tirsdag, august 03, 2021

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 42


 To kvinner som fyker i tottene på hverandre har fåttt plass i den nytestamentlige kanon! Det er det som er så fint med Bibelen: den pynter ikke på fasaden og forskjønner ikke virkeligheten. "Jeg formaner Evodia og Syntyke til å ha det samme sinnelag i Herren." (Fil 4,2) 

Hvem var så Evodia og Syntyke? Og hvem er denne "trofaste medarbeideren" som Paulus ber hjelpe disse to kvinnene til å komme i rette med hverandre? Til det siste først: Flere teorier er satt frem, blant annet at det greske ordet 'Synzygus" er et personnavn. Oversettene av Bibelen Guds Ord velger å oversette dette greske ordet med 'trofast medarbeider', og lar personen forbli anonym. Uansett om vedkommende heter Synzygus eller ikke, så ble vedkommende av apostelen ansett for å være den i blant de troende i Filippi som kunne forsone de to stridbare kvinnene. 

De eneste opplysningene vi får om Evodia og Syntyke er likevel svært verdifulle, og sier ikke minst noe den viktige og ikke minst sterke posisjonen kvinnene hadde i urkirken. "... disse kvinnene som kjemper sammen med meg i arbeidet for evangeliet... som har sine navn i Livets bok..."(Fil 4,3) 

Evodia og Syntyke var kanskje evangelister eller profetinner? Eller diakoner? Vi kjenner til at Føbe var "menighetstjener i Kenkreæ", altså diakon. Om henne heter det i Rom 16,2: "... for at dere kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. For hun har vært en velgjører for mange, også for meg." 

Allerede i Jesu følge fantes det kvinnelige disipler. Flere av dem var aktive bidragsytere i de første husmenighetene, som Føbe, tjente som 'velgjørere', det vil si at de støttet arbeidet for evangeliet praktisk og med sine økonomiske midler. Vi ser også hvordan Jesus møter kvinner og gir dem verdighet. Kvinnene var også de første oppstandelsesvitnene og i de første kristne forsamlingene får de betrodde stillinger. 

Som Evodia og Syntyke. I tillegg til denne betrodde stillingen hadde de også sine navn skrevet i Livets bok, som er det største et menneske kan oppleve. Noe større finnes ikke. 

Dette står i skarp kontrast til hvordan kvinner generelt ble behandlet i Hellas på denne tiden. De holdt seg i sterk grad i bakgrunnen. Grekerne var av den oppfatning at en anstendig og respektabel kvinne skulle man se minst mulig til. Hun viste seg aldri alene ute på gaten, hun hadde sine egne rom i huset og hun var aldri sammen med de mannlige familiemedlemmene, ikke engang ved måltidene. Minst av alt tok hun del i noen form av offentlig liv. Men Filippi lå i Makedonia, og der var forholdene helt annerledes. Der hadde kvinnen frihet og en posisjon som de ikke hadde noe annet sted i Hellas.

Dette ser vi blant annet i beretningen i Apostlenes gjerninger som handler om virksomheten til Paulus i Makedonia. I Filippi fikk Paulus den første kontakt for evangeliet på et bønnested nede ved en elv, og i Apg 16,13 leser vi at han talte til kvinnene som var samlet der. Purpurkremmersken Lydia, som blir vunnet for Kristus, var åpenbart en ledende skikkelse i Filippi, jfr. Apg 16,14. Lydia blir også en av de viktige bidragsyterne i reisekassen til Paulus. I Tessaloniki ble mange av de fornemme kvinnene vunnet for den kristne tro, det samme skjedde i Berøa, jfr. Apg 17,4 og v.12. 

Paulus innleder det siste kapitelet i Filipperbrevet med å uttrykkesin hjertevarme overfor sine venner i Filippi: "Derfor, mine kjære og mine søsken som jeg lengter etter, min glede og min krone, står fast i Herren dere elskede." Han elsker dem og lengter etter dem. Dette er mennesker han har vunnet for Kristus.

Det er sterke ord Paulus bruker om sine venner i Filippi, men det kommer enda sterkere frem på gresk hva han mener om dem. Han bruker et ord som er svært malende. Han kaller dem 'min krone' eller 'min krans'. Det er to ord for 'krans' eller 'krone' på gresk. Det ene er ordet 'diadema', som betyr 'kongekrone'. Det andre er ordet 'stefanos', som er brukt her og som har to betydninger. 

1) Det var den seierskransen som gikk til seierherren ved de greske idrettsgrenene. Den var flettet av ville olivenblader og laurbær. Å vinne denne kransen var det aller gjeveste for en idrettsmann.

2) Den andre formen for ordet 'stefanos' var om den kransen som gjester ble kronet med på store fester. 

Det er som om Paulus her sier at filipperne var selve kransen av alt hans slit og strev. Det var som om han sier at de ville være hans 'stefanos' på den store himmelfesten.

Det er disse Paulus ber om å stå fast i Herren. Ordet som Paulus bruker om å stå fast - 'stekete' - er det ordet som ble brukt om en soldat som står fast i kampens hete, med fienden som presser på fra alle kanter.

fortsettes

Ingen kommentarer: