Erstatningsteologiens opprinnelse, del 3

Som jeg allerede har nevnt er det Augustin (354-430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Han tilpasset tanken om Guds rike til Kirken, med stor K, som institusjon og den himmelske staten, som skal opprettes på jorden.

Ca år 430 holder Augustin en preken om jødene. Her mener han å påvise at jødens spredning blant folkeslagene er et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med jødene skulle tjene som et skrekkens eksempel på det som vil skje med de som forlater Kirken. I 'Preken mot jødene' heter det:

'De uintelligente (jødene) har i eie de intellektuelle bøker'.

I et annet skrift: "Jødene og deres fornedrelse" heter det:

'Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og vår sannhet'.

I sin traktat 'Mot jødene' anser Augustin de daværende jødene som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus, og i dette skriftet gir han uttrykk for både sin antijødiske teologi og sin antisemittisme.

Kirkehistorikeren Eusebios
I år 310 skriver kirkehistorikeren Eusebios, en mann som lovpriste keiser Konstantin:

'Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og Tempelet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten og inntil tidens ende vil dette ikke endres'.

Det tredje og fjerde Lateranråd
Det tredje og fjerde Lateranråd, fra årene 1179 og 1215, beordret at alle jøder skulle bo atskilt fra andre folk, og de skulle ha bestemte klær som skilte dem ut fra de andre. Det er dette som senere banet veien for  jødeghettoene og den gule stjernen før og under nazi-regimet som sendte seks millioner jøder til tilintetgjørelse.

(fortsettes)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 1

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på konsekvensene av at stat og kirke gikk sammen i en vanhellig allianse, noe som skjedde under keiser Konstantin (bildet) og keiser Theodosios, og hvilke følger dette fikk for den kristne tro helt frem til vår egen tid.

Kirkehistorikere anslår at rundt år 300 fantes det omkring åtte millioner kristne i verden. Det innbar omlag en femtedel av befolkningen i Romerriket. Den kristne kirke hadde frem til da opplevd perioder med tildels grusom og omfattende forfølgelser, og kan med rette omtales som en martyrkirke. Men forfølgelsene til tross. Det mektige Romerriket klarte ikke å utrydde de kristne, heller tvert i mot. Antallet bare økte.

Ca år 317, etter at keiser Konstantin den store (306-337) hadde vunnet enevelde i øst og vest utstedte han et såkalt toleranseedikt. Dette ediktet stanset forfølgelsene mot de kristne, men ikke bare det, det gav også kirken visse privilegier. Men privilegiene har sin pris. I aposteltiden var de kristne forsamlingene krystallklare med hensyn til at stat og kirke var to størrelser, helt uavhengig av hverandre. Ja, i visse tilfeller stod de i rake motsetningen til hverandre. Frem til nå var det forbundet med stor fare å bekjenne at Jesus er Herre, ikke keiseren. Nå ble det ikke bare et privilegium, men også i visse tilfeller et påbud.

I 312 gjør keiser Konstantin de kristnes samlingsdag - søndagen - om til en hviledag. På rikets mynter preges kristne symboler, og mens aposteltidens kristne ikke kunne ta del i Romerrikets hær, ble den nå en ære for kristne å kunne tjene sin keiser med våpen i hånd. Og ganske snart begynner kirkens mange nye biskoper å lovprise keiserens som kirkens overhode. Noe slikt hadde aldri før skjedd i den kristne forsamlingens historie. Den hadde bare ett overhode: Kristus! Dette skjedde samtidig med at keiser Konstantin fremdeles lot seg hylle som Pontifex Maximus. Fra latin kan det oversettes med "Den store brobygger". Det var samme tittelen som ble brukt om øverstepresten for den romerske polyteistiske religion.

Hva skulle man så tro om denne kolossale omveltningene? Det var det delte meninger om. En av de som lovpriste den nye tiden var mannen som er blitt kalt for kirkehistoriens far, Eusebios av Cæsarea (265-340). Han uttrykte seg slik:

"Hele verden har opplevd en lys og strålende dag, en gjennomtrengende stråleglans opplyser må alle Kristi kirker med et himmelsk lys." (R.A. Markus: Christianity in the Roman World, 1974, side 87)

Men var denne tronebestigelsen til keiser Konstantin en så stor triumf som Eusebios ville ha det til? Vi skal se nærmere på det i neste artikkel.

(fortsettes)