Om å ta vare på den fagre skatt

Jeg våkner med disse ordene i dag: 'Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss.' 2.Tim 1,14.

Det er noe som er betrodd oss, noe vi har fått overlevert, noe vi sjkal ta vare på. Det er faktisk opp til oss om dette apostelen kaller 'den fagre skatt' skal bli bevart. Hva er dette fagre som må bevares? Det er den overleverte apostoliske troen. Det ser vi av sammenhengen dette ordet står i, versene 8-14.  Ta gjerne frem Bibelen din slik at du selv kan lese disse ordene. I vers 12 skriver han også om denne skatten: 'For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.'

Jeg ber om at jeg ikke må svikte når det gjelder, for det er mye som står på spill, men at jeg skal finnes tro mot denne fagre skatten så lenge jeg lever.

Vi må se til at den kristne tro blir bevart ren og at falske og forførende tanker ikke må få slippe til. Det betyr at det er visse kristne grunnsannheter som må holdes intakt. En av disse, og kanskje den aller viktigste av dem, er en tidlig kristen trosbekjennelse:

"Jesus Kristus er Herre!" Fil 2,11

'Enhver teologi som forsøker å fjerne Kristus fra førsteplassen eller fra han enestående plass i åpenbarings- og frelsesplanen, er nødvendigvis vranglære. Den kristne menighet må alltid holde fast på sin bekjennelse, men denne bekjennelse må være troen på Jesus Kristus.' (William Barclay: Min daglige Studiebibel. Paulus' brev til Timoteus/Titus/Filemon. Ansgar forlag 1990, side 179)

Denne bekjennelsen får konsekvenser for hele vårt liv på alle livets områder: Jesus Kristus er Herre!

Vi lever i en tid med store endringer, og massiv påvirkning. Da gjelder det å holde stø kurs. Ikke kaste overbord det kirken alltid har bekjent, med grunnlag i Guds ord , fordi mennesket i sitt hybris, sitt overmot, tror de vet bedre og er mer opplyste enn Jesus og hans apostler. Men det koster. Er vi vi villige til å bære omkostningene og betale prisen?

Det er ikke opp til oss å velge hva som er den overleverte apostoliske troen. Den er nedfelt i evangeliene og brevene, og er endelig. Om den passer inn i det moderene samfunnet, er ikke en aktuell problemstilling, for den som har Jesus som Herre og vil være tro og forbli tro til døden.

Hva kan de som har gått foran lære oss?

Å be med de hellige har blitt en del av mitt bønneliv, og det har det vært i mange år nå. Jeg ber leseren merke seg ordene mine. Jeg ber ikke til de hellige, min bønn rettes hun til Faderen i Jesu navn, slik Jesus lærte oss å be, men jeg ber MED de hellige. Av og til låner jeg ordene deres, og hviler i dem, når mine egne ord stanser opp. Det gir hvile.

Og jeg lever med de hellige. Deres minnedager gir ofte mulighet til djupere refleksjon, og deres liv både inspirerer og utforder meg til å leve i etterfølgelse av Kristus, slik de etterfulgte Kristus.

Som hellige Colman, den tredje abbeden og biskopen av Lindisfarne, og dermed en del av vår norske kristenarv. Colman fulgte trofast i sporene til de to abbedene og biskopene før ham: Aidan og Finian.

Hellige Colman sto midt oppe i stridighetene med den keltiske kristenhet og Den romersk-katolske kirke. Han deltok på synoden i Whitby. Colman holdt nemlig fast ved de tradisjonene kelterne hadde fått overlevert fra blant annet hellige Columba av Iona og som Columba og andre mente stemmet fra apostelen Johannes. Dette handlet blant annet om dateringen av påsken. Kanskje ikke det største stridsspørsmålet i dag, men den gangen var dette et viktig anliggende. Skulle man følge de gamle skikkene til apostlene, eller følge en annen kalender som Romerkirken kom med? Colman var ikke i tvil om hvor han sto i sakens anledning. Han holdt seg til den tradisjonen apostelen Johannes hadde lært dem.

Utfallet kjenner vi: Den romersk-katolske kirken vant frem med sitt syn.

Den hellige Colman var skuffet. Colman ville ikke lenger være en del av et kongerike som sviktet apostelen Johannes, Columba. Aidan og Finian og sammen med 30 andre munker pakket de sammen sine saker og forlot Lindisfarne. De som ble igjen i kommuniteten på Iona var enten for gamle eller syke til å reise. Den nye kommuniteten ble senere delt i to på grunn av vekst.

Hva kan vi lære av dette? Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - blir vi satt på valg, og det vi velger har sin pris. Velger jeg det som vi har levd med siden vi kom til tro eller gir jeg etter for tidsånden? Skal Bibelen være rettesnor for liv og lære? Av og til kan et slik valg innebære at man må bryte opp, når det øvrige fellesskapet velger en annen vei og en annen kurs. Da kan man miste alt og likevel vinne alt.

Valgene er våre.