Hun har fulgt meg i flere dager nå, Maria fra Magdala. Jeg ser henne der hun med tårevått ansikt haster videre i gryningen. Sorgen som har tatt strupetak. Fortvilelsen som sitter som ei kråkeklo rundt magesekken. Den vevre skikkelen, lut av bekymring.
Mørkekreftene kjente hun godt. De hadde valset over henne, og slått henne ut. Hun hadde huset dem, mørkekreftene og blitt et vergeløst offer for dem. Men så hadde de måtte gi tapt for Lyset.
Siden har hun fulgt Tømmermannen fra Nasaret. Han som er lyset.
Nå var det satt punktum for det livet.
Morgentåken innhyllet henne. Den passet godt til sinnsstemningen hennes. Og fortvilsen hun kjente på. Nå gikk Maria Magdalena gjennom dødsskyggens dal. Alt håp var ute.
Men så skjer det noe i solrenningen.
Graven er tom.
Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden Han lå.
Men disse dagene, ifølge med Maria Magdalena har jeg smakt på fortvilelsen, angsten, dødsmørket, hun kjente på. Jeg kommer til å følge henne videre i møte med selve Påskelyset. Men jeg går sakte fremover. Dveler ved teksten. Smaker på ordene til Johannes. Lever meg inn i livet til Maria Magdalena. Slik leser jeg Bibelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar