Jeg drømmer om et skrøpelighetens fellesskap, hvor det er plass for mennesker hvis liv har gått i stykker, hvor det er plass for de kronisk syke, for enslige, for de som sliter med angst og depressjon, de arbeidsledige, de marginaliserte, de funksjonshemmede, de som ikke orker mer stress og jag.
Jeg drømmer om et raust fellesskap hvor det er stor takhøyde, hvor det er mulig å tvile, og spørre og undre seg, hvor det er tid nok til bare å være. Hvor det er rom for både å leve med begrensninger, og en tid for å dø. Et fellesskap hvor det er tid for å lytte, og som ikke har alle svarene.
Jeg drømmer om et fellesskap som feirer nattverden som skrøpelighetens måltid, et måltid for de som ikke mestrer livet, som må begynne om igjen og om igjen, og som hver dag er avhengig av nåden.
Jeg vil gjerne være en del av et slikt fellesskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar