"Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. Han har gjort meg til en blank pil og gjemt meg i sitt kogger. Han sa til meg: Du er min tjener, du er Israel, på deg vil jeg åpenbare min herlighet. Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft. Men min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud." (1)
I denne andre Jesajas tjenersang, mens vi fortsetter å grunne på hvordan vi best kan forholde oss til lidelse, legger vi merke til tre ting om den lidende tjeneren:
1) Han taler frem Guds Ord som gjennomborer menneskehetens hjerter.
2) Han har en spesiell oppgave i Guds hensikter.
3) Han er ikke i stand til å se seieren midt i det presset han opplever, men han stoler stadig på Gud.
I dette avsnittet ser vi hvordan Gud bruker den lidende tjeneren som et sverd og som en pil. I Åpenbaringen 19 vises Messias og kalles «Guds Ord». Et skarpt sverd går ut av hans munn for å slå nasjonene. Guds Ord er skarpere enn et menneskelig sverd og i stand til å "trenge igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd."[2] Den hellige Augustin beskriver sin omvendelse slik: "O Herre, du slo mitt hjerte med Ditt Ord og jeg elsket Deg.» Gud slår våre hjerter og åpenbarer det som er i dem.
På samme måte er vårt kall til alle tider, men spesielt i endetiden, å la Gud tale gjennom oss ord, ja, piler, om sannhet som gjennomborer hjertene til mennesker, ja til og med det gjenstridige Israel, og kaller alle tilbake til Gud. Guds Ord vil dele dem som hører det i to leirer: de som vil høre og adlyde, og de som vil reise seg i opprør. Vi er og skal være piler i Guds kogger. Vi kan forvente mye avvisning.
For ganske mange år siden hadde jeg en oppsiktsvekkende drøm: Mange predikanter forkynte, og det var krig. Forkynnerne steg plutselig opp i luften over folket. Mens de talte, ble ordene deres som sverd som kom ut av deres munn. De fleste av sverdene var laget av et gelélignende stoff, og svært få hadde sverd av stål som kom ut av munnen. Tilskuere nedenfor ble herjet av krigen. De løftet armene for å prøve å gripe tak i sverdene for å bli dratt opp av farlige situasjonen de befant seg i. De som tok tak i sverdene laget av gelé falt tilbake fordi geléen ikke var sterk nok til å bære dem ut av faren. De få som kunne gripe tak i stålsverdene ble hevet over kampen i sikkerhet. Drømmetydningen virker åpenbar: noen ord frelser og noen gjør det ikke!
Dette avsnittet forteller oss også at den lidende tjeneren vil være som en spesiallaget pil i Guds kogger. Før piler ble laget med mekaniske midler, ble hver av dem håndlaget. De som laget hver pil hadde en sjanse til å tenke på hvor pilen ville være på vei mens de dannet og polerte den. I likhet med den lidende tjeneren, er hver og en av oss en "spesialstyrkepil" designet for å skytes direkte inn i situasjonen som Gud har i tankene. Det er noe fryktelig tilfredsstillende med å trekke tilbake en bue, trekke pusten dypt mens du sikter mot målet, og la pilen fly til målet. Men hva om du er pilen og ikke bueskytteren?
Gud fullfører sine hensikter ved at sverdet blir sendt ut og pilen blir skutt ut – og begge innebærer en vilje til å bli sendt hvor enn Gud bestemmer! Noe av det vi må kjempe med er at Gud bestemmer hvor vi skal sendes og hva vi må tale, og dette bringer oss til det punktet jeg ønsker å fremheve mest: vi kan lide fordi vi kan tro, enten det er sant eller ikke, at vi har arbeidet forgjeves. Vår beste innsats kan se ut til å mislykkes. Alt kan virke tapt. Likevel er det ingen kvaler vi trenger å kvele i denne prosessen. Vi trenger ikke å være heroiske samtidig som vi er lydige. Vi er ikke den endelige dommeren for om vi har lyktes eller mislyktes. Vi står eller faller på vår lydighet, ikke på vår suksess.
Jesus led da han utførte det som Faderen sendte ham for å gjøre. Hvis noen er en pil i Guds kogger, er det Kristus. Her i dette avsnittet, (vs 3) frykter han at han har arbeidet forgjeves. På Golgata, øyeblikket for hans største lydighet, roper han: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"[3] Når han funderer over sin tilbakekomst, sier han: "Når jeg kommer tilbake, vil jeg finne tro på jorden?”[4] I Getsemane kjemper han med Gud til blodet presser seg gjennom porene hans, og ønsker å finne en annen vei ut av oppgaven han hadde avtalt med Faderen på et mer behagelig sted.[5]
Vit at det er mer enn akseptabelt å rope ut i våre lidelser, å lure på om vi har gått glipp av målet, å beklage og å bli såret til et punkt av knusing. Salmene er fulle av dette språket, slik at vi ikke vil være redde for å utøse oss for Gud i stedet for bare å forbli i den "fine sonen" med ham. Det gjorde ikke David. Elias gjorde det ikke. Det viktigste er at Jesus ikke gjorde det.
I kampens hete tror jeg ingen av oss kan se hele bildet. Ofte tar lydighet all vår oppmerksomhet, og det å være i stand til å adlyde Gud uten å være sikker på det ønskede resultatet er et tegn på stor kjærlighet og modenhet selv mens det er rotete og smertefullt. Lidelse er ikke et mål i seg selv; det er ikke noe vi trenger å like eller noe som gir oss et fortjenestemerke hos Gud. Lidelse er bare en del av pakken med å godta et oppdrag i fiendens territorium. Det er generalen som har beordret oss til kamp, og det er generalen som skal ta ansvar for alt som skjer. Stol på han. Adlyd Ham. Men ikke vær redd for å gråte. Han vil bruke våre overgitte lydighetshandlinger.
- Rose-Marie Slosek/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
fortsettes
