hun er ikke vant med å gjøre slikt. Men hun drister seg likevel til å bringe det hun har hørt Herren si, videre.

Kvinnen reiser seg og sier: 'Herren sier: En pluss en er lik en'.

Det er ikke fritt for at folk som sitter i salen smiler.

Kvinnen setter seg, og både taleren og møtelederen rister på hodet og fortsetter møtet.

Det ingen vet er at det finner et ektepar i salen som sliter veldig med sitt ekteskap. De har følt at forholdet deres har knaket i sammenføyningene lenge, og det ser ingen hensikt i å gå videre. De vil skilles. Nå sitter de i salen og hører Herren si til dem: 'En pluss en er lik en'.

Begge opplever at Herren taler til dem personlig. De ser på hverandre og bestemmer seg der og da for å be Herren om hjelp i sitt ekteskap.

'De er fremdeles gift,' forteller Gunnar Sameland, 'og dette var mange år siden'.

La oss aldri forakte profetisk tale!

Profeten Gunnar Sameland

Sammen med våre venner i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, minnes vi i dag Gunnar Sameland (bildet).

Her i Norge var han kanskje mest kjent for sin bok om den bibelske fasten. I Sverige derimot var han kjent som en profetskikkelse og en sterk talsmann for kristen enhet.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Mens de holdt gudstjeneste og fastet. Del 2

Beretningen om disiplene som spør Jesus om hvorfor Hans disipler ikke faster er blitt brukt som en forklaring på hvorfor vi som er Hans disipler i dag heller ikke behøver å bry oss om å faste. Men det er slett ikke det som står skrevet i Matteus kapitel 9.

Jesus svarer nemlig disiplene til døperen Johannes med følgende ord:

"Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen skal bli tatt fra dem, OG DA SKAL DE FASTE." Matt 9,15

Hvilke dager er det Jesus sikter til? Til tiden etter Kristi himmelfart. Med andre ord den tiden vi lever i nå. Dette er en tid for faste og bønn.

Likevel er det mange kristne som forbinder faste med lovtrelldom og middelalder. Eller vi møter velmenende mennesker som sier: "Vær forsiktig. Du kan komme til å skade helsen din, og det har du jo ikke råd til." Joda, kirkehistorien gir eksempler på usunne tider blant Guds folk da man mishandlet kroppen sin og drev asketiske øvelser for langt. Nå har pendelen svinget den andre veien. I dag er det nok få som driver askesen for langt, det er vel heller det stikk motsatte som er problemet. Vi er blitt grådige fordi vi lever i en grådighetskultur hvor Mammon er gud.

Skal vi vende tilbake til nytestamentlig menighetsliv, så må vi gjenvinne den åndelige balansen som nytestamentlig kristendom representerer: bønn og faste.

Også her er Jesus vårt store forbilde. Om Ham heter det:

"Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten." (Matt 4,1-2)

Legg merke til at det var Den Hellige Ånd som drev Jesus ut i ørkenen. Og legg merke til at ørkenoppholdet ble kombinert med en lang faste, hele 40 dager og 40 netter. Så om Jesus trengte å faste ved innledningen av sin jordiske tjeneste, er det da slik at vi ikke behøver? Nei, ikke om vi skal bli som Mesteren. Da hører også fasten med til det normale kristenlivet.

Leser vi Bibelen ser vi at mange fastet: Lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Blant kirkehistoriens kjente skikkelser finner vi navn som Martin Luther, Jean Calvin, John Knox. John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, bare for å nevne noen.

John Wesley sa en gang: "Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Richard Foster som har skrevet en innføring i de såkalte åndelige disipliner, forteller om en interessant observasjon: "I mine forberedelser kunne jeg foreksempel ikke finne en eneste bok om kristen faste utgitt mellom 1861 og 1964, en periode på nesten 100 år."

For egen del kan jeg tilføye at jeg kjenner til kun tre kristne bøker om faste utgitt på norsk de senere år. Det dreier seg om en bok av Franklin Hall som pinsemenigheten Klippen i Sandnes utgav for en del år siden, Arthur Wallis: "Den faste som gleder Gud", utgitt av Logos i 1974 og en bok Gunnar Sameland har skrevet.

Men jeg tror også Gud vil gjenopprette fasten i sin forsamling før Jesus kommer igjen. Ja, jeg tror at bønn og faste vil være avgjørende for oss i sluttspurten før bortrykkelsen.

(fortsettes)

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 6

Fasten hører med til de åndelige disipliner. Faktisk har Bibelen mye å si om faste. Men i en tid hvor maten nærmest dyrkes som noe hellig, og store matvarekjeder dynger reklame over oss hver eneste dag som handler om mat, vil nok enkelte mene at faste, moderasjon og avholdenhet er helt utdattert. Og enkelte kristne vil være helt enig. De vil kalle faste og avholdenhet for gjerningskristendom, eller for å bruke ordene til en ikke ukjent evangelist fra Kjeller - svett kristendom.

Men Jesus fastet. Det samme gjorde lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Ser vi litt nærmere på kirkehistorien vet vi at fasten betydde mye for Martin Luther, Jean Calvin, John Knox, John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, bønne-Hyde - bare for å nevne noen av de mest kjente. John Wesley har sagt det slik:

"Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Wesleys ord er sanne, også når det gjelder den siste delen av hans uttalelse. I mitt personlige bibliotek har jeg svært mange bøker. Men kun seks-syv bøker om faste. Fire av dem er oversatt til norsk. En bok av Franklin Hall, en av Arthur Wallis, Derek Prince og den siste av den svenske, nå avdøde, forkynneren Gunnar Sameland. I min tid som kristen - fra 1972 - har jeg knapt nok hørt noen forkynne om faste, og selv har jeg gjort det bare noen få ganger. Men jeg blir mer og mer overbevist om at det ligger en skjult kraft i fasten som vi har oversett. "Dette slag," sa Jesus, "drives bare ut gjennom faste og bønn". Kanskje er det ikke så underlig at vi har så lite åndelig gjennomslagskraft?

Jesus begynner sin tjeneste med faste. Det burde jo kalle på vår oppmerksomhet.

Nå finnes det ulike faster beskrevet i Bibelen. Den vanlige måten å omtale fasten på i Guds ord er at faste betyr at man avstår fra mat - fast eller flytende, men ikke vann. I forbindelse med Jesu 40 dagers faste, leser vi at Han ikke spiste noe og at Han mot slutten av de 40 dagene "var sulten". Da kom djevelen til Ham og fristet Han med mat.

Noen ganger beskriver Bibelen en delvis faste, det vil si at man begrenser matinntaket. Selv om seeren Daniel ser ut til å ha fastet på den vanlige måten, leser vi også: "Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom inn i min munn." (Dan 10,3)

Det finnes også eksempler på total faste, da man avstår fra både vann og mat. Jeg tenker blant annet på den såkalte Ester-fasten: "Gå av sted og få samlet alle jødene som er i Susan, og hold faste for meg! Dere skal verken spise eller drikke i tre dager, natt eller dag. Jeg og tjenestepikene mine vil faste på samme måten." (Est 4,16) Paulus gjorde det samme. Han innledet en tre dagers total faste etter at han hadde møtt den oppstandne Kristus på vei til Damaskus. "Og i tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk." (Apgj 9,9)

Bibelen omtaler også 40 dagers faster. Vi ser det i det allerede nevnte eksemplet med Jesus. Men både Moses og Elia fastet i 40 dager. Se 5.Mos 9,9 og 1.Kong 19,8.

Faste omtales også i Bibelen som noe mer enn faste fra mat. Du kan lese om dette i Jes 58,6-10.

Trykk på etiketten for "de åndelige disipliner" så finner du de tidligere artiklene jeg har skrevet om de åndelige disipliner.

(fortsettes)