Det var fra Talmud at Naomi Shemer hentet uttrykket 'Yerushalayim shel zahav', og brukte det som tittel for sangen sin. Det skulle være en sang om hjemlengsel, og en inderlig sorg over byen hun hadde elsket og mistet.
'Jerusalem av gull, av kobber og av lys', slik lød referenget. Hos den hebraiske dikteren fant hun linjen: 'La meg være en streng for alle dine sanger'. Naomi Shemer fant ord for det hun bar i sitt hjerte; og mange jøder med henne:
Brønnene er tørket inn,
og torget ligger øde.
Vi kan ikke søke til templet
i den gamle stad,
hvor vinden klager i de tomme huler,
fjernt over fjellet.
Vi kan ikke dra til Det røde hav,
veien om Jeriko.
Ditt navn brenner på min munn,
lik en engels kyss.
Å, la meg aldri glemme deg,
mitt Jerusalem av gull.
Klokken nærmet seg midnatt da en unge jenta går opp på scenen i Nasjonenes hall i Jerusalem. Fjorten andre sanger var blitt sunget med fullt orkester-akkompagnearrangement og var blitt møtt med høflig applaus.
Ingen kjente den unge jenta. Naomi Shemer hadde oppdaget henne bare noen få dager i forveien, da hun hadde hørt henne synge mens hun spilte på gitaren sin.
Det var dødsstille i den store salen med 3500 mennesker. Da de siste tonene av 'Yerushalayim shel zahav', tonet ut, ble det et øyeblikk en åndeløs taushet - så braket det løs i tordnende bifall som nesten ikke ville ta slutt. Naomi Shemers egen lengsel hadde rørt ved noe i hver israelers hjerte. Den unge jenta måtte synge enda en gang, og hele salen stemte i referenget.
Men det skjedde noe annet - noe dramatisk - den samme kvelden, og i dagene etter, som skulle få betydning for sangen, men det skal du få høre om i morgen, i neste del av denne artikkelserien.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar