Hvilke konsekvenser får det for menigheten når kristendommen gjøres til statsreligion, del 2

Det er først da keiser Thodosius den store (346-395) kommer til makten, at vi egentlig kan tale om en statskirke.

I 380 e.Kr forbyr keiser Theodosius den store alle former for hedenske gudstjenester. Fra nå av skulle alle hedenske templer stenges, alle ofringer forbys og alle i Romerriket skal heretter bekjenne seg til den kristne tro. Keiseren skriver:

"Det er vår vilje at alle de folk vi hersker over skal utøve den samme religion som den guddommelige apostel Peter brakte til romerne. Vi tror på denne ene Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som en majestet i den hellige treenighet. Vi befaler at de mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de skjendiske kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet."

Dette står å lese i J. Stevenson's bok "Creeds, Councils and Controversies. Documents illustrating the history of the Church, 337-461, side 150.

Fra en synsvinkel er det jo flott at en keiser vil følge Herren. Spørsmålet er bare om vi snakker om en genuin omvendelse. Dette er heller tvilsomt all den stund den samme keiseren at det er hans vilje at "alle i riket" nå skal "utøve samme religion". Å ønske seg dette, er nå en ting, og utøve sin makt som keiser, for å tvinge mennesker til å anta den kristne tro, er noe ganske annet. Ingen kan med makt tvinge noen til å bøye kne for Herren, ingen andre enn Den Ene som alle en dag må bøye kne for. (Se Fil 2,9-11) Og den dagen vil de uten motstand bøye sine knær, for ingen makt kan den dagen holde dem oppreist.

Biskop Christen Brun gjør i sin bok "Religionsfrihetens historie" følgende interessante observasjon:

"Det er fra denne, fra den romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innføringen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

To år senere, i 382, innfører så keiser Theodosius en lov om dødsstraff or de "sekteriske retninger. Menigheten har gått fra å være Martyrkirke, til å underlegge seg en keisermakt som nå innfører dødsstraff på kirkens vegne. Men martyrkirken består den, som den alltid har gjort, som undergrunnskirke. Så også denne gangen-

Det er på synoden i Konstantinopel i 536 at keiser Justinian (482-565), som ansees å være den mektigste keiser sin Konstantins dager, med biskopenes fulle tilslutning fører statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens. Nå er den vanhellige alliansen blitt gjort fullkommen: stat og kirke er ett. Keiser Justinian sier: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling." (Fridtjof O. Valton: Kristendommens Verdenshistorie. Filadelfiaforlaget, 1938, side 54)

Igjen tar jeg med en ikke bare innsiktsfull kommentar av biskop Christen Brun, men ganske oppsiktsvekkende all den stund det kommer fra en norsk luthersk biskop: "Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet."

(fortsettes)

Hvilke konsekvenser får det for menigheten når kristendommen gjøres til statsreligion, del 1

Jeg har lenge interessert meg for det som skjedde med menigheten, etter at den ble en del av statens religionsvesen. Den gikk fra å være en martyrkirke, som opplevde en kolossal ekspansiv vekst, hvor statsmakten opplevde den som farlig, til å bli statens lydige redskap. Det ser ut som om når den onde ikke klarte å knuse menigheten gjennom hard forfølgelse, skiftet han taktikk. Han fikk menigheten til å bli en del av den som forfulgte den, og dermed fikk han også kontroll over den.

Romerrikets forfølgelse av den unge kirken strakte seg over en periode på nesten 300 år. Henry Ussing skriver i boken "Evangeliets sejrsgang ud over jorden" (Gads forlag, København 1924): "Omkring år 300 da kirken fremdeles var en martyrkirke er det anslått at det fantes omkring åtte millioner kristne." Det utgjorde i såfall en femtedel av hele Romerrikets befolkning. Forfølgelsen hadde altså ikke svekket kirken, heller gjort den sterkere og djevere.

Det er med rette stilt store spørsmålstegn om hvorvidt keiser Konstantin var en kristen, selv om Den ortodokse kirke hyller ham som en helgen. Han ble først døpt på sin dødsdag.

Eusebius av Cæsarea (265-340) er ikke en objektiv historiker. Hans beundring for keier Konstantin skinner mer enn tydelig igjennom når han skriver:

"Hele verden har opplevd en lys og strålende dag, en gjennomtrengende stråleglans opplyser nå alle Kristi kirker med et himmelsk lys."

Dette er slik Eusebius leser historiens utvikling etter at keiser Konstantin gjør den kristne tro til statens religion.

I 321 gjør keiseren søndagen til alminnelig hviledag, og menighetens samlingsdag gjøres dermed til et statsanliggende. Og keiseren selv blir gjort til menighetens overhode. For nytestamentlig kristen tro er dette uhørt. De første kristne ble forfulgt fordi "de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (Apgj 17,7)

Nå gjøres denne kongen til menighetens overhode. Men det finnes ikke noe slikt verdslig overhode for menigheten. Menigheten er ikke et to-hodet troll. Den har kun et hode: Kristus.

"... slik også Kristus er hode for menigheten. Og Han er Frelser for legemet." (Ef 5,23)

Menighetens tilsynsmenn hyller nå keiseren som deres overhode, selv om han fremdeles lar seg hylle som Pontifex Maimus: Den store brobygger. Denne tittelen er ikke tilfeldig. Den er også tittelen på den øverste presten i den romersk polyteistiske religonen.

N.F.S Gruntvig er en mann som er interessant på mange vis. I denne sammenheng er det vel verd å lese hva han skrev i sin verdenshistorie. Der heter det:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebius og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den tiden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifex Maximus ..." (N.F.S Grundvig; Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs Forlag, København 1862, side 51)

(fortsettes)

Statuen viser Konstantin den store.