"Suset i den grå novemberluftens havomsuste furutrær"

I går satt jeg lenge og så bølgene slå inn mot stranden utenfor Strand Hotel Fevik. Jeg er så fascinert av havet. I går var jeg på en lang reise, mens jeg stirret på havet. Og det var så godt å be. En strofe av et dikt av Gunnar Reis Andersen kom til meg:

"... suset i den grå novemberluftens havomsuste furutrær..."

Det passet så uendelig godt. Selv om vi skriver mars, så lignet gårsdagen litt på en grå novemberdag, og rett utenfor vinduet sto det noen flotte furutrær. Bendt og formet av vinden.

Seminaret jeg holdt for pastorene og lederne i Misjonskirken Norge ble godt tatt imot. Gode samtaler etterpå.

Men en drøy time før jeg skulle holde seminaret fikk jeg et besvimelsesanfall og holdt på å gå ned for full telling. Heldigvis var May Sissel ved min side, så hun kunne holde meg. På tur videre fra Fevik til Kristiansand, stanset vi for å handle i en butikk, og der skjer det igjen. Takket være May Sissel gikk det bra denne gangen også. Men man blir litt redd. Det er som om alle krefter viskes ut av kroppen. Men jeg kjente at noen ba for meg og bar meg i bønn mens jeg holdt seminaret mitt. Jeg er i Herrens hender. Da kan ingen ting virkelig vondt henne meg. Jeg er trygg. Men kroppen er sliten og slitt. Parkinsons er en hard bekjentskap.

Strofen fra Gunnar Reis Andersens dikt er fra diktet Røsten. Det er et dikt som har betydd mye for meg:

Spør du, vandrer, hvem jeg er,

svarer jeg deg: -En usynlig.

Jeg er bare dette her-,

stenene i stranden-, suset

i den grå novemberluftens

havsomsuste furutrær.

Spør du ennu hvem jeg er,

svarer jeg deg: -Jeg er tyngden

av en dyp og rik erindring;

gullet på de mørke skjær

før det mørkner stumt og kaldt-,

en usynlig som ser alt-,

blind av glans fra diamanter

i den grå novemberstrandens

hvite rand av salt.

Er det ennu ikke nok-,

spør du nok en gang og stirrer

på en værslitt måkeflokk,

svarer jeg deg mens jeg tvinger

dine øyne til å finne

et skjelett med brukne vinger

som en dønning slår i blinde

mot en gullrød rulleblokk-:

Jeg er dette og en sommer

som er sluknet.

Død og druknet

er jeg også-, død og borte

i det bunnløst grå og sorte-,

derfor nær som ingen annen

denne høst-strands diamantglans

i en sneblek rand av salt-:

Under lysene som brenner

bak de hvite vintre er jeg

allerede ett med lyset

fra det endeløse Alt.

Havutsikt, Roald Dahl og kroppsliggjort tro

Disse linjene skrives fra vakre Strand Hotel i Fevik. May Sissel og jeg er her i forbindelse med pastor- og lederdagene i Misjonskirken Norge, eller Misjonsforbundet som det het tidligere. Senere i dag skal jeg ha et seminar om bønn. Det gleder jeg meg til.

Det er litt underlig å komme tilbake til akkurat dette stedet. Somrene 1992-1993 ferierte May Sissel og jeg sammen med barna våre, Benedicte og Joachim i Grimstad, og da dro vi ut til den flotte sandstranden som finnes her for å bade. Herfra har vi mange gode minner.

Rommet vi ble tildelt oss i går kveld er veldig spesielt. Herfra burde det være mulig å skrive! På dette rommet bodde nemlig Roald Dahl (bildet), legendarisk engelsk forfatter av krim- og barnebøker, i flere somre og herfra ble mange av hans bøker til. Den lille balkongen utenfor rommet vårt ble spesielt bygget for ham og hans kone, slik at de kunne innta sin te med fantastisk havutsikt.

Jeg ble sittende i bilen nedover til Fevik å tenke på denne setningen:

Gjør som Gud, bli menneske!

En fantastisk setning. Inkarnasjonens under vil vi aldri helt forstå. Dette forunderlige at Gud ble menneske.

Men jeg tenker også på utsagnet til Grundtvig:

Menneske først, kristen så.

Det gir perspektiver det også. Veldige perspektiver.

I det hele tatt er den kristne tro en svært kroppsliggjort tro.

Det er gresk tankegang som skiller mellom ånd, sjel og kropp. Men våre trosrøtter er ikke greske, men hebraiske. Der ser man mennesket som ett hele.

Forfatteren Roald Dahl. Foto: Wikipedia.

Den fantastiske spisesalen på Strand Hotel Fevik. Begge bildene derfra er hentet fra deres nettside.