Våk mens du sover!

 Vi greier ikke alltid å være like oppmerksomme og ivrige. Vi sovner, som de ti brudepikene i evangeliet gjorde mens de ventet på at brudgommen skulle komme (Matt 25,1-13). Men vi kan si med bruden i Høysangen: "Jeg ligger og sover, men hjertet våker" (Høys 5,2). 

Du kan ikke alltid tenke bevisst på Herren - brudgommen. Han krever det ikke heller. Du har jordiske oppgaver som krever oppmerksomheten din. Men dypt inne i deg kan hjertet ditt våke. 

Gud bor i ditt innerste sentrum. Der banker han stadig på hjertets dør. Han lengter etter å fylle deg helt med sitt nærvær, både bevisstheten og underbevisstheten din. Når du må forlate han i bevisstheten og tenke på jobben din, kan han leve videre i underbevisstheten. Der kan han være i dine lengsler og drømmer, i din glede og sorg. Hans lys kan lyse for deg og hans kjærlighet kan være din store glede. Da våker ditt innerste hjerte hos ham, selv når bevisstheten sover. 

Dine bevisste tanker, ord og handlinger er ikke det eneste virkelige i livet ditt. Det finnes dypere lag i deg, og hvis du elsker Gud der, blir han drivkraften i alt du gjør.

Hver eneste kveld har du en spesiell mulighet til å så brudgommens navn i underbevisstheten din. Rop på ham, stille og fortrolig, rett før du sovner. Da spirer navnet hans i ditt aller innerste mens du sover og hjertet våker.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 189

Den profetiske betydningen av måneden Sh'vat

Vi befinner oss nå i den bibelske måneden Sh'vat - som begynte ved solens nedgang den 22.januar og varer frem til solens nedgang den 21.februar i følgge den gregorianske kalenderen. Det er i denne måneden Mandeltreet står i blomst i Israel, eller Våketreet, mens alle andre trær står bare. Vi leser om Våketreet hos profeten Jeremia: "Og Herrens ord kom til meg. Det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne treet. Da sa Herren: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det." (Jer 1,11-12) 

Aldri før har det ordet vært mer tidsaktuelt enn nå! Jesus sa om denne tiden vi lever i akkurat nå: "VÅK og be!" "Men våk hver tid og stund, og be ..." (Luk 21,36) Igjen, og igjen gjentas dette i evangeliene og i brevene. Dette er en tid for å våkne og være våken og på vakt. 

Første gangen vi støter på denne månedens navn er hos profeten Sakarja: "På den tjuefjerde dagen i den ellevte måneden, som er måneden shvat, i det andre regjeringsåret til Dareios, kom Herrens Ord til profeten Sakarja..." (Sak 1,7) Selve ordet 'sh'vat' antas å være et låneord fra gammel akkadisk. Det er beslektet med ordet 'surring', og refererer til sesongens kraftige regnvær når vinteren nærmer seg slutten. Regn, i bibelsk forstand, er knyttet til velsignelser.

Sh'vat er kjent som måneden Tu B'Shevat, trærnes nyttår. I Jesu endetidstale, slik den er gjengitt hos Lukas, heter det: "Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær." (Luk 21,29-31)

Så denne månedens proferiske innhold, er dette: Våren er her, den er tid for oppvåkning,  for snart kommer sommeren, Jesu gjenkomst. 

Ordet Sh'vat kan stå for det hebraiske uttrykket 'Shenishma Besurot Tovot', at vi skal være velsignet med å dele gode nyheter. La oss bruke disse dagene til å spre de gode nyhetene om Guds rike.

Forhindret engler og forbedere Norge fra sovjetisk invasjon i 1968?

Året er 1968. I juni dette året utsettes Norge for det som er blitt kalt den største sovjetiske aggresjonen overfor kongeriket Norge siden 2.verdenskrig. 30 år senere - i 1999 - kunne Aftenposten offentliggjøre hemmeligstemplede opplysninger som da var blitt frigitt. Følgende skjedde 7.juni i Sør-Varanger, på grensen mellom Norge og Russland:

Tidlig om morgenen denne dagen ruller 60-70 sovjetiske stridsvogner av typen T-54 frem til grensen mellom de to landene. Garnisjonen i Sør-Varanger blir satt i høyeste alarmberedskap. Soldatene får utlevert skarpe skudd og gjør seg klar for væpnet konflikt. Ordren er klinkende klar: Det skal åpnes ild mot enhver krenkelse av grensen. Sovjetarmeen stander 30 meter unna. Kanomløpene er rettet mot Norge. Norske solldater hører stridsvognene ruser opp. Tre dager senere, den 10.juni 1968, trekker de sovjetiske styrkene seg tilbake fra grenseområdet.

Hva skjedde? Hvorfor ble det ingen militær konfrontasjon? 

En jeg kjenner forteller følgende som en russisk avhopper skal ha fortalt. Han skal ha vært med på den militære operasjonen ved Boris Gleb. Han var panservognfører og kunne bekrefte at de hadde fått ordre om å angripe Norge den gangen. Russeren kunne fortelle følgende: 

"Det må være mange mennesker som ber i dette landet, for da vi skulle til å krysse grensen så vi svære, høye engleskikkelser stå ved grensen som stoppet oss. Vi ruset opp motorene, men vi kom ingen vei, beltene sto bare og spant. Og vi snudde og dro tilbake."

2.juledag kunne jeg fortelle hvordan Gud flere ganger i 2021 har minnet meg om å be for Finnmark, Varanger og grensen mellom Norge og Russland. Bønnebyrden har økt på i intensitet og særlig de siste månedene. Jeg vet ikke hvorfor, og ber for tiden om at Gud må vise meg det. Jeg har aldri besøkt Finnmark, men jeg har i perioder over flere år kjent en byrde for disse områdene. Nå haar det kommet tilbake med full styrke, og jeg kjenner meg ledet til å offfentliggjøre dette kallet, slik at mange kan være med på å be. Jeg har kviet meg for å gjøre det fordi det lett kan føre til at man henges ut for å skape frykt, overdrive, men jeg kan ikke annet enn å være lydig mot det jeg opplever Herren kaller meg til.

I går, mandag 27.desember, hadde avisen Klassekampen følgende hovedoppslag på førstesiden: "Nå kan Finnmark forsvares" med undertittelen: "Forsvaret ruster opp for milliarder i Porsanger". Over to sider inne i avisen fortelles det at Forsvaret ruster opp på grensa, fordi "en mer spent situasjon i øst gjør at Forsvaret igjen bygger opp i Porsanger i Finnmark".

10 år etter at Garnisonen i Porsanger nærmest ble lagt ned, skal det nå bli 500 soldater og tunge våpen der. Bakgrunnen er Russlands annektering av Ukraina i 2014, noe som har ført til at trusselbildet har endret seg. Russland skal for tiden ha plassert 100.000 soldater og mye militært materiell på grensa mellom Russland og Ukraina. 

Klassekampen skriver: "Garnisonen i Porsanger var så godt som lagt ned i 2010, men nå investeres det 1,3 milliarder i bygg og anlegg. Her kommer det blant annet en ny bataljon med stridsvogner og en styrking av Heimevernet.  Helt øst i Finnmark er det bygd to nye grensestasjoner. Antallet soldater i grensevakta øker, og det er investert mye i ny teknologi for å vokte grensa. Garnisonen i Sør-Varanger får også nytt jegerkompani, som øver på og blir utstyrt for invasjonsforsvar."

Grensa mellom Norge og Russland er 196 kilometer lang. 

Kartillustrasjon: NVE

Mot, fasthet og styrke i en tid som vår

 'Andrizomai' - er ordet. Det oversettes med 'mandige' i den bibeloversettelsen jeg bruker, som er Norsk Bibel 88/Rev 07. Bibelverset det handler om er Rom 16,13: "Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke!" 'Andrizomai' oversettes bokstavelig: 'å vise seg som en mann'. Bibelselskapet oversetter dette verset slik: "vær modige". Jeg har ikke noen problemer med det inkluderende språket og kjønnsnøytraliteten, men det var nå en gang slik at mandighet var synonymt med å være modig. Kanskje er det ikke slik lenger? 

Det interessante er derimot hvordan apostelen Paulus setter disse ordene sammen: Å våke, være våken og det å stå fast, holde fast ved noe og holde det for sant, handler om mot og styrke. Det kan man gjøre om man er kvinne eller mann. Det er en pris å betale for enhver som prøver seg på det, spesielt i en tid som vår hvor så mange heller velger kompromissets vei. 

Dette er et ord som absolutt hørr adventstiden til! Hvor hovedbudskapet er: 'Han som kom, kommer!'

Dette er en tid for å holde seg våken og våke!

En tid for å være åndelig følsomme og våkne til enhver tid.

En tid for å dykke djupere i Guds ord, og for å oppholde seg mer i lønnkammeret, stedet for intimitet og fellesskap.

En tid for konsentrasjon, ikke distraksjon.

En tid for mot, ikke motløshet.

Dette ordet kommer for meg:

"På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål." (Hab 2,1)

Herrens profetiske kalender

Jeg er nysgjerrig på å finne ut hvilken tid det er i Guds kalender, for mitt liv personlig og for den nasjonen jeg lever i. Derfor har jeg begynt å spørre Gud: 'Hvilken tid er det?' Det er en god og viktig bønn å be. Ved en anledning sa Jesus: 'Om kvelden sier dere: Det blir godvær, for himmelen er rød. Og om morgenen: I dag blir det uvær. for himmelen er rød og mørk. Himmelens utseende vet dere å tyde, men tidens tegn kan dere ikke tyde.' (Matt 1,2-3)  Jesus gråt over Jerusalem fordi byen ikke kjente sin besøkelsestid: 'Da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øtne.' (Luk 19,41-42)

Forkynneren slår fast at 'Alt har sin tid...' (;For 3,1)

Allerede på Bibelens første blad finner vi at Gud har fastsatt ulike tider og sesonger: 'Og Gud sa: La det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen og natten. Og de skal være et tegn som fastsetter høytider og dager og år.' (1.Mos 1,14) 'Fastsetter tider...' oversetter andre bibeloversettelser. Dette er et nøkkelord for å forstå Guds profetiske kalender. Allerede fra den menneskehetens historie finnes det tider, og sesonger som er fastsatt av Herren. For tiden er i Guds hender. 'I din hånd er mine tider.' (Salme 31,16) Og Herren har også fastsatt høytidene, som omtales som Herrens høytider.

Det er også gitt en spesiell tid for nasjonene: 'Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, OG HAN SATTE FASTE TIDER FOR DEM og bestemte grensene mellom deres bosteder.' (Apg 17,26 uthevelsene mine). I Daniels bok får vi flere eksempler på verdensriker som kommer og går. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud er tidsaldrenes konge og verdenshistoriens herre. En dag må alle jordens konger bøye seg for Ham: 'Jesus Kristus ... herskeren over kongene på jorden.' (Åp 1,5) 

En ny dag er i ferd med å begynne! Det bibelske døgnet begynner når solen går ned, så dagen begynner med mørket. Det er verd å merke seg i en mørk tid som vår. '... det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys...' (1.Mos 1,2-3)

Koronaepidemien er virkelig en treskeplass, både for enkelinivider og nasjoner. Det viser hvor vi har vårt hjerte og våre prioriteter. Tidene er vanskelige og mørke, men det gryr av dag! Nå gjelder det virkelig å kjenne tiden vi lever i og er inne i. Dette er en tid for å våkne og holde oss våkne. Ikke en tid for åndelig søvn. Himmelske strukturer er midlertidige og fleksible, jfr ny vin i nye skinnsekker. La oss være åpne for å restrukturere, ha løse teltplugger, kunne endre ting raskt. Er vi underlagt øverstbefalende i Herrens hær, handler det ikke om meg, mitt eller mine, men om Ham! 

Hører du bankingen og røsten?

Et velkjent bibelvers og et velkjent maleri har levd sitt eget liv i meg de siste ukene. Når du ser maleriet har du sikkert forstått at det dreier seg om ordene i Åp 3,20:

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg."

Det er vel knapt noe ord som er brukt mer av evangelister og i utadrettede kampanjer for å nå mennesker som ikke er kommet til tro, som en varm invitasjon til å lukke Jesus inn i deres liv, enn dette verset. Men det var opprinnelig skrevet til kristne. Til en menighet i Lille-Asia, til menigheten i Laodikea. Det gir et helt annet perspektiv.

Det er de som mener at de syv menighetene som omtales i Johannes Åpenbaring, både er brev diktert av Jesus til faktiske menigheter i dette geografiske området, men at de også illustrerer epoker i kirkens historie fra dens begynnelse frem til vår egen tid. Jeg tror en slik tolkning kan ha mye for seg. Det gjør ordene til menigheten i Laodikea spesielt aktuelle for oss, fordi menigheten i Laodikea er den siste av de syv menighetene Jesus sender en spesiell hilsen til.

Om det er slik er hilsenen til menigheten i Laodikea profetisk.

Jeg merker meg følgende:

* Jesus står på utsiden.
* Han banker. Det er altså noen som må vekkes.
* Det er en røst.
* Det er banking.
* Det er noen som må åpne en dør.
* Jesus må gå inn.
* Det serveres et måltid.

Jeg grunner mye på disse ordene, og oppfordrer mine lesere til å gjøre det samme. Hva betyr dette profetisk for vår tid? Jeg skal ikke utlegge dette nå, bare anspore deg til å be Herren om å tale til deg. Det jeg kan si er at jeg merker meg at det er de som hører at det banker, og som hører røsten, som åpner. I de siste ukene har jeg også tenkt mye på disse ordene av Jesus:

"VÅK og be." (Matt 26,41)
"Så VÅK da..." (Matt 24,42)

Hva sier dette om menighetens situasjon i 2018?

Er det noen som hører at det banker? Er det noen som hører røsten?

Måltidet tenker jeg handler om flere ting, blant annet dette: Åpenbaring.

Den som hører bankingen, den som hører røsten, den som åpner opp, for Ham skal dybdene i Gud åpenbares! "For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10) "På den tiden tok Jesus til orde og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for dine umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje ..." (Matt 11,25-26)