Langs minnenes landevei

Svenske Edvard Persson er av og til å høre på radio. Han er udødeliggjort gjennom sangen "Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv och sett människor komma och gå". Det hender jeg nynner på den. Gårsdagen - en slik gråkald dag i uttrykksløse november, ble en slik tilbakeskuende dag for meg. Jeg dro frem minner fra den lille vegstubben hvor jeg vokste opp. Der bodde bygdeoriginalen Bergin, i sin bittelille stue, helt ved begynnelsen på vegstubben - ved samlepoststativet, så langt jeg fikk lov av mor å sykle. Utenfor lå den store, vide og skremmende verden.  Bergin, han var skummel, han også. En einstøing, uten nære venner. Han samlet på bilmerker - det vil si topplokkene på kroneisen vi kjøpe. De lokkene hadde bilder av gromme biler. På sommeren slo han opp alle vinduene, og spilte musikk for hele nabolaget, ved hjelp av minst to-tre radioapparater, alle innstilt på ulike stasjoner samtidig. 

Der bodde Tom, og Toms ektefelle Wenche og hans mor, Inger, Alfred, Inga og Magnus. Magnus byttet vi fisk med. Han dro på fisking i Valdres, og kom hjem med fjellørret. Magnus og Inga fikk Glassepler fra Glassepletreet vårt i bytte med fjellørret. Fremdeles er sprøstekt fjellørret i beste jeg vet.

Inga var en original, hun også. Hun dro på Bingo, og var glødende opptatt av den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia. Inga var opptatt av å ha rett, og jeg husker mor og hun sto ved grinda, som delte vegstubben vår i to, og mor  kom til å nevne det skremmende som skjedde i Tsjekkoslovakia. 

"Det heter ikke Tsjekkoslovakia, Ruth," sa Inga. "Det heter Tessoslovakia!" "Nei," sa mor. ";Jo", sa Inga og da ble det slik.

Her bodde Torbjørn og Karen, onkel og tanta mi, og her bodde mor og far - Aksel Olav og Ruth.

De har alle det til felles at de er borte. 

Det er vemodig. 

Jeg synger videre med Edvard Persson:

Det är minnenas kväll
Det är ro i ett tjäll
Bortom vägen det skymmer alltmer
Efter oro och strid
Tvenne mänskor fått frid
Det är bara varandra de ser

Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv
Och sett människor komma och gå
Vad som än drar förbi
Ett skall evigt förbli
Det är kärlekens livsmelodi

Det er underlig å tenke på at tre av de som bodde langs denne lille vegstubben fikk samme skjebe: Tom, onkelen min Torbjørn og jeg fikk alle Parkinsons.
 

Barndomsminner, del 15

Siden jeg var bitteliten har villblommer betydd mye for meg. Mor og jeg hadde våre rusleturer hvor vi ikke bare plukket med oss blomster hjem, for å sett dem i vaser rller eggeglass, men også turer hvoe vi bare så på og luktet på blomster. Derfor elsker jeg viltvoksende blomsteenger!

Men mor hadde også sine hemmelige steder. Der det for eksempel vokste Maria nøkleblom. Det stedet fortalte jeg ikke noen om hvor var, selv om jeg av og til ble spurt om hvor vi hadde plukket disse vakre blomstene. Jeg var lojal mot mor. Det var egentlig noe nesten andektig over den årlige turen til stedet hvor Maria nøkleblommen vokste. Det ble ikke sagt så mye underveis som det ellers pleide når vi gikk tur. Jeg husker mor alltid ble så glad når hun kom til stedet hvor disse vakre blomstene vokste. Etter at hun døde har jeg vært her igjen, flere ganger, fordi stedet tilhører på en måte mor, og jeg er bundet til henne på en spesiell måte. Var det hennes mor, min bestemor som døde når jeg bare var ett år gammmel, som hadde vist min mor dette stedet? Jeg rakk aldri å spørre henne om det. Hadde det noe med jomfru Maria å gjøre? Bestemor var en gengitt kristen. Jeg vet ikke. Ikke noe annet enn at blomste var vakker og at dette var min og mors hemmelighet.

Ellers hadde jeg et annet sted jeg visste om hvor det vokste lillekonvall.

Den vokste oppe på ei stor steinrøys i nærheten av der hvor vi bodde. Egentlig hadde jeg ikke lov til å gå dit. For der holdt hoggormen til - sa mor. Det kunne vel være. Den hadde mange steder å gjemme seg der. Så det var med skrekkblandet fryd jeg klatret opp denne steinrøysa, for å plukke det jeg syntes er en av de vakreste blomstene jeg kjenner. Ellers er jeg glad i blåklokker og vill stemorsblomst. Blåklokker vokste det oppe på Rundhaugen, som jeg har fortalt om tidligere. Der var det skrinnere jord.

Mors hjerte smeltet alltid når jeg kom hjem med villblommer. Selv når jeg kom med lillekonvall, og hun visste at jeg hadde vært oppe på steinrøysa.  Men jeg fikk alltid en formaning om at jeg ikke måtte gå dit.

Fordi jeg gikk så mye i skogen visste jeg hvor de første blåveisene kom om våren, og hvor hakkespetten og ugla holdt til. Det var mine hemmeligheter.

Når høsten kom var det bærplukking. Både blåbær, bringebær og tyttebær. Far likte best å pelle tyttebær. Det gikk vel raskest å få bærbøtta full, tenker jeg. Bringebær-turer var helst mors greie. Den tok hun nemlig sammen med noen venninner. Jeg husker de hadde slagstøvler og skaut på hodet. Jeg kjedet meg ikke på slike turer. For det første kunne jeg spise så mye bær jeg bare orket, og for det andre hadde jeg med meg leker. Så jeg har aldri forbundet bærplukking som tvang, men som noe morsomt. Kanskje er det derfor bærplukking har vært min store lidenskap når jeg ble voksen. Sensommeren og høsten er bærplukking for meg. Særlig har jakten etter gode multesteder vært spennende! Nå er den epoken over for meg. Aldri mer skal jeg få komme meg ut på ei multemye. Det sørger Mr.Parkinsons for. Dette er en stor sorg. Derfor har jeg sagt at det er to ting jeg ønsker meg når jeg kommer til himmelen. Det ene er en soft-ice maskin helt for meg selv, og det andre er ei multemyr. Gullgater og palmestrender kan andre få for seg selv!

Ellers hadde vi egne solbærkjerr og ripsbusker. Tanta og onkelen min hadde stikkelsbær. Det hendte jeg fikk smake. De var så gode, særlig når de var overmodne.

Saftinga skjedde på kjøkkenet. Jeg likte ikke å være inne. Det tiltrakk seg så mye veps. Safta og syltetøyet ble overført til Norgesglass og flasker, og plassert i jordkjelleren vår til vinterens bruk.  Dit ned kom vi ved hjelp av en lem i kjøkkengulvet, og dit ville jeg helst slippe å gå. Jeg hadde nemlig vært der og der var det mus.

fortsettes

Barndomsminner, del 14

Det var to ting jeg gruet meg for da jeg begynte på skolen. Så mye at jeg hadde vondt i magen flere dager på forhånd. Det ene var å hoppe bukk. Jeg kom aldri over den forbaskade bukken, men landet alltid oppå de.. Det var ikke bare veldig flaut, men det var skikkelig vondt. Til dags dato har jeg ikke forstått hvorfor vi måtte utsettes for dette. For det var nok ikke bare jeg som gruet meg til gymtimene når man satte fram dette terrorredskapet.

Det minnet meg også om når jeg skulle lære meg til å sykle. Hvorfor i all verden måtte de lage gutte- og jentesykler? Det kunne gjøre forferdelig vondt å lande på stanga. Da ble man kvalm og uvel, som man ble det i gymnastikktimene.

Det andre jeg gruet meg skikkelig til var skoletannlegen. For å komme dit måtte vi ta buss til Gjøvik, for skoletannlegen hørte til på Gjøvik skole. Det var i grunnen morsomt, men gutta i klassene over meg, hadde skremt meg med hvor fælt det var å gå til skoletannlegen. Han var dyrlege, sa de. Og brukte ikke bedøvelse. Om du ikke satt pent i stolen, bedøvde han deg med å slå deg med en hammer og bedøvde deg på den måten.

Så galt var det ikke, men vondt var det. Og jeg husker ham som veldig streng og utålmodig. Da hjalp det litt, men ikke så mye at du ble belønnet etterpå med en liten leke.

Aldri mer skulle jeg spise sjokolade, sa jeg, hver gang jeg var der.  Men det ble bare med ordene.

Det som var morsomt var da vi fikk besøk av 'fluor-dama', som med  en gigantisk tannbørste skulle lære oss hvordan vi pusset tennene våre. Men jeg syntes hun var streng.

Og så gruet jeg meg til bcg-sprøyta og pirquet-prøvene, men det var mest fordi noen hadde skremt oss med at det gjorde vondt. I det hele tatt var det en del å grue seg til, i min barndom, men for det meste var det ikke det.

fortsettes

Barndomsminner, del 13

Mor var bare 48 år gammel da hun ble enke. Det var et hardt slag. Far var mors store kjærlighet. Det var 15 års aldersforskjell mellom de to, men det var ikke noe problem. De elsket hverandre.

Mor var alltid hjemme. Jeg kan huske bare en gang hun ikke var hjemme da jeg kom hjem fra skolen. Da kom hun løpende hjem. Hun hadde blitt forsinket fra en avtale hun hadde. Ruth var hennes navn, men jeg sa jo alltid mor, og hun var lys til sinns. Latteren satt løst. Mor så det humoristiske i det meste, og det hendte hun lo på feil sted i andres øyne. Aldri av ondskap, men hun kunne le når noen datt, fordi hun så det komiske i fallet. Eller som da en onkel av meg og hun gikk rundt i en park i Oslo, og en due slapp etterlatenskapene sine i hodet på onkelen min så det rant nedover jakken hans. Onkelen min syntes ikke det var noe morsomt, men mor lo så hun skrek og måtte holde seg for magen. Selv visste hun ikke hva godt hun kunne gjøre for andre. I senere år, når jeg har sett noe morsomt på TV, har jeg tenkt på mor og hvordan hun ville ha frydet seg over humoren i for eksempel Mr Bean filmene.

- Dette skulle mor ha sett, pleier jeg å si til kona mi.

Hun var en sliter. Opp klokka fire hver morgen gjennom et langt yrkesliv, utenom søndag, i all slags vær for å gå med avisen. Jeg husker iskalde vinterdager da hun kom hjem med istapper i håret og skjerfet, eller drivende våt av svette fordi hun hadde båret sparken på grunn av manglende sparkføre. Så var det ut igjen på kveldene for å innkassere abonnementspengene for Oppland Arbeiderblad. Som liten gutt hendte det at jeg var med på avisruta hennes om morgenen og noen ganger på kvelden. Bror min regnet på det en gang, og fant ut at hun måtte ha gått rundt jorda flere ganger.

Hun var både glad i og flink til å lage mat. Mors søndagsmiddager var et begrep i familien. Da sparte hun ikke på noe.

Vi hadde i alle år et godt og nært forhold. Vi snakkket om alt. Det hendte vel at jeg syntes hun var vel beskyttende, men så var jeg jo sistemann i familien. Hun kunne av og til bli sint, og når det først skjedde, var hun det vi kaller 'langsint'. Det tok tid for å blidgjøre henne, men det var sjeldent hun ble sinna, så det var til å leve med. Å sitte igjen med hus og eiendom etter fars død, ble etter hvert for mye for henne, og hun valgte å selge. Det var med tungt hjerte, men dog så nødvendig. Det måtte ha vært merkelig for henne å forlate et hus, hvor hun selv var født og oppvokst, og som hadde vært hennes hjem med far, og flytte inn i en liten leilighet. Men hun klarte det også.

Mors siste leveår ble vanskelige for henne og for oss. Hun ble mer og mer dement og levde i sin egen verden. Jeg besøkte henne minst en gang i uken da hun kom på sykehjem. Det var sjeldent hun forstod hvem jeg var, og nesten hver gabg kunne hun si: 'Når du ser Bjørn Olav, får du hilse ham og si at det er synd og skam at han ikke besøker moren sin!' Til å begynne med sa jeg at jeg var jo Bjørn Olav. Da sa hun: 'Nei, det er du ikke, jeg kjenner jo sønnen min.' Men så hendte det jeg tok henne med på biltur. Da kjørte vi opp igjen avisruta hennes og da kjente hun seg igjen og da visste hun hvem jeg var.

Jeg var så heldig å ha en veldig god mor. Snill, veldig snill, tilstedeværende, oppofrende og bare så full av kjærlighet. Jeg savner henne veldig.

fortsettes

Barndomsminner, del 12

Far het Aksel Olav men ble aldri kalt noe annet enn Olaf. Han vokste opp i Sagveien, som er en gate i bydel Sagene i Oslo, under svært fattige kår. En av barndomsvennene hans var skuespilleren Leif Juster. Farmor var flaskevasker på et bryggeri og for å få endene til å møtes vasket hun klær for andre i en kulp i Akerselva. Farfar dro til Amerika for å prøve lykken der. Han fant den ikke.

Det var 15 års aldersforskjell mellom mor og far. De fant hverandre da mor hadde huspost i Oslo, og var lykkelige siden. Mor og far tok over mors barndomshjem i Hunndalen. Far, som var utannet skomaker ved Salomon skofabrikk i Oslo. Denne skofbrikken ble grunnlagt i 1893 av to danske jødiske brødre, Sigmund (1858-1943) og Simon (1860-1916). Det første produksjonslokalet hadde de i Lakkegata, ikke så langt unna der far vokste opp. Far snakket alltid vel om jødene. Det var jo på grunn av dem han hadde fått sin første ordentlige jobb, og talte alltid varmt om grunnleggelsen av den jødiske staten i 1948. Slik var det med de aller fleste av de som tilhørte Arbeiderbevegelsen den gangen. De første jødiske pionerene i moderne tid var da også sosialister.

Når far flyttet til Hunndalen, arbeidet han først som skomaker i Gjøvik, for deretter å bli industriarbeider ved O.Mustad & Søn. Han galvaniserte fiskekroker, en jobb han hadde livet ut. Jeg har allerede fortalt at han gikk med sixpence og dressjakke, helt tidstypisk for denne tiden for de som tilhørte arbeiderklassen. Så tilhørte han da også Arbeiderpartiet. Hele livet var han engasjert i politisk arbeid, blant annet i byggingen av den første barnehagen i Hunndalen.

Det er en sak for seg. Når kampen om å få etablert den første barnehagen i Hunndalen endelig var over, tok far på seg arbeidet med å rive et gammelt hus på den tiltenkte tomta. Når dette arbeidet var unnagjort, skjer det noe jeg ikke har oversikt over, men kommunen selger denne tomta til en som bygger tomt der. Jeg kan huske jeg var med far til Rådhuset da dette ble kjent, og at far ikke bare var oppbrakt, men skikkelig sint. Det er vel den eneste gangen jeg så ham sint. Far var en svært mild mann. 'Vi er blitt lurt', husker jeg at han så.

Blant arbeidskollegaene var han godt likt. Det var til far de gikk når de trengte litt ekstra penger fordi de skulle ha med dama på fest. Far hadde jo ikke mye, og det var sjeldent han fikk de lånte pengene tilbake, noe mor ikke var særlig begeistret for. Det gikk jo ut over oss alle.

1.mai var fars dag fremover noen. Jeg var ikke gamle karen før jeg gikk sammen med ham under vaiende røde faner. 'Opp alle jordens bundne treller, opp I som sulten knuget har, nå drønner det av rettens velde...' var nok en av de første sangstrofene jeg lærte utenat. For far og hans generasjon hadde kjent på kroppen at 'sulten hadde knuget dem'. Helt frem til far ble alvrlig syk gikk han i 1.mai tog, når han ikke klarte det lenger, ble han hjemme. Alternativet å stå og se på var ikke noe alternativ.

Det er så mange minner som strømmer på når det gjelder far. Ikke minst var han en trygg farsskikkelse. Jeg klartret ofte opp på fanget hans og bikket hodet mitt inn til brystet hans, mens han fortalte eventyr. Da kunne jeg sovne på fanget. Far var opptatt av at barn skulle ha det godt. En episode fra barndommen står spikret. Ei lita jente i nabolaget hadde røket uklar med far sin, som var kjent som en hissigpropp. Far satt i hagen og løte kryssord, som han pleide når han hadde fri. Jeg lekte i sandkassen. Da hører vi et forferdelig skrik og vi ser denne jnta komme springende med faren etter seg. Far reiser seg brått opp, løper jenta i møte, og hun gjemmer seg bak ryggen på far. Så sier far til denne faren: 'Om du skal slå barnet ditt, så slå meg først!' Jeg husker ennå neven hans som han hever for å slå far, men slaget kommer ikke. De to fikk seg en alvorsprat etterpå.

Far hadde alltid tid for meg. Vi gikk skogsturer sammen, pellet bær, lekte. Far var tilstede.

Så ble far alvorlig syk. Han fikk hjerteinfarkt, senere ble det oppdaget at han hadde strupekreft, og skulle opereres. Men noen dager før den planlagte opersasjonen dør han 64 år gammel. Jeg er 13 år gammel. Hele min verden raser sammen. Neste år er det 50 år siden. Jeg savner ham fremdeles. Det er så mye jeg skulle ha fortalt ham og så mye jeg skulle ha snakket med ham om.

Da jeg ble en kristen året etter at far var død, fortalte sognepresten, Rasmus Aurdal, meg noe som har gitt meg stor trøst. Jeg fikk ikke besøke far de siste dagene han levde. Barn fikk ikke komme inn på sykehuset selv om deres pårørende lå døende den gangen. De skulle spares for slikt, og når drt var visittid, så kunner man ikke gå inn før tiden var inne, og man måtte skynde seg ut igjen når halvtimen var over.  Jeg visste derfor ikke at far skulle dø. En av de siste dagene han levde, tilkalte far presten, som i dette tilfellet var sogneprest Aurdal. Far hadde gjort opp sin sak med Gud, kunne sognepresten fortelle meg, og fått del i nattverden. Så kunne han dø i fred med Gud.

Vi sees, far! Vi sees! Det skal bli så fint. Det er så mye vi skal ta igjen.

fortsettes

Barndomsminner, del 11

På den andre siden av 'linna' - vi sa så om fylkesvegen' - sto det ei mjølkerampe. Der pleide jeg og søskenbarnet mitt å sitte. Vi skrev ned bilnummer i små gule notisbøker vi hadde kjøpt på Samvirkelaget. Spesielt i skoleferien var det morsomt å sitte der, for det kunne jo hende at det for en utenlandsk bil forbi. Den gangen var dette hovedveien til Fagernes og Valdres.Vi konkurrerte om hvem som hadde flest bilnummer i notisboka.

Den gangen kunne man vite hvor de norske bilene kom fra ved å se på registrertingsnummeret. Spesielt gromt var det for søskenbarnet mitt og meg om det kom biler med bokstaven A. Da kom dom fra Oslo! Der bodde det fint folk. Men av og til kjørte det forbi en svensk eller en danske, og da fortalte vi hverandre vitser om svensken og dansken og nordmannen, hvor nordmannen alltid kom best ut - selvsagt. Vi hadde fortalt hverandre de samme vitsene oppatt og opptatt, men like moro var det. Det hendte jeg satt på mjølkerampa aleine, og kom det da en utenlandsk bil og jeg rakk å skrive ned nummeret, løpte jeg alt jeg var kar om hemmat, først for å fortelle mor det, og så rett opp til søskenbarnet mitt som bodde i nabohuset, for å fortelle ham det så han skulle bli misunnelig! Det gjaldt å ha mest nummer i boka, og da helst utenlandske og fra folk i Oslo.

Biler, ja. Det var itte så mange ta dom. Langs 'linna' bodde det en gammal kar. Han var i hvert fall gammal for meg. Han eide en Skoda. Den hadde problemer med å starte, så naboe og av og tl far min, måtte dytte'n i gang. Da ropte vi unga av full hals: 'Hvorfor ha Skoda når man kan gå da'. Merkelig nok syntes ikke den gamle mannen det var så morsomt! Vi hadde ikke bil. Far min hadde itte førerkort. Itte hadde vi råd heller. Vi tok bussen. Akkurat utafor mjølkerampa var det bussholdeplass for en bygdebuss som gikk to ganger om dagen. 'Linnerud-trikken' kalte vi den. Navnet fikk den vel fra endeholdeplassen i bygda ovenfor oss. Ellers kunne vi ta Fagernesbussen som stoppet utenfor Samvirkelaget, eller vi kunne gå et stykke for å ta Bybussen. Den gikk oftere. Men mest gikk vi på beina. De hadde mesteparten av det vi trengte på Samvirkelaget, og trengte vi noe mer enn det de hadde der hadde vi jo 'Pållmann', som hadde butikk litt lenger unna. Han hadde ferskvaredisk og litt klær. Skulle vi være riktig fine i matvegen hadde vi jo også slakteributikk, men det var sjelden vi var så fine.

Det var stor forskjell på hverdag og helg - det vil si søndag. Søndagsmiddagen var noe helt spesielt. Da var det dekket på bordet i stua, og vi hadde både middag og desert. Det vi spiste på søndag spiste vi ikke ellers i uka. Derfor gledet vi oss alle til søndag. I dag er det sjeldent forskjell på hverdagene og søndagene, vi har søndagsmiddag hver dag. Det syntes jeg er litt trist. I senere år snakket jeg med en ortodoks munk som sa det så treffende, når jeg spurte om de strenge fastetidene i Den ortodokse kirken: 'Dere vet ikke hva fest er for noe, dere protestanter, fordi dere fester hele tiden.'

Vi spiste mye kjøttkaker , lite fisk, men det hendte mor laget hvalbiff, som hun la i melk natta over, for å trekke ut transmaken. Far kunne ikke fordra makrell, og han måtte ha poteter til alt. En gang mor mi var lei av å lage mat, sa hun at i mårrå bluir det graut, da sa far: 'Helt ok, bare du koker poteter til!' 'Da kan jeg likesågodt lage ordentlig middag,' sa mor og slik ble det. Ellers spiste vi blodklubb. Det var helt greit så lenge jeg ikke visste hva det var! Men mest av alt likte jeg lapskausen til mor, alt laget fra bunnen av, som det mest den gangen.

Som en liten kuriositet til slutt så mener jeg å huske når det gjelder bilnummervat:

A sto for Oslo
B for Østfold
C for Akershus
D for Hedmark
E for Oppland
F for Buskerud
G for Vestfold
H for Telemark
I for Aust-Agder
K for Vest-Agder
L for Rogaland
O for Bergen
R for Hordaland
S for Sogn- og Fjordane
T for Møre og Romsdal
U for Sør-Trøndelag
V for Nord-Trøndelag
W for Nordland
X for Troms
Y for Finnmatk

Naturlig nok hadde den gule notisboka mi mest bilnummer som begynte på E og svært sjeldent noen som begynte på W, X og Y. Det sier litt om kjøremønsteret den gangen.

fortsettes

Barndomsminner, del 10

Det fantes en telefon i nabolaget vårt. Vi hadde en avtale om at vi kunne gå dit om vi måtte ringe til noen, men det var ikke så mange i familien vår som hadde telefon, så det var ikke noe stort problem. Men hun som eide telfonen hadde en stoppeklokke, så hun kunne ta seg betalt for tellerskrittene.

Men brev fikk vi. Amerikabrev var gromt. De hadde så merkelige konvolutter, med røde striper på og vakre frimerker, ofte bilder av berømte skuespillere. Og posten kom hver dag, ikke som nå annenhver dag. Det var alltid så spennende å løpe til postkassen for å se hva som lå oppi den. Vår postkasse var en del av et samlestativ. Ved siden av den bodde det en bygdeoriginal. Han het Bergin og han var vi redd. Om sommeren hendte det at han satte opp alle vinduene. Han måtte ha flere radioer, for ut av de åpne vinduene strømmet det musikk fra ulike kanaler på full guffe.

Det hendte også at han badet utendørs. Tett inntil den ene husveggen sto det et badekar. Et sånt ordentlig badekar som vanligvis er innendørs. Til dette badekaret hadde han plassert en staur og på toppen av den en sinkbøtte, med en snor i. Når han var ferdig med å liggge i badekaret reiste han seg opp i Adams drakt og dro i snora til sinkbøtta. Dermed fikk han dusjet av seg såpa. Når det iskalde vannet traff den nakne kroppen hans skrek han ut så det hørtes i hele nabolaget vårt. Dette var en del av sommerunderholdniga vår.

Inga og Magnus, som var naboer til Bergin,  hadde noen fine bjørker som sto ganske nært den lille dokkestua av et hus som Bergin hadde. Etter hvert som åra gikk kom gjerdet til Bergin nærmere og nærmere de bjørkene, og vips et år, så sto de inne på eiendommen hans! Han flyttet gjerdet så lite hvert år at det knapt var merkbart.

Mor og Inga kjente hverandre godt. De hendte de sto ved grinda langs vegen vår og pratet. Inga var veldig interessert i bingo, og ville ha mor med på dette, men det ville ikke mor. Inga mente hun kunne vinne store premier. En dag hadde de noe svært alvorlig å snakke om. Mor hadde hørt på radioen at russerne hadde gått inn i Tsjekkoslovakia og syntes dette var forferdelig. Inga som var kommunist, synes dette var vel og bra.

'Men,' sa hun, henvendt til mor: 'Det heter ikke Tsjekkoslovakia. Det heter Tessoslovakia.'

'Nei', sa mor, 'det heter Tsjkkoslovakia'.

Da ble Inga sint, og sa med ettertrykk i stemmen: 'Det heter Tessoslovakia!'

Da ga mor seg. Det var ingen grunn til å bli uvenner over så lite.

Det hendte vi byttet epler med fjellørret med Inga og Magnus. Magnus var nemlig en iherdig fisker  og dro til Valdres på 'fishing', og kom hjem med nydelig fjellørret. Jeg husker ennå det røde kjøttet og den gode smaken, når mor freste fisken i stekepanna.

Magnus var en luring. En sommer hadde han en jobb som gjorde at han gikk forbi huset vårt. Jeg var ofte ute å lekte i sandkassa mi, og Magnus hadde moro av å snakke med meg. Han fortalte at de han jobbet for hadde en katte som hadde fått så vakre kattunger, og han skulle ta med en til meg. Neste dag snakket han om at hadde en hund som hadde fått valper, og han skulle ta med en til meg.

Jeg husker at han var så snill. Hver dag i flere uker sto jeg ved gjerdet vårt og ventet på at Magnus skulle komme med en kattunge og en hvalp, men jeg fikk verken katt eller hund. Jeg husker hvor sårt det var og hvor skuffet jeg ble. Man kunne ikke alltid stole på hva voksne sier. Det de sier og det de gjør er ikke alltid det samme.

fortsettes

Barndomsminner, del 9

Det var ikke mange bekvemlighetene hjemme sammenligmet med alt hva vi har i dag. Vi hadde utedo, med plass til to, med obligatoriske kongebilder på veggen. Bad og innlagt wc fikk vi først da jeg var tenåring. Fryser hadde vi ikke, men vi leide fryser hos 'Pållemann', en kjøpmann i nærheten av der hvor vi bodde og hos Ramsberg, som var tettstedets slakter. Søstera mi forteller at det var litt skummelt å hente mat i fryseboksen vår hos slakteren, for der måtte man ned i kjelleren. Der var det mørkt og trangt.

Jeg kan huske vi hentet kjøtt i fryseren. Kjøttet var pakket inn i brunt papir med hyssing rundt, og så hadde mor skrevet med vakker stråstilt løkkeskrift hva som befant seg inni pakken. Særlig til jul hentet vi frysevarer, godsaker som mor hadde spart til festdagene.

Til jul fikk vi også bersøk av en trivelig, flintskallet mann som solgte kristelige julehefter. Han het Asprusten, men jeg husker ikke lenger fornavnet. Bare at han var veldig blid. Han hadde god tid, og snakket med oss alle, særlig tanta mi som bodde i annen etasje. Hun var den eneste kristelig interesserte hjemme hos oss. Asprusten var pinsevenn og solgte 'Livets Gang', tror jeg det het og et blad til jeg ikke husker navnet på. Tanta mi kjøpte begge to, og så fikk jeg bla i dom. Så mange år etter husker jeg fremdeles at det gjorde inntrykk på meg å lese disse julebladene, fordi de inneholdt andre historier enn de jeg var vant med hjemmefra. Dessuten bar denne blide, flintskallede mannen med seg noe jeg den gangen ikke visste hva var: en atmosfære. I dag ville jeg ha gjenkjent dette som et Gudsnærvær.

Tettstedet hadde også en annen pinsevenn. Han var baker. Sverre Sveum het han, og hadde bakeriutsalg ved bussholdeplassen for Bybussen som gikk til Gjøvik. Alltid like blid, og med en god latter på lur, når du stakk innom for å kjøpe brød. Han hadde også så gode Skolebrød husker jeg, med rause gule vanilje-soler i midten. Men mor kjøpte ikke så mye brød hos ham. Det gjorde hun hos en annen baker, Odd Grindal. Han hadde nemlig Grisle-brød, og så hadde han så deilig marsinpan-kake. Hos ham kunne man kjøpe ett og ett stykke, pyntet med valnøtter.

To andre kristne jeg kjente til. var Victor Tande og Thor Wang. Førstnevnte var en mann med hatt, pertentlig påkledd. Han hilste alltid så elegant på alle, med på løfte på hatten. Far min gikk sjeldent eller aldri med hatt, men med sixpence. Så var han da også sosialdemokrat, og ikke borgerlig, som Tande. Tor Wang var kjent av alle, som en blid, omgjengelig mann, som gjerne stoppet for å slå av en prat med far min.

fortsettes

Barndomsminner, del 8

Når jeg ble gammel nok hendte det at jeg fikk lov til å ta bussen fra Hunndalen til Gjøvik alene. Jeg husker en slik tur spesielt godt. En tante jeg hadde spurte om jeg ikke kunne gå et ærende for henne. Hun skulle ha noe på Gjøvik Meieri. Det visste jeg hvor var. Når mor og jeg dro til Gjøvik for å handle, måtte vi alltid innom der. Ved siden av meieriutsalget fantes Melkebaren.

Jeg husker fremdeles lokalet. Du kom først inn i en ørliten gang, så et stort rom med småbord og stoler. I enden en disk, hvor det satt en dame. Når noen bestilte mat ropte hun inn i en stor mikrofon, til noen på 'bakrommet': 'En stor porsjon lauskaus', eller 'en liten porsjon kjøttkaker', og om litt kom maten på bordet. Vi spiste aldri middag der. Middag var noe man spiste hjemme klokken 17.00, da far kom hjem fra jobb. Men vi spise riskrem! Verdens beste riskrem med vanilje og tykk rød saus. Det var det aller beste jeg visste, ved siden av soft is.

Men nå skulle jeg ikke dit, men til meieriutsalget vegg i vegg. Tanta mi hadde sendt med en lapp om hva hun skulle ha. Den blide karen bak disken pakket nå inn hva-det-nå-enn-var i flere lag avispapir og utenpå der, hvitt innpakningspapir. Jeg betalte og gikk.

Deretter tok jeg bussen hjem. Nå syntes jeg det luktet så vondt på bussen. Som om noen hadde sluppet en fis. Det satt en gammal mann, sikkert 50 år, overfor meg så det måtte være han som hadde slupppet den. Det var ikke bare jeg som reageerte. Den gamle mannen måtte ha spist noe som var 'røti', for hele bussen ble fylt med odøren. Det tok sin tid å kjøre mellom Gjøvik og Hunndalen den gangen, men endelig var det mitt stoppested. Når jeg gikk av oppdaget jeg at jeg hadde glemt igjen pakka til tanta mi på plassen ved siden av der jeg satt. Men før jeg rakk å få stoppet bussen, kom bussjaføren farende ut av bussen med pakken i hendene. Han virket sjeleglad over å bli kvitt den!

Da jeg gikk hjemover oppdaget jeg at det fremdeles luktet skikkelig fis, og til min forskrekkelse oppdaget jeg at lukta kom fra pakken. Tante hadde kjøpt Gammalost. Aldri mer handlet jeg for henne. Fisen fikk hun kjøpe sjæl!

Visse ting var tabu i min barndom. Det hendte mor sendte meg på Samvirkelaget som hadde en avdeling rett i nærheten av der hvor vi bodde. Det morsomte jeg visste var når jeg skulle kjøpe kaffe, fordi hadde en elektrisk kaffekvern der. Da helte man kaffebønnene oppi en stor tut og festet posen til maskina, og så bråkte det fælt, og vips så var kaffebønnene malt. Det duftet så godt.

Men så hendte det at jeg hadde med meg en lapp hvor det sto 'SABA' på. Det visste jeg ikke hva var, så den lappen ga jeg til Msgnus, som var butikkbestyrer. Han kikket på lappen, gikk på bakrommet, og pakket inn hva-det-nå-enn-var i brunt papir og ga det til meg. Jeg spurte aldri mor hva Saba var for noe, men forstod at det var hemmelig.

Men en gang spurte jeg henne om hvordan barn ble til. Da ble hun veldig rød og så satte vi oss ned rundt kjøkkenbordet, og hun fortalte at mor og far hadde vært på sykehuset og kjøpt meg. Der var det mange barn og så hadde de valgt meg.

Det synes jeg var veldig rart. Jeg spurte ikke mer, men husker at det var fint at mor og far hadde kjøpt akkurat meg, for bedre foreldre kunne jeg ikke fått.

fortsettes

Foto: Wikipedia

Barndomsminner, del 7

Stedet hvor jeg vokste opp var et godt og trygt sted å vokse opp. Men etter at jeg begynte på barneskolen, var det en tid på året jeg hatet. Da det kom snø, og snøen ble kram, så man kunne lagre snøballer. Jeg måtte gå et stykke for å komme til skolen. Til å begynne med fulgte moren min meg, men så ble det flaut. For ingen av de andre ble fulgt av foreldre.

En eller annen gang i 2.klasse begynte marerittet. En stor gutt, han var mange år eldre enn meg, begynte å kaste snøballer på meg. Han passet meg opp om morgenen på en bestemt plass, som jeg ikke kunne komme meg utenom. Det førte til at jeg gruet meg veldig til å gå på skolen, men jeg sa ingen ting hjemme. Jeg løp bare så fort beina bar meg forbi dette stedet, mens de knallharde snøballene suste rundt meg. Han hadde bygget opp et helt lager av snøballer. Jeg vet ikke hva galt jeg hadde gjort ham. Jeg hadde aldri snakket med ham. Da jeg senere ble en kristen, traff jeg ham igjen. Da ropte ham ukvemsord etter meg.

I førsteklasse fikk jeg kjærester. Jeg husker jeg kom hjem etter noen dager på skolen, og fortalte moren min at det gikk to jenter i klassen min som var verdens peneste, men hvem skulle jeg velge til å bli kjæresten min?

'Jeg syntes du skal ta begge to,' sa mor.

Det syntes jeg var et godt forslag. Slik ble det. Jeg hadde to kjærester. Ingen av dem visste noe om det. Ikke til dags dato.

Jeg syntes det var ganske moromt å gå på skolen. I friminuttene kastet vi gutta på stikka, mens jentene hoppet strikk eller vi hoppet paradis. Vi hadde frøken, og jeg husker at jeg syntes at hun var ganske streng. Spesielt en episode husker jeg godt. En av guttene i klassa var uheldig. Mens han sparket fotball falt han på bakken, og en av de andre guttene var så uheldig å tråkke på hsnda hans. Det førte til at huden på en av fingrene ble skrelt av, så blodet sprutet. Da kom frøken med bomull og plaster. Frøken la bomullen innerst, og plasteret utenpå. Han som kom til skade fortalte hvordan moren hans strevde etterpå med å få bomullen ut av såret, og hvor vondt det var. Det gjorde så inntrykk at jeg husker det som om det skjedde i går.

Når vi kom hjem fra skolen var det rett ut for å leke etter å ha fått en brødblinks av mor og et glass sjokolademelk. Da fortsatte vi gjerne å kaste på stikka. Jeg tjente noen femøriger på å åpne grinda for bonden som bodde ovenfor oss. Han kom kjørende med hest og slede om vinteren, eller vogn om sommeren, med en varm tønne med drank. For de som ikke vet hva drank er så er det potetavfall som de brukte for å fore gris og ku med. Vi bodde nærmest grinda, så jeg løp av gårde for å åpe og lukke, og det tjente jeg fem øre på.

Bonden hadde en bror. Han eide en bil. En Volvo PV. Den var grå. Broren var rausere når han kom kjørende. For å åpne og lukke igjen grinda betalte han 25 øre. For det fikk jeg en hel pose Polly peanøtter. Derfor var broren til bonden mye mer populær enn den gjerrige bonden.

fortsettes

Barndomsminner, del 6

Vannliljer er hva jeg forbinder med min barndoms sommer. Vakre vannliljer som trebåten varsomt støtte mot, mens det klukket mot båtripa og fra årene. Alt var helt stille.  I tankene er jeg tilbake til ferieparadiset Vansjø i Østfold. To somre ble tilbrakt her, sammen med mor, far og en tante og en onkel av meg. I leid hytte. Det kunne vært det siste jeg hadde opplevd i livet. En hendelse kunne ha ført til vår visse død. Jeg skal komme tilbake til det.

Disse to somrene står for meg i en spesiell lysglans. En ting var at det var veldig sjeldent vi dro noe sted om sommeren. Det var da heller uvanlig at folk gjorde det. Jeg kan huske noen turer med tog til Oslo, hvor vi besøkte to tanter og to onkler av meg. En av de gangene var vi på Sten og Strøm og kjørte rulletrapp. Jeg husker mor og jeg kjørte denne rulletrappa opp og ned tre ganger. Da var det slutt, for mor ble svimmel. Men det var makeløst. En rulletrapp! Det var noe å fortelle om da jeg kom tilbake på skolen etter sommerferien.

Den ene onkelen og tanta mi bodde på Etterstad, og jeg mener de to andre bodde på Bryn på Lambertseter. Da vi skulle til de sistnevnte, gikk mor og jeg av på feil holdeplass, og jeg husker vi måtte gå veldig langt for å komme fram. Tanta mi og onkelen min på Etterstad bodde i blokk og hadde badekar. Det hadde ikke vi. I hele barndommen hadde vi utedo, og bade gjorde jeg i en badestamp i hagen. Så når jeg var hos onkel og tante på Etterstad badet jeg i deres badekar - så lenge at huden ble skrukkete. Jeg husker hvor rart det var.

Jeg ropte på mora mi. Badet deres var innafor soverommet deres.

'Je har skrumpa!'

Men tilbake til Vansjø.

Vi dro med tog fra Gjøvik til Oslo Østbanestasjon. Bare det i seg selv var en stor opplevelse. Der hentet onkel oss i sin svarte Mercedes. Og kjørte til Vansjø. Vi kunne kjøre helt fram til hytta. Onkel og tante bodde i et anneks, mor og jeg på loftet og far i stua. Slik måtte det bli på grunn av liten plass.

En gang dro far og onkel til en lokal bensinforhandler for å kjøpe gass til matlaginga. Vi hadde gått til ro for natta og sovnet. Far fikk ikke sove. Han var kvalm og tung i hodet. Fordi han røykte tenkte han at han ville tenne seg i sigarett, men omtenksom som han var bestemte han seg for å gå ut og røyke under åpen himmel. Da han kom ut av hytta ble han med ett svimmel og som lyn fra klar himmel forstod han hva kvalmen, hodepinen og svimmelheten skyldes: gasslekkasje!

Hadde far tent sigaretten innendørs ville alt gått i lufta og vi ville sannsynligvis ikke overlevd. Alle vinduer måtte åpnes og tante og onkel vekkes. Folka som eide bensinstasjonen ble kontaktet og det ble mye ståhei med brannvesen og det hele.

Dette skjedde andre sommer vi var på denne hytta. Dagen etter dette skjedde lekte jeg på en liten strand, med noen svaberg rundt. Da kommer plutselig far springende med en spade i neven. Han hadde sett en huggorm sno seg nedover mot stranda der jeg satt og fikk slått den i hjel med spaden før den fikk bitt meg.

Det ble ikke flere turer til Vansjø etter dette.

Men jeg kan ennå huske de to somrene der som himmel på jord.

fortsettes

Barndomsminner, del 5

Bror min og far min, og jeg tror jammen mor min og søstern min, satt benket rundt radioen i stua vår og skrev rundetider når det var skjøyteløp. Men itte je. Noe så gørrkjedelig! Runde på runde satt de der foran kassa, og je, je måtte tie stille. Da var det bedre, mye bedre, å leke med Corgie toys biler på gulvet! La det være sagt med en gang at sport har aldri intereessert meg. Det hendte vi spilte fotball på ei løkke rett ved sida ta huset vårt, men det var også alt. De store gutta dro til det som gikk under navnet 'Sletta', som lå et godt stykke unna der vi bodde. Jeg var itte interessert i å bli med. Da lekte jeg heller cowboy og indianer for meg selv. Jeg hadde nemlig mannge usynlige venner. Sammen med dom klarte jeg meg utmerket godt på egenhånd.

Min manglende interesse for sport, og i sær skjøyteløp skulle senere straffe seg:

I ni år arbeidet jeg som journalist i avisen Samhold på Gjøvik. E. n dag hendte det at sportsredaksjonen manglet folk. Og jeg, av alle, ble sendt ut på et oppdrag. En mann jeg ikke visste hvem var fylte år, og det skulle lages et portrettintervju. Han bodde på Jaren på Hadeland, så det var et godt stykke å kjøre. På grunn av manglende kapasitet hadde jeg ikke med meg fotograf, så det betydde at jeg både måtte skrive og ta bilder. På vei til denne mannen fikk jeg god tid til å tenke. Jeg visste bare hva han het og hvor han bodde. Det var alt. Navnet sa meg absoluttt ingen verdens ting.

Da jeg kom frem la jeg merke til at det var mange bikuber i hagen. 'Da er han vel birøkter,' tenkte jeg i det jeg ringte på døra, 'så da har vi da noe å snakke om'.

Og den for meg ukjente mannen snakket vel og lenge om bier, mens vi gomlet på hjmmelagde wienerbrød. Da jeg kom tilbake til redaksjonen skrev jeg ut portrettintervjuet, som kom på trykk neste dag. Før morgenmøtet skulle holdes ble jeg kalt inn på redaktørens kontor hvor jeg fikk spørsmålet:

'Vet du ikke hvem Reidar Liaklev er du?', sa han og la til: 'Her klarer du å skrive en hel avisside om bier, og ikke et eneste ord om denne mannens store bragder på skjøyteisen! Ikke et ord. Aldri mer sender vi deg på noe oppdrag for sporten!'

Etter morgenmøtet hvor dagens arbeidsoppdrag ble delt ut, passerte noen fra sportsredaksjonen kontoret mitt, hvor døra sto åpen. 'Bier,' sa de med forakt i stemmen, 'bier!'

Det hører med til historien at Reidar Liaklev ringte til sjefredaktøren samme dag og takket for at de hadde sendt en journalist som han kunne snakke med om bier! Liaklev var strålende fornøyd. Det hadde vært skrevet side opp og side ned om hans sportsbragder, men aldri hadde noen journalist stilt ham spørsmål om bier.

Men det ble som sjefredaktøren sa: jeg ble aldri mer sendt ut på oppdrag for sporten. Det er det nok like greit.

Men når alt kommer til alt er bier viktigere enn skjøyteløp, for jordas overlevelse, mener nå jeg.

fortsettes

Reidar Liaklev. Foto: Wikipedia
Øverste bilde: Hjallis

Barndomsminner, del 4

Jeg glemte å nevne noe som vi hadde i min barndoms fjernsyns-verden. Kveldene ble avsluttet med vakker musikk, slik at man kunne falle til ro for natten! Det er helt sant. Det hadde vært utenkelig i dag. Hallodama ønsket oss også en riktig god natt!

I min barndoms bygd hadde vi kino. På Folkets hus. Ikke en slik flott konferansesal-kino som dagens, men en sal hvor høyden på trestolene var like høy, så det gjaldt å sitte fremst om du skulle se noe. Men der satt som regel Reidar, en bygdeoriginal som vi var redd. Derfor gjaldt det å kjøpe med seg godteri som en kunne spandere på'n. Da smilte'n bredt, og gomlet på en lakrispipe. Reidar levde med i filmen, særlig westernfilmer med John Wayne. Da kunne'n reise seg midt under filmen, og rope advarende til de som satt på første rad, at de måtte passe seg når John Wayne kom ridende sammen med andre cowboyer, så vi ikke fikk sandspruten i øynene. Så når Wayne kom ridende, dukket vi alle som en, Reidar med!

Jeg husker ennå kremmerhus-posene av papir med røde, blå og svarte rundinger på. Det var bare Petter Wiken, eller Petter'n, som vi kalte ham, som hadde slike poser å ha godteriet oppi. Petter'n eide den eneste kiosken, og den lå like ved Folkets Hus.

Den ble fylt med Special-sjokolade og en lakrispipe til Reidar. Egentlig var det forsmedelig å måtte gi bort lakrispipa, men når en var redd'n Reidar, måtte en jo blidgjøre'n. Sannsynligvis var'b helt harmløs, men onger i min barndomsbygd var oppdratt til å passe seg for 'skumle folk'.

Selv om jeg likte å se John Wayne godt, så var Zorro den største helten!

Bildet som vises her er tatti 1958. Det året jeg ble født. I perioder var jeg Zorro. Fikk laget meg egen maske, og hest hadde jeg fra før av! Den hadde jeg laget meg av et kosteskaft, som jeg hadde saget av. Det tok litt tid før mor skjønte hvor det var blitt av kosteskaftet til sopelimen foran døra! Zorro var den hemmelige identiteten til Don Diego de la Vegas, adelsmannen som var en mester innen fekting og som var forbryternes store skekk.

Men selve skuespilleren over alle andre i min barndom var Spencer Tracy. Jeg kommer aldri til å glemme filmatiseringen av Ernest Hemingways udødelige roman: 'Den gamle mannen og havet'. Filmen gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg gråt i flere dager. Faktisk sitter inntrykket av den filmen i kroppen på meg ennå.

Hemingways roman som utkom i 1951, og var skrevet på Cuba. Den kom i norsk oversettelse året etter. Den ble en umiddelbar suksess og var det litterære verket som førte til at Hemingway fikk Nobelprisen i litteratur.

Men slikt visste jeg ikke noenting om da jeg så filmen. Som en liten gutt ble jeg så grepet av den gamle mannen som slet så lenge før han fikk fisk. Boken og filmen handler om fiskeren Santiago, som etter 84 dager uten fiskelykke bestemmer seg for at han skal fange en fisk koste hva det koste vil. På sitt siste 85 forsøk får han en svær fisk, og i timer kjemper han for å få dratt den i land. Da kommer haiene. Jeg skal ikke røpe mer.

Det var noe med melankolien og samtidig dramaet i handlingen som bergtok meg. Som sagt, den sitter i kroppen ennå. Filmen kom ut i 1958. Samme år som jeg ble født. Jeg husker ikke når jeg så den og hvor gammel jeg var, men jeg så den på svart/hvitt fjernsynet hjemme.

fortsettes

Barndomsminner, del 3

Vi var blant de første i nabolaget vårt som fikk fjernsyn. Ja, det het det den gangen. Fjernsyn. Med bare en kanal. I svart/hvitt. Naboen fikk fjernsyn noe senere, og de var litt finere enn oss fordi de hadde en kanal til, til og med en utenlandsk. Svensk. Det var stort.

Men vi fikk nøye oss med trauste Norsk Rikskringkasting. Det var likevel stas. Naboen ovenfor oss, som var onkel og tanta mi, kom ofte på besøk for å se vidunderet. Men så skaffet de seg fjernsyn, og vi så hverandre nesten ikke mer.

Men utvidet vi nabolaget litt mer var slett ikke vi blant de første som fikk seg fjernsyn. Tvers over hovedvegen, som lå et stykke unna der vi bodde, gikk det en annen veg, det bodde folk etter. Høyt oppe i en bakke bodde det en familie som var blant de aller første som fikk fjernsyn. Fordi mora mi gikk med avisa, og måtte kreve inn abonnementspenga ved å oppsøke hver abonnent, spurte hun om ikke jeg kunne få komme inn å se Televimsen? Det var en populær figur, den gangen. Det hendte jeg var der noen få ganger til for å se på pausemusikken før de daglige sendingene tok til. Da viste de et akvarium med mange slags fisker, noen av dem svært fargerike, men vi så dom i svart/hvitt.

Det var begrenset hva jeg fikk lov å se på fjernsynet. Egentlig var det bare Barne-Tv. Men nå skal du få høre hvordan jeg lurte far min:

Om kvelden, etter at jeg skulle ha lagt meg for natta, hendte det at jeg spurte far min om jeg kunne få ligge i stua mens han så på fjernsynet. Det fikk jeg lov til. Jeg sa nemlig at jeg syntes det var så fint å være nær far, og det syntes jeg virkelig. Far lot seg sjarmere, men det var en forutsetning. Jeg måtte ligge med ryggen til fjernsynsapparatet! Så mens far min satt i godstolen og løste kryssord og kikket bort på fjernsynet, lå jeg med ryggen til.

Men det var en ting far min ikke hadde fått med seg. På veggen var det et vindu, og dette vinduet var kledd inn fra utsida av huset, og skulle kles inn fra innsida også, men så langt var de ikke kommet med snekkerarbeidet. Dermed fungerte vinduet som et speil. Jeg så riktignok filmene speilovendt, men jeg så ganske bra. Og jeg lå musestille. Kveld etter kveld og så finsk fjernsynsteater og krimserier.

En dag oppdaget far min det som hadde skjedd. Men han var't itte sint ama. Han ro riktig godt, og berømmet meg fordi jeg hadde klart å lurt'n. Det som skjedde deretter var at'n inviterte meg til å sitte i stol'n ved sia'an og se 'Mannen med kofferten', som var en av datidens spennende krimserier.

Det var stas. Veldig stas.

Det hører med til historien at far min ble lurt en gong tæll

Det var 1.april og det året fortalte TV verten at alle fjernsynsapparater hadde en boks inni seg med et fargepulver. Om man snudde fjernsynapparatet på huggu som ble det omgjort til fargefjernsyn. Dette syntes far min var så spennende at han ville prøve, så han gikk bort til kassa og snudden den og satte den på plass igjen. Så skrudde han på fjernsynet, men det kom ittno farger.

'Kænskje du ska prøve en gong tæll,' sa je.

Og det gjord'n.

Men det ble ittno farger den kvelden.

Det hendte vi minte far min om dette:

'Åssen går'e,' sa vi, 'ær det no farger på fjernsynet ditt?'

Men han vart aldri sint. Bære lo.

fortsettes

Barndomsminner, del 2

I nærheten av Rundhaugen sto klatretreet mitt. Det sto litt for seg selv, med svære, grove greiner. Litt spenst krevdes det for å komme opp stammen til de første greinene. Men som barn var jeg tynn som en fyrstikk, og klatre var en lidenskap. Jeg var nok ikke den første som hadde oppdaget dette treet. De andre grantrærne hadde side skjørt på seg, greinene nærmest subbet bakken. På klatretreet var de nedertse greinene fjernet. Men det var lenge siden. Sårene var gamle. Om bare det treet kunne fortelle sin historie! Da hadde det fortalt historien om andre gutter og jenter som hadde klatret i det, for treet var gammelt som Metusalem - minst. Noen hadde fortalt meg om ham. Han ble visst 'stygg-gammal.'

Det var ikke rare utsikten fra klatretreet, men så klatret man ikke opp der for å se seg om. Man klatret opp treet for å gjemme seg for farlige indianere og skumle cowboyer. Eller man klatret opp i treet for å slippe seg ned på villhester som for forbi. Det hadde jeg sett en tegning av i bladet Vill Vest at cowboyer gjorde - og det gjorde jeg! Det var vanskelig å holde seg fast på den hvite hesten, uten sal. Men jeg klarte det. Jeg var jo helten i fortellingen min. Uovervinnelig. Selv om jeg av og til ble skutt, enten av en pil eller ei kule, kunne jeg reise meg og løpe videre med hesten som alltid gresset ved siden av meg og ventet på at jeg skulle stå opp igjen.

Men den store opplevelsen var å få bli med broren min, som hadde laget hytte oppi noen trær. Det var langt å gå dit, lengre enn jeg fikk lov til av mora mi. Men det var ikke alt hun behøve å få vite heller. For å komme dit måtte vi gjennom hele den skogen som var min barndomsverden, så over en bekk, som jeg husker som en stor elv - det var der Apache indianerne holdt til, og de var blodtørstige, så over en vei, og så over et jorde. Jordet tilhørte en bonde som kunne være litt sinna. I hvert fall om du gikk over jordet hans, så det gjaldt å passe seg. Vi snek oss over jordet, og så kom vi til Ørneredet. Det var det hytta het. Øreredet. Bror min hadde sett en Alistar MacLean film på kino med det navnet, og storøyd og musestille hadde jeg hørt på ham fortelle om den. Så det var ingen tvil. Hytta kunne bare hete en ting: Ørneredet!

Den var så fin at vi kunne trekke opp stigen som gikk gjennom gulvet og være helt for oss selv. Vinduer hadde den også. Og det var bare broren min og jeg som visste om den. Alt rundt Ørneredet var topp hemmelig.

Jeg glemte å fortelle at i utkanten av det jordet vi måtte passere for å komme dit var det en liten dam. Mora mi hadde skremt livet av meg med den dammen. Den var visst 'bottenløs' og en svær hest hadde druknet der, fortalte hun. Jeg hadde mareritt av og til om den dammen. Drømte at jeg falt utti og kom ikke opp igjen. Der møtte jeg det store sjøuhyret. Mange år senere gikk May Sissel og jeg forbi der. Da var vannet fordampet og det var slett ikke 'bottenløst' under. Ikke gjørme en gang! Det handlet nok mest om en engstelig mor, som var redd sønnen skulle drukne.

Bror min og jeg kjøpte av og til en halv- eller en hel liter 'Tress-is.' Den gangen var den pakket inn i papp. Vi skar den i to og delte likt på jordbær, vanilje og sjokolade fra Diplom is. Vi satte oss på steintrappa heme, med hver vår teskje og åt. Og filosoferte over livet. Så kunne vi dele en pose Polly peanøtter. En pose kostet 25 øre, og med fire poser for en krone, hadde jeg råd til å spandere en på bror min. Vi hadde god råd den gangen og somrene var alltid varne og lange. 

I morgen skal jeg fortelle om hvordan jeg lurte faren min.                     

fortsettes

Barndomsminner, del 1

Her om dagen kjørte sønnen min og jeg forbi barndomshjemmet mitt. Det vil si; det som var barndomshjemmet mitt. Etter at mor solgte det, og de nye eierne hadde tatt over det, brant det og måtte rives. Så har andre bygd et nytt hus der og levd sine liv ved siden av skogen, som var vår nærmeste nabo.

Skogen ja, den er også borte. Hogd ned og blitt tømmer og kjørt vekk. Det som kom opp igjen er bare ugjennomtrengelig villniss.

Men både huset og skogen finnes i mitt sinn, og vil for alltid bli der. Hverken huset eller skogen er kjørt vekk og blitt borte. Begge lever sitt eget liv i en aldrende manns sinn.

I dag har jeg sett for meg Rundhaugen. En ganske bratt skråning et stykke inni skogen. Jeg pleide å rusle dit omtrent på denne tida av 'sammar'n' for å finne solvarme markjordbær. Øverst oppe på toppen av bakken sto det noen svære furutrær, ellers var det for det meste mørk granskog, i min barndoms skog. Rundt furuene var det litt sandgrunn, og noen store steiner, og der vokste det to ting. Harelabb og markjordbær.  Det var et av mine 'hemmlig steder'. Det slo aldri feil: på Rundhaugen fant mann gruelig gode jordbær, der var det strå til å træ dem på og der var det Harelabb og Maria gullsko. Ofte satt jeg oppå toppen her og dagdrømte.

Og så rullet jeg ned igjen.

Ingen gikk ned igjen fra Rundhaugen. Alle, både små og store, rullet ned bakken.

Det lærte jeg av far min. Han var den første som fulgte meg hit. Det var så trygt å stikke den lille neva'n min inn i hans svære, som kjentes litt ru ut. En skikkelig 'arbeidsneva' som man får når man er skomaker og industriarbeider. Ikke en slik 'neva' kontorfolk har, men en med hakk i og med limrester på. Far min gikk med sixpence og dressjakke. Og så røyka'n Gul Mix, 'Petterøs' eller Teddy uten filter. Filter var for pyser.

Far min rullet, han også. Vi løp opp bakken, såpass at vi kjente blodsmaken og det banket skikkelig i brystkassa, så la vi oss ned og så rullet vi helt til bunnen av bakken, og så opp igjen. Far min brydde seg ikke om det ble flekker på jakka. De var til å børste av. Verre var det når jeg fikk grønske på knea.

'Har du fått grønske på knea nå igjen,' sa mor lettere oppgitt, når vi kom hemmat. 'Å je som har skubba dom reine i vaskestampen. Da må je vel legga dom i bløt.'

'Itte nå,' sa je, 'Dæ har je itte ti tæll. Je ska ut å leke cowboy og indianer.'

Og ut flaug je, ætter ei skive med brunost.