Bryn Jones - apostelen og menighetsbyggeren, del 1

Waliseren Bryn Jones hører med til mine åndelige røtter. Som jeg har fortalt på bloggen tidligere ble jeg en en kristen i 1972. Jeg er et ektefødt barn av Jesusvekkelsen. Etter noen år sluttet jeg meg til en husmenighet, som hentet mye av sin inspirasjon fra lignende husmenigheter i Storbritannia. En av inspirasjonskildene var Bryn Jones (bildet). Jeg er ham stor takk skyldig for hans grundige og gedigne bibelundervisning. For en tid tilbake var jeg så heldig å komme over taler han holdt på Dales Bible Week. Undervisningen som ligger ute på denne siden, er virkelig blitt til velsignelse.

Hvem var han så, Bryn Jones?

Han ble født inn i en gruvearbeiderfamilie i den lille byen Aberdare i den sørlige delen av Wales. Fra tidlig alder skulle Bryn føle på de sosiale forskjellene som kampen mellom arbeiderklassen og sjefene og middelklassen og det øvre samfunnsjiktet utgjorde. Disse sosiale forskjellene gav seg utslag i det religiøse livet, ved at de som styrte gikk i 'kirken', mens den ordinære arbeider gikk til gudstjeneste i 'kapellet'. Denne splittelsen skulle merke Bryn for livet.

Han gikk regelmessig på søndagsskolen og når han var blitt 15 år begynte en søken etter mening med livet. Etter å ha vært med en venn på et møte i kapellet, ble det skapt en djup lengsel i ham etter Gud. Han leste Ap 2,21 i sin mors Bibel, og da forstod han at han kunne bli frelst:

'Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst'.

Der og da ba han ærlig og følte at noe tungt forlot ham, og han visste at han var blitt frelst.

Fra da av følte han at hans oppgave var å dele Kristus over alt - med start i hjembyen og så jorda rundt. Han visste ikke hvordan det kunne gjøres, men han visste bare at han måtte gjøre det. I 1957 ble han døpt i Den Hellige Ånd i en liten pinsemenighet i Aberamam i Sør-Wales. Denne hendelsen endret hans oppfatning og forståelse av Guds personlighet og natur. Inntil da hadde Gud vært personlig, stor, god og full av nåde. Nå ble Han i tillegg allmektig, overnaturlig, en som gjorde under og som helbredet, utrustet mennesker med Åndens gaver slik at Hans rike kunne utvides over hele jorden.

Han begynte på The Bible College of Wales i 1958 hvor han lærte å leve et liv i bønn, tro og forpliktelse til Gud. Selv om bibelskolen ikke ønsket at nådegavene skulle brukes i møtene, stoppet ikke dette Bryn fra å gjøre dette i private samlinger. Han var en ivrig leser, og likte en stor variasjon av bøker. En bok som influerte ham sterkt var Roland Allan's bok 'Missionary Methods - St.Paul's or Ours'? Watchman Nee's bok: 'The Normal Christian Church Life' var en annen bok som var med på å forme hans syn på menigheten. Men den aller største innflytelsen skulle komme fra et magasin som ble publisert av T.Austin Sparks og Honor Oak Fellowship i London: 'Witness and Testimony'. I tillegg til dette skulle også to viktige konferanser være med på å forme hans tanker om menigheten og om Guds rike. Hans tanker om dette førte til at han begynte å stille spørsmål som: 'Hva er menigheten for noe - egentlig?' Og: 'Hvilken relevans har Gud i dagens irr-relevante kirke?' Så var Bryn vel kjent med kirkens sosiale skiller, arkaiske bygninger, foreldede ritualer og en Bibel hvis språk ingen lenger forsto.

(fortsettes)

Vekkelse er når Gud overtar arenaen

Jeg leste en definisjon på vekkelse i går som jeg bare må dele med de av bloggens lesere som ber om den:

"Vekkelse innebærer at mennesker trekker seg tilbake fordi Gud har overtatt arenaen. Det er Herren som åpenbarer sin veldige hånd og virker med underfull kraft på så vel troende som syndere... Vekkelse er en guddommelig militær strategi som har til hensikt for det første å motvirke åndelig forfall, og dernest å skape nytt åndelig liv."

Ordene kommer fra Arthur Wallis (bildet), kjent engelsk bibellærer som betydde svært mye for husmenighetsbevegelsen på 1970-1980 tallet. Wallis døde i 1988.

I Salme 85,7 leser vi: "Vil du ikke fornye oss igjen, så Ditt folk kan glede seg i Deg?" Verset er også blitt oversatt slik: "Vil du ikke gjøre oss levende igjen ..."

I Jes 57,15 gir Herren oss følgende løfte: "For så sier Den Høye og Opphøyde, Han som troner for evig, Han som har navnet hellig: I det høye og hellige bor Jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd, for å gjenopplive de ydmykes ånd, og for å gjøre de sønderknustes hjerter levende."

Mens de holdt gudstjeneste og fastet. Del 2

Beretningen om disiplene som spør Jesus om hvorfor Hans disipler ikke faster er blitt brukt som en forklaring på hvorfor vi som er Hans disipler i dag heller ikke behøver å bry oss om å faste. Men det er slett ikke det som står skrevet i Matteus kapitel 9.

Jesus svarer nemlig disiplene til døperen Johannes med følgende ord:

"Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen skal bli tatt fra dem, OG DA SKAL DE FASTE." Matt 9,15

Hvilke dager er det Jesus sikter til? Til tiden etter Kristi himmelfart. Med andre ord den tiden vi lever i nå. Dette er en tid for faste og bønn.

Likevel er det mange kristne som forbinder faste med lovtrelldom og middelalder. Eller vi møter velmenende mennesker som sier: "Vær forsiktig. Du kan komme til å skade helsen din, og det har du jo ikke råd til." Joda, kirkehistorien gir eksempler på usunne tider blant Guds folk da man mishandlet kroppen sin og drev asketiske øvelser for langt. Nå har pendelen svinget den andre veien. I dag er det nok få som driver askesen for langt, det er vel heller det stikk motsatte som er problemet. Vi er blitt grådige fordi vi lever i en grådighetskultur hvor Mammon er gud.

Skal vi vende tilbake til nytestamentlig menighetsliv, så må vi gjenvinne den åndelige balansen som nytestamentlig kristendom representerer: bønn og faste.

Også her er Jesus vårt store forbilde. Om Ham heter det:

"Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten." (Matt 4,1-2)

Legg merke til at det var Den Hellige Ånd som drev Jesus ut i ørkenen. Og legg merke til at ørkenoppholdet ble kombinert med en lang faste, hele 40 dager og 40 netter. Så om Jesus trengte å faste ved innledningen av sin jordiske tjeneste, er det da slik at vi ikke behøver? Nei, ikke om vi skal bli som Mesteren. Da hører også fasten med til det normale kristenlivet.

Leser vi Bibelen ser vi at mange fastet: Lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Blant kirkehistoriens kjente skikkelser finner vi navn som Martin Luther, Jean Calvin, John Knox. John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, bare for å nevne noen.

John Wesley sa en gang: "Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Richard Foster som har skrevet en innføring i de såkalte åndelige disipliner, forteller om en interessant observasjon: "I mine forberedelser kunne jeg foreksempel ikke finne en eneste bok om kristen faste utgitt mellom 1861 og 1964, en periode på nesten 100 år."

For egen del kan jeg tilføye at jeg kjenner til kun tre kristne bøker om faste utgitt på norsk de senere år. Det dreier seg om en bok av Franklin Hall som pinsemenigheten Klippen i Sandnes utgav for en del år siden, Arthur Wallis: "Den faste som gleder Gud", utgitt av Logos i 1974 og en bok Gunnar Sameland har skrevet.

Men jeg tror også Gud vil gjenopprette fasten i sin forsamling før Jesus kommer igjen. Ja, jeg tror at bønn og faste vil være avgjørende for oss i sluttspurten før bortrykkelsen.

(fortsettes)

Vi er ikke større enn vårt bønneliv

"Det et menneske er på sine knær for Gud, det er han - og ikke noe mer."

Disse ordene av den skotske presten Robert Murray M'Cheyne (1813-1843) har fulgt meg i mange år, og utfordret meg! Den engelske bibellæreren Arthur Wallis har sagt noe lignende: "Et menneske er ikke større enn dets bønneliv."

Det er viktig å spørre seg hva som er viktig for Gud, og hva som er det aller viktigste. Svaret på det spørsmålet er enkelt: bønn. Skal vi bruke Robert Murray M'Cheyne's ransakende ord som målestokk, så må vi nok innrømme at våre menigheter, om enn store i tall og med flotte bygninger, ikke er mye i Guds øyne.

I den første tiden etter at jeg ble en kristen hadde vi av og til besøk av Kjell Haltorp i min hjemby. Han kom for å være med på våre bønnesamlinger. Jeg husker han pleide å si: Vi må få opp bønnetemperaturen! Og sammen stormet vi himmelens trone. Det var salige bønnemøter.

Det er blitt taust i mange forsamlinger. Det er intet bønnebrus, det er få som kommer sammen for å be. Men aktivitetene ellers er det ikke noe å si noe på. Det er ikke måte på hvor mange aktiviteter man ellers har, og har tid til. Bare ikke å be.

Robert Murray M'Cheyne fikk stå i flere vekkelser, selv om han bare ble en ung mann. 29 år gammel dør han i en tyfus-epidemi. Men før det rakk han blant annet å reise til Israel. Da jeg var på Shetland for noen år siden kom jeg over en bok som skildrer denne reisen. I 1839 reiser han sammen med Andrew Bonar, dr Alexander Black og dr Alexander Keith til det daværende Palestina. Boken er en fantastisk reiseskildring som absolutt er vel verd å lese. Den understreker blant annet at det fantes en sterk kjærlighet til jødene og til landet blant medlemmene av den skotske kirken.

Robert Murray M'Cheyne levde i bønn. Derfor er ikke hans navn glemt selv 165 år etter hans død. Fremdeles leses han prekener som er samlet i bokform, og fremdeles henter mennesker inspirasjon av hans bønneliv. Mange følger også hans daglige bibelleseplan. Den ble blant annet brukt av selveste C.H. Spurgeon. Du finner den her:

http://hippocampusextensions.com/mcheyneplan/

Jeg har selv fulgt den i mange år, og er absolutt å anbefale. Bruker du denne som mal leser du igjennom Bibelen en gang i året. Det er ingen dum ide. Bildet viser Bibelen til M'Cheyne, og det store bildet Robert Murray M'Cheyne slik en kunstner har forestilt seg ham.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 6

Fasten hører med til de åndelige disipliner. Faktisk har Bibelen mye å si om faste. Men i en tid hvor maten nærmest dyrkes som noe hellig, og store matvarekjeder dynger reklame over oss hver eneste dag som handler om mat, vil nok enkelte mene at faste, moderasjon og avholdenhet er helt utdattert. Og enkelte kristne vil være helt enig. De vil kalle faste og avholdenhet for gjerningskristendom, eller for å bruke ordene til en ikke ukjent evangelist fra Kjeller - svett kristendom.

Men Jesus fastet. Det samme gjorde lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Ser vi litt nærmere på kirkehistorien vet vi at fasten betydde mye for Martin Luther, Jean Calvin, John Knox, John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, bønne-Hyde - bare for å nevne noen av de mest kjente. John Wesley har sagt det slik:

"Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Wesleys ord er sanne, også når det gjelder den siste delen av hans uttalelse. I mitt personlige bibliotek har jeg svært mange bøker. Men kun seks-syv bøker om faste. Fire av dem er oversatt til norsk. En bok av Franklin Hall, en av Arthur Wallis, Derek Prince og den siste av den svenske, nå avdøde, forkynneren Gunnar Sameland. I min tid som kristen - fra 1972 - har jeg knapt nok hørt noen forkynne om faste, og selv har jeg gjort det bare noen få ganger. Men jeg blir mer og mer overbevist om at det ligger en skjult kraft i fasten som vi har oversett. "Dette slag," sa Jesus, "drives bare ut gjennom faste og bønn". Kanskje er det ikke så underlig at vi har så lite åndelig gjennomslagskraft?

Jesus begynner sin tjeneste med faste. Det burde jo kalle på vår oppmerksomhet.

Nå finnes det ulike faster beskrevet i Bibelen. Den vanlige måten å omtale fasten på i Guds ord er at faste betyr at man avstår fra mat - fast eller flytende, men ikke vann. I forbindelse med Jesu 40 dagers faste, leser vi at Han ikke spiste noe og at Han mot slutten av de 40 dagene "var sulten". Da kom djevelen til Ham og fristet Han med mat.

Noen ganger beskriver Bibelen en delvis faste, det vil si at man begrenser matinntaket. Selv om seeren Daniel ser ut til å ha fastet på den vanlige måten, leser vi også: "Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom inn i min munn." (Dan 10,3)

Det finnes også eksempler på total faste, da man avstår fra både vann og mat. Jeg tenker blant annet på den såkalte Ester-fasten: "Gå av sted og få samlet alle jødene som er i Susan, og hold faste for meg! Dere skal verken spise eller drikke i tre dager, natt eller dag. Jeg og tjenestepikene mine vil faste på samme måten." (Est 4,16) Paulus gjorde det samme. Han innledet en tre dagers total faste etter at han hadde møtt den oppstandne Kristus på vei til Damaskus. "Og i tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk." (Apgj 9,9)

Bibelen omtaler også 40 dagers faster. Vi ser det i det allerede nevnte eksemplet med Jesus. Men både Moses og Elia fastet i 40 dager. Se 5.Mos 9,9 og 1.Kong 19,8.

Faste omtales også i Bibelen som noe mer enn faste fra mat. Du kan lese om dette i Jes 58,6-10.

Trykk på etiketten for "de åndelige disipliner" så finner du de tidligere artiklene jeg har skrevet om de åndelige disipliner.

(fortsettes)

Å være Kristi disippel er å være radikal - skikkelig radikal

Gjennom møtet med Bruderhof-kommuniteten og dens grunnlegger Eberhard Arnold, og gjennom brødrene fra de konservative mennonitene har jeg møtt en radikal kristen tro, jeg sjeldent har sett maken til. Dette handler om menn og kvinner som tar sin tro og etterfølgelsen av Jesus på alvor, som ikke bare prater, men som lever ut sin overbevisning. Så har de da også noe å slekte på: både den første menighetens radikalitet og de uredde og djerve anabaptistene.

Ordet radikal kommer fra det latinske ordet "radit" eller "radix" som betyr "rot". Radikal er derfor, om vi bruker definisjonen fra Oxford Dictionary: å gå til roten, til opphavet eller begynnelsen, befatte seg med eller handle på alt som er vesentlig og grunnleggende, fundamentalt, grundig. Kikker vi på det samme ordet i et annet leksikon, Webster Dictionary, finner vi radikal eller radikalitet er "særmerket ved et betydelig avvik fra det vanlige og tradisjonelle, tilbøyelighet til å gjøre ytterligere endringer i eksisterende synspunkter, vaner, tilstander eller institusjoner." Enkelte som tror de kjenner meg, fordi de kanskje har lest noe av det jeg har skrevet, vil kanskje kalle meg konservativ. Kanskje også fordi jeg har et konservativt bibelsyn, med det menes: Jeg tror at Bibelen er Guds ord, evig og uforanderlig. Men jeg håper og ber om at jeg er radikal i min forståelse av hva den kristne tro handler om, fordi jeg understreker betydningen av Guds rike, og Guds rike er kjennetegnet ved dets radikalitet. Tenk bare på innholdet av Bergprekenen, som er Guds rikets lov. Finnes det noe mer radikalt? Neppe.

Bibelens Gud er radikal i alle Hans handlinger med mennesket, noe som tydeligst og sterkest blir demonstrert i Hans Sønns liv og tjeneste. Guds rike er derfor ytterst radikalt i alle sine krav.

Arthur Wallis skriver følgende:

"Dersom noen bekjenner seg som Guds barn, en Kristi disippel, eller som en borger av Guds rike, og likevel er berøvet denne radikalisme, vil han bvli rådet til grundig å gjennomtenke sin kristne bekjennelse. Kan det være ekte gull uten noe særpreg? En sann radikaler i Guds rike er en mann som står på klar grunn i forhold til sannheten. Han kan ikke gå på kompromiss med sin samvittighet, forkludre sin overbevisning, eller vri på bibelske prinsipper for sin egen status eller sikkerhets slyld."

Så legger bibellæreren Wallis til:

"Klarheten og motet til den radikale kristne setter han i stand til å skjære gjennom hykleriet, uvirkeligheten og det trivielle som ofte tildekker det egentlige problemet. Slik gjorde Jesus med fariseerne og de skriftlærde, og blottstilte sannheten så alle skulle se den. Han har lært å skille mellom menneskelig entusiasme og Åndens nidkjærhet, mellom bløthjertethet (som er selvisk i sitt vesen) og åndelig medfølelse (som er selvofrende), mellom lettvint toleranse og sann overbærenhet. På den andre side er han ikke skremt til kompromiss i frykt for at folk skal se på han som trangsynt, eksklusiv, som ikke samarbeidsvillig eller overlegen. I sin overbevisning er den radikale en svart/hvitt mann. Grått finnes ikke i hans fargeskjema. Eller sagt på en annen måte: Når det gjelder viktige saker, så nekter han å sitte på gjerdet eller å ha en 'vente og se holdning.' Det er enten rett eller galt. Det er enten sant eller falskt. Det er enten lys eller mørke. Han kan ikke holde lag med dem som av personlige hensyn er fornøyd med å leve i grålysningen."

Apostler idag, hvorfor ikke? del 2

"Til noen vil selve ideen om en 20 århundres apostel være like mye et fenomen som en 20 århundres dinosaur," skrev Arthur Wallis (bildet) en gang.

Mange er av den oppfatningen at apostlene forsvant med den første menigheten. De mener at aposteltjenesten gjaldt for en bestemt tid, og var kun nødvendig i menighetens første tid for å sette ting i rette skikk. Noen av dem vil henvise til 1.Kor 13, hvor det står at "kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, så skal de ta slutt. Om det er tunger så skal de opphøre. Om det er kunnskap, skal den bli borte." (1.Kor 13,8) Men de som svarer med å henvise til dette verset, kan ikke svare på når dette skjedde. For Bibelen gir nemlig et svar på når de profetiske gavene og tungene opphører, og kunnskapen blir borte. Det skjer når det fullkomne kommer (v.10). Da skal vi "se ansikt til ansikt", da skal vi "kjenne fullt ut". (v.12) De fleste, tror jeg, vil erkjenne at vi ikke er der riktig ennå! Selv om vi har fått Bibelen - som er fullkommen, er det ennå et stykke før menigheten er der at den er uten flekk og lyte.

Så må vi jo også spørre oss selv hvorfor det er rett å ha lærere, evangelister og hyrder i menigheten, men ikke apostler og profeter. Hva er logikken i det?

Enkelte hevder at aposteltjenesten er knyttet til de som gav oss De nytestamentlige skriftene. Da velger man å se bort fra at Det nye testamente nevner flere disipler enn de 12. Disse skrev ikke en eneste linje i Skriften, så hva gjorde de for å leve?

"Vi trenger å se disse menn som primært som mennesker som brakte åpenbarings ord og gav retning inn i de levende situasjonene hvor Gud bygget sin kirke," skriver Arthur Wallis. Og så legger han til: "Det var bare en liten om enn eminent gruppe blant dem, sammen med noen historikere som Markus og Lukas, som ble utvalgt til å gi oss de hellige skriftene."

Arthur Wallis skrev dette også om aposteltjenesten: "Selv om vi har de inspirerte skriftene, trenger vi fremdeles de som inspirert uttaler dem, og mens vi har åpenbaringens ord trenger vi åpenbaringens menn."

Det er heller ikke snakk om at vi legger noe til Den Hellige Skrift. Den er avsluttet. Ikke noe kan legges til, eller trekkes fra. Men en av apostlene, Peter, skriver: "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Hvis noen taler, skal han tale som Guds Ord.." (1.Pet 4,10-11a)

Det nye testamente taler om tre "kategorier" apostler:

1. Herren Jesus selv. Om Ham heter det: "Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner." (Hebr 3,1. Norsk Bibel 88/07) Jesus kontinuerlig levde, beveget seg og tjenestegjorde i bevisstheten om at Han var utsendt fra himmelen. Dette er selve hjertet i det apostoliske.

2. De 12. Disse sto og står i en særstilling. Det står om dem i Åp 21,14: "Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler. Norsk Bibel 88/07)

3. Apostlene etter Ef 4. Dette er apostler som er gitt til menigheten, som - legg merke til uttrykket - gaver gitt etter Kristi himmelfart. Les Ef 4,7-11 i sin sammenheng så vil du se nettopp det. De 12 apostlene var før-pinsedag, de apostlene som beskrives i Ef 4 er etter pinsedag.

Det er denne type apostler denne serien handler om. Vi skal se nærmere på disse i den neste artikkelen.

(fortsettes)

Dåp i vann

I dag har jeg talt i Filadelfia Kolbotn om dåpens betydning. Her følger et utdrag av undervisningen:

Utgangspunktet for talen var: Rom 6,1-14

At et menneske døpes til Kristus betyr at det som skjedde på Golgata, blir til virkelighet i ens eget liv. Vi er døpt til Kristi død, vi er begravet med Ham, vi er korsfestet med Ham og vi er oppstått med Ham. Den døpte tilhører ikke lenger den verden som står under dommen og døden, men er blitt en borger av Kristi nåderike.

Når Peter så at Kornelius, den første hedningekristne, hadde mottatt dåpen i Den Hellige Ånd, så kunne han ikke nekte ham dåpen i vann. En person som er døpt i vann bekjenner at Guds Ånd har anvendt Jesu blod på hans liv, og renset ham for hans synder, og gitt ham en ren samvittighet foran Gud og mennesker. Nå er denne personen en del av Kristi kropp. "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd og drikke." (1.Kor 12,13)

Med dåpen avlegger vi en offentlig bekjennelse at vi er nye skapninger i Kristus. I dåpens grav bekjenner vi at vi nå tilhører Kristus, vi følger ikke lenger verden og er en del av verdens system, vi følger ikke lenger den onde, eller våre synder. Vi avviser dem og har til hensikt å tjene Jesus, vår herre og mester. Dåpen forsegler denne hellige pakt med Gud.

I mai 1939 oppholder den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee seg i London. I forbindelse med et dåpsmøte, holder han en tale som han kaller «En verden under vann». Her kommer Watchman Nee inn på en side av dåpen som jeg tror det er svært viktig at vi får tak på, nemlig denne: Dåpen er adskillelse fra verden som system. For de første kristne var dåpen nemlig den store overgangen til å bli kristen, og leve som en kristen. Det var de som ventet med å gå til det skrittet å bli døpt, nettopp fordi dåpen for dem var et så tydelig brudd med det gamle livet. Vi ser det samme idag, i deler av den muslimske verden. En ting er å kalle seg kristen, noe ganske annet er å bli døpt. Dåpen er det avgjørende skillet, for disse muslimene som blir frelst. Da leves kristenlivet på alvor.

I sin pinsepreken på pinsefestens dag i Jerusalem, kommer apostelen Peter inn på denne svært viktige siden ved dåpens innhold. La oss se litt nærmere på dette: Apgj 2,38-41
Her i disse verseneat Peter kobler det å bli frelst fra «denne vrange slekt», eller «forvillede slekt» med dåpen. De som tok imot Peters ord, «ble døpt».

La oss se disse versene i lys av noe apostelen Peter skriver i sitt første brev: 1.Pet 3,20-21
Peter sier her at vannet tilsvarer, eller er et motbilde på, noe annet: «det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.»

For bedre å forstå hva Peter mener, skal vi gå til hans kildemateriale, nemlig 1.Mos, kapitlene 6,7 og 8. Noahs dager var kjennetegnet av at verden var fullstendig fordervet. Jorden, som var skapt av Gud, var blitt ødelagt på grunn av at mennesker hadde underkastet seg satans herrevelde. Synden hadde fått fritt spillerom, til Guds tålmodighet en dag var slutt.

Gud ber Noah bygge en ark, for seg og sin familie. Historien kjenner vi. Flommen kommer, og Noah og hans familie er de eneste, ved siden av dyrene i arken, som reddes. Det som skjedde med Noah og hans familie var at de kom seg ut av flommen, gjennom vannet. Denne ferden gjennom vannet betegner deres deres flukt fra verden. Dette er altså et bilde på dåpen. Når vi stiger ned i vannet, er det ikke bare du som gjør det, men billedlig talt, er det en hel verden som går ned med deg. Når du kommer opp igjen, kommer du opp igjen i Kristus, i arken. Den verden du tilhørte er nå under vann, druknet, på samme måte som Noahs verden ble det. Ved dåpen slår du dette fast: «Herre, den gamle verden legger jeg bak meg. Jeg er for alltid atskilt fra den, takket være ditt kors.»

Vi døpes til Kristus, og til Hans død. Husker du hva vi leste fra Rom 6. v.3-4.
Når vi fikk ned i dåpsgraven, la vi igjen noe der nede. Vårt gamle liv. Og vi kan ikke ta noe fra den gamle verden med oss inn i den nye. Det som tilhørte det første riket vi tilhørte, mørkets rike, blir værende under vann, og kan aldri bringes opp igjen. Når vi går ned i dåpsgraven, kuttes forbindelsen med den gamle verden. Det er bare deg som kommer opp fra graven igjen. Så radikalt er dette.Måtte Gud åpne våre øyne så vi ser det.

Dåpen er et skille. Når apostelen Paulus i Rom 6, taler om den nytestamentlige dåp og dens betydning,taler han om en død, begravelse og oppstandelse. Slik som en begravelse er det synlige tegnet på at døden er inntruffet, slik blir også dåpen det synlige og offentlige tegnet på at den troende er død for synden. I dåpen fullbyrdes den troendes brudd med det gamle livet. Vi står opp for å leve et nytt liv med Kristus. Dermed blir dåpen et stort og viktig skritt i vårt helliggjørelse, ja den danner på mange måter selve utgangspunktet.Det livet som nå ska leves, blir ikke lenger mitt eget, men min frelsers, et liv som er «omvendelsen verdig».

Hva bekjenner vi i dåpen? Vi bekjenner vår tro på Kristi frelsesverk og vår vilje til å leve et nært og inderlig Kristussamfunn er i tiden. Vi bekjenner døden over det gamle livet, og «det liv jeg nå lever, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg. I 1.Tim 6,12 skriver apostelen Paulus om Timoteus har avlagt «den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner.»

I 1.Pet 3,21 taler apostelen Peter om dåpen. Han kaller den «en god samvittighetspakt med Gud.» «Nettopp denne sannheten aktualiserer dåpsspørsmålet for Guds barn,» skriver Reinert O. Innvær i en artikkel om dåpen, og legger til: «Gud har rett til å vente av alle de som gjerne vil kalle seg Hans, at de tar på seg det ansvar og de forpliktelsene som pakten fordrer. En pakt hviler på gjensidig overenskomst mellom to parter. Vi kan til en viss grad si at dette er også et tilfelle med dåpen. Med frelsen er det slik at Gud tok det nødvendige initiativ og utførte det som var nødvednig for vår frelse. Men mottagelsen av frelsen er vår sak. Gud vil ikke tvinge seg inn på noen. Han har gitt oss en frelsesvei, og i Hans ord er vi blitt kjent med de løfter mottakelsen har og de konsekvenser forkastelsen innebærer. Dåpspakten hviler på Jesu Kristi forsoning. Gud har gjennom Jesus Kristus tilbudt oss en ny pakt, som i motsetning til den gamle hviler på Guds nåde. Ved at vi åpner oss for evangeliets budskap og tar imot det, går vi inn i pakten. Dåpen blir således selve bekreftelsen på at vi godtar pakten og bøyer seg for de vilkår den setter.»

Den kjente engelske bibellæreren Arthur Wallis, har sagt følgende: «Dersom omvendelsen er å gå gjennom den trange port, så er vanndåpen den porten som lukker seg bak deg. Dåp bringer deg ikke dit, men når du først er kommet inn gjennom omvendelse og tro, så setter dåpen sitt segl på deg. Det er et tegn for den troende at han ved å overgi seg til Kristus har tatt et steg som er avgjørende og ugjenkallelig.»

Den samme Arthur Wallis møtte broder Andreas i den karismatiske bevegelsens første tid. Det var mye begeistring over det Gud gjorde i menighetene gjennom Den Hellige Ånds dåp. I sin bok: «Den radikale kristne», sier Wallis: «Jeg husker hvor forbauset jeg ble da vår hollandske bror bemerket at stridens kjerne ville vise seg å være spørsmålet om vanndåp, og ikke Den Hellige Ånds dåp."

Ved siden av læren om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen er dåpen et av Bibelens mest sentrale emner. Den kristne dåpen er innstiftet av Jesus selv, og på Jesu ord om dåpen hviler apostlenes og menighetens dåpspraksis. Misjonsbefalingen er jo velkjen for oss. Den er egentlig en dåpsbefaling. «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, døp dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn...»

Og den første menighets historie er klar når det gjelder dåpen. Alle som kom til tro, ble døpt. 3000 mennesker ble resultatet av Peters pinsepreken, og alle blir døpt. I forbindelse med den store vekkelsen i Samaria leser vi i Apgj 8,12: «Men da de trodde Filip, som forkynte det som hører til Guds rike og Jesu Kristi navn, ble både menn og kvinner døpt.» Evangelisten Filip, som var Guds redskap i denne vekkelsen, forkynte også evangeliet for den egyptiske hoffmannen, og som en konsekvens av evangelieforkynnelsen blir mannen frelst. Og vi leser i Apgj 8,36-38: «Da de fortsatte bortover veien, kom de til et sted hvor det var vann. Og hoffmannen sa: Se, her er vann. Hva er til hindrer for at jeg blir døpt? Da sa Filip: Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje. Og han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. Så befalte han at vognen skulle stanse. Og både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet, og han døpte dem.»

Det er interessant å merke seg med denne beretningen, at evangelisten Filip tydelig har undervist denne mannen om dåpens betydning, og at dette dermed var en del av den apostoliske undervisningen. Når Saulus blir omvendt, så blir han døpt. Vi leser om apostelen Peter som døper husholdet til Kornelius, om purpurkremmersken Lydia som blir døpt, om fangevokteren i Filippi, om synagogeforstanderen Krispus og om apostelen Paulus som døper i Efesos.