'Hun er gal', skal de Gaulle ha sagt om Simone Weil (bildet). Den franske presidenten forstod seg ikke på den jødiske kvinnens livsglede. "Skjønnheten er på jorden er eneste endelige. Den gir seg selv, aldri noe annet. Den er Kristi ansikt som ser ut mot oss. I eukaristien er Kristus skjønnheten," svarte hun.
Den franske mystikeren Simone Weil (1909-1943) vokste opp i en sekulær, intellektuell jødisk familie. Hun tok eksamen i filosofi og litteraturvitenskap, underviste på jenteskoler på den franske landsbygda, men ble avskjediget to ganger, hun samarbeidet med kommunistene i Tyskland, var aktiv i fagbeveglsen, støttet den franske generalstreiken mot arbeidsløshet og reduksjon i lønninger, - alt for å lære arbeiderklassen å kjenne på ramme alvor - engasjerte seg på republikkens side i den spanske borgerkrigen og slutter seg til de Gaulle frie franske tropper i London for å bekjempe nazistene. 34 år gammel dør hun av underernæring.
Men før hennes tragiske død ble hun "beslaglagt av Kristus"! Slik beskriver hun sitt møte med Kristus.
Det var under et besøk i Assisi i 1937 at hun fikk sitt første åndelige gjennombrudd. Hun følte seg "tvunget av noe sterkere enn meg selv". Året etter tilbrakte hun i et benediktinerkloster i Solesmes. Her gjorde hun seg djupe erfaringer med Jesu lidelse. Disse erfaringene satt djupe spor som aldri forlot henne.
Men hun var ikke udelt begeistret for Den romersk-katolske kirken. Hun var redd "kirkens patriotisme". Weil hadde studert grundig nazistenes ideologi, og var skremt over utviklingen. Ikke minst over at så mange kristne lot seg lure av alt snakket om familiens betydning og sterke understrekning av nasjonalismen. For Simone Weil handlet den kristne tro om solidaritet med de fattige og marginaliserte i samfunnet. Hun fant Kristus "på den nederste plassen".
"Kristus", sa Simone Wail, er den som er "ekskommunisert. Den som er stengt ute. Den som sulter. Som bare kan finnes utenfor bymuren."
Radikale ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar