Vår tids konsumentkristendom

Vår individualistiske tid har de senere årene fått prege mye av menighetslivet i Vesten. Få, ja nærmest fraværende, er de som gir seg til menigheten, og har forstått hva menigheten egentlig er - sett fra Guds synsvinkel - tilbake er de som kommer om det menigheten har å by på, er noe som passer dem. Hvem har det siste innen lovsang, hvem har de mest interessante forkynnerne, hvor finnes de siste trendene? Hvor kan jeg bli mest velsignet, eller kanskje bli best underholdt? Hvordan kan jeg best la meg bli betjent? Når man så har gått et sted hvor lovsangen og forkynnelsen har vært god, passer det etter hvert å velge et annet sted, som har enda bedre lovsang, og hvor forkynnelsen passer bedre til det humør man så befinner seg i.

Om man da i det hele tatt går til gudstjeneste. For det er jo også så mye annet som er interessant, og som tar vår tid. Noen liker best å se menigheten på avstand, og ha sterke meninger om den, og de som går der. Men involvere seg lokalt, se det, passer ikke for dem.

Hva vi virkelig trenger er Åndens åpenbaring av hva menigheten er. Hva mener Guds ord når den taler om Kristi kropp? Når Guds ord sier at menigheten er et mysterium fra før verdens skapelse? Den er altså ingen forening, eller klubb, man slutter seg til om man er interessert og som man melder seg ut av og finner en annen forening som passer bedre.

Hadde vi sett hva menigheten er slik Gud ser den, så hadde vi vært overbegeistret over å få være en del av den, og da hadde vi vært 'kroppsfikserte' på en sunn måte!

Har vi mistet troens brann her i Vesten? For det underlige er at denne konsumentkristendommen finner vi lite av i Asia og Afrika, hvor vekkelsens ild brenner.

'Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp'. (1.Kor 12,27)