Forfatteren Wes Howard-Brock har i en setning, som forøvrig også er tittelen på en bok han har skrevet, beskrevet det jordskjelv av omveltninger som kom menigheten til del keiser Konstantin ble kirkens verdslige overhode: 'Empire Baptized', på norsk 'Et døpt imperium'. Boken har forøvrig den megetsigende undertittelen: 'How the Church embraced what Jesus rejected', på norsk: 'Hvordan Kirken omfavnet det Jesus avviste'. Det var akkurat det som skjedde! Den engelske biskopen B.F Westcost har sagt det så beskrivende om denne tiden: "Verden kom inn i kirken i det fjerde århundre, og vi har siden aldri vært i stand til å få den ut igjen."
Eller for å sitere N.F.S Grundtvig, hentet fra hans verdenshistorie: "Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet som biskop Eusebios og millioner av kristne med ham haar tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte opphøyelse til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en djup 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre side gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest - Pontifex Maximus)."
Den svenske forfatteren og pinsevennen Sven Lidman må ha delt Grundtvigs syn på keiser Konstantins opphøyelse til å bli kirkens sekulære overhode, for Lidman skriver: "Den kristne bevegelse som begynte år 33 e.Kr på Golgata, fikk et spedalskhetsårallerede i de dager da keiser Konstantin grep fatt i kirken for gjennom denne å gjøre et forsøk på å redde statsmakten i ennå noen hundre år i et ellers ramponert og råttent politisk system. Han innledet på den måten en serie av åndelige utuktshandlinger, hvori Jesu brud sank ned til å bli en skjøge på den politiske markedsplass." (Kilde: Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 27)
Kirken gikk fra å være brud, fri og ren til å bli en trellkvinne, bundet av og til et statsapparat. Keiser Konstantins forsøk på helt å legge kirken helt under sitt herredømme, førte Kristi kirke enda lenger bort fra dens opprinnelige stilling som salt og lys i verden, og som sannhetens støtte og grunnvoll.
Det er for meg komplett uforståelig at keiser Konstantin av alle, av Den ortodokse kirke, regnes som en helgen på linje med Herrens hellige apostler. Faktum er at denne keiseren lot drepe sin egen svigerfar, Maximilian, sin svoger Licinius, som var keiser av Orientten, sønnen Crispus og sin andre hustru Fausta og nevøen Licinian. Først på dødsleiet lot han seg døpe. Det var keiser Konstantin som ga kirken Rom som gave. Han overloot den til pave Sylvester, da han forlot byen for å bygge opp Konstantinopel.
