De første kristne levde i et flerkulturelt samfunn. De måtte forholde seg til fremmede religioner. Til en hard okkupasjonsmakt, keiserdyrkelse, et samfunn preget av urett. Og de ble forfulgt. De 'bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden'. (Hebr 11,13) Samtidig med alt dette opplevde de at mennesker kom til tro, ble døpt og lagt til menigheten 'Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse'. (Apg 2,47) Og vi vet at tallet på troende vokste med tusener.
Likevel leser vi ikke noe sted i Apostlenes gjerninger at de beskjeftiget seg med politikk. Vi leser ikke noe sted at disse tusener av kristne samlet seg i protester mot beslutninger foretatt av senatet i Rom, og som fikk følger for de som levde i Romerriket, også i avkroken Israel. Vi leser ikke noe sted at de dro til Rom, og forbannet keiseren eller senatets medlemmer.
Hva gjorde de? De forkynte Kristus!
De levde i menighetsfellesskapet og ut fra dette tjente de det samfunn de bodde i: 'Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles. Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle'. (Apg 4,32-33)
Kampen de kjempet var ikke mot mennesker! Når myndighetene forfulgte dem, ba de for øvrigheten, og velsignet den. Vi leser ikke om noen av de profetene som ble gitt til den nytestamentlige forsamlingen som forbannet politikere eller øvrighet. Når de ble truet, gikk de til Gud med truslene! Les Apg 4,23-31. Og legg merke til hva de ber om! De ber om at helbredelser og tegn og under skal skje. De lyser ingen forbannelser over dem som forfulgte dem.
I det brevet som apostelen skriver til den kristne forsamlingen som finnes i keiserbyen Rom, heter det: 'Velsign dem som forbanner dere, velsign, og forbann ikke'. (Rom 12,14)
Endringen kom med keiser Konstantin
Så skjer det noe. Noe tragisk. Mange av keiserne hadde forsøkt å utrydde den kristne troen gjennom grusomme forfølgelser. Forfølgelsen kom i bølger. Innimellom var det forholdsvis rolig. Men uansett hvor mye de ble forfulgt, de kristne øket i antall. Noe måtte gjøres. Det var keiser Konstantin som fant på det geniale: I stedet for å forfølge de kristne, la oss bli venner med dem, og på den måten få kontroll over dem! Som sagt, så gjort.
Og med keiser Konstantin kom statskirken. Og ideen om den kristne staten. Og nå snus det meste på hodet. Fra å være en forfulgt kirke, blir kirken selv en som forfølger. Det våpenløse evangeliet forkynt av kristne som ikke ville forsvare seg med våpen, ikles nå våpen av den keiserlige makten. Fra år 416 kunne ingen være en del av den keiserlige hær med mindre han var en kristen!
Tilbake til originalen
Det finnes ingen tanke om noen kristen stat i Det nye testamente. Som kristne er vi ikke satt til å forsvare et stykke jord. Vi er kalt til å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det riket har en annen konge, Jesus, og andre lover, Bergprekenen. Vi er kalt til å være salt og lys, i en mørk verden. Til å forkroppslige Kristus, være Hans bein og armer, forbinde sår, lege, gi mat til de som sulter, kle de nakne, besøke de ensomme, ta oss av enker og foreldreløse og tale mot urett. Når vi gjør Kristi gjerninger forkynner vi Kristus. Ikke bare med våre ord, men med våre liv.
Bildet viser inngangen til en av de eldste kirkene vi kjenner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar