Feiger vi ut eller våger vi å stå som Daniels menn?

 "De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." (Åp 12,11) 

Dette ordet kom til meg i går, lørdag 28.juni, og med det et sterkt Gudsnærvær. Jeg skrev en bok for en del år siden med tittelen: 'En tro verd å dø for', om Døperbevegelsens historie. Igjen ble det aktuelt for meg å spørre meg selv: er min tro verd å dø for? Det er virkelig et ransakende spørsmål.

Går jeg kompromissets vei? Gir jeg etter for tidsånden? Feiger jeg ut? Dette er igjen blitt så alvorlig for meg. Er jeg en røst som roper i villmarken, som døperen Johannes? 

Om døperen Johannes heter det: "Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!" (Matt 3,3)

Det kreves troskap av en som forkynner Guds ord. Jeg skal en dag stå til rette for det jeg har sagt og det jeg har skrevet. Derfor trenger jeg å gjøre som sangen sier: '

Våg å stå som Daniel

Sett deg for et hellig mål, åpent det bekjenn! Stå i rekken fast som stål og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel, hjelp fra himlen vent! Fatt som han et hellig forsett, gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har håp om himmelen. De ei korsets banner bar og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om, falt i døden hen, om dem rett i møte kom en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt, løft ditt banner venn: seirens krone er henlagt til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873) Oversatt til norsk to år senere. Jeg er redd den ikke kunne vært skrevet i dag.

Hvor er vår lojalitet?

Kristne kan som gode samfunnsborgere komme i lojalitetskonflikter. Det skjer når lovgivningen i den nasjonen man tilhører kommer i konflikt med Guds ord. Da oppstår det en situasjon hvor man må gjøre et valg: skal en lyde Gud mer enn mennesker? For en som ikke bare har Jesus som sin Frelser, men som også har gjort Ham til Herre i sine liv, er valget enkelt! Guds ord er rimelig klart når det gjelder de valgene man må gjøre når man står overfor slike veikryss i livet:

"Peter og apostlene svarte: Man skal lyde Gud mer enn mennesker." (Apg 5,29 Pollestads oversettelse)

I en utydelig tid som vår vil kristne som vil lyde Herren bli stilt overfor mange situasjoner når man må velge. Omkostningene vil kunne bli store for mange. Troen vår og hvem vi er lojale mot vil bli satt på harde prøver. Noen vil miste jobben, andre vil kunne bli nektet jobb - også i Norge. For egen del  vet jeg at jeg er mistet taleoppdrag i enkelte menigheter fordi jeg har vært tydelig i spørsmål som handler om Israel og det profetiske ord, likekjønnet ekteskap og fosterdrap.

De første kristne ble satt på slike prøver. De levde under en brutal okkupasjonsmakt, hvor innbyggerne i det romerske imperiet måtte sverge troskap til de romerske keiserne, som Nero her på bildet. Hvis ikke ble de truet med arrestasjon og døden. Vi leser om en slik hendelse i Apostlenes gjerninger: 

"Nå er de kommet hit også, de som har satt verden i opprør, og Jason har gitt dem husly. Og de handler alle stikk i strid med keiserens bud og sier at en annen er konge, en som heter Jesus. De ble skremt da de hørte dette, både folkemengden og styresmennene..." (Apg 17,6b-8/Pollestads oversettelse)

Slik ble de første kristne oppfattet i sin egen samtid. Slik vil også vi bli oppfattet om vi holder fast ved Guds ord. Det står et interessant ord i 1.Tess 2,13 i denne sammenhengen: 

"Og derfor takker vi Gud uten opphør for at dere, da dere fikk overlevert det gudsordet dere hørte av oss, tok imot det, ikke som et menneskeord, men som det gudsord det i sannhet er - virksomt som det også er i dere som tror."

Om Guds ord bare er menneskeord har det ingen annen verdi enn vakker poesi, men er det Guds ord står det om livet og evigheten. Hvor er din lojalitet?

Manglende dømmekraft og det korsfestede liv

Jeg har blitt stadig mer bekymret over mangelen på dømmekraft blant de hellige. Grunn tenkning er ikke en dyd. Å argumentere ved hjelp av offentlige og populære meninger betyr ikke at kilder nødvendigvis er verifiserbare. Å bruke personangrep for å angripe de som er uenige er ugudelig. Arroganse er ugudelig. Å opptre som om vi er moralsk overlegne er ugudelig.                                  

Dette er ikke nytt. Paulus advarer mot alt dette i forhold til fyrstene og maktene i sitt brev til kolosserne. Alt dette er knyttet til gnostisismens eldgamle usannheter, som ser ut til å florere mer og mer i den populære kirken i disse dager. Vi tilslører brevet til Kolossæ og kirsebærplukkede vers og siterer dem og tror vi forstår dem mens vi ikke klarer å forstå dybdene og betydningen av det Paulus strider om når han snakker om menneskelig tradisjon, filosofi og tomt bedrag (som ikke er at Paulus fordømmer filosofi, slik han bruker det i mange av sine teologiske argumenter), men bruker heller filosofi på svikefull måte, og opinionen.                                                                                                               

De hellige blir stadig mer mottakelige for maktene og skjønner ikke hvor selve kirken trenger å reformeres. Grunn tenkning forherliger ikke Kristus. Jesu etikk i Bergprekenen blir i stor grad ignorert i populismen. Du kaster ikke ut disse tingene i forhold til maktene. Du lever inn i korset og det bringer reform i kirken først. Kulturen kan bare påvirkes når kirken kroppsliggjør korsfestelse av kjødet, og selvoppofrende kjærlighet, i Kristus. Vi vil alle bli testet av ild. Noen lar det gjøre dem nøkterne, andre tilslører den virkeligheten som om den ikke allerede er blitt manifestert, og avslører våre egne brudd og kompromiss. Ydmykhet er viktig. dømmekraft betyr noe. Gudfrykt er viktig. Kjærlighet betyr noe. Det korsfestede livet er viktig for oss alle.

- Dr.Mark Chironna/ Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)