Kol 1,15-20: Dette skriftavsnittet er etter manges mening et eksempel på en tidlig kristen trosbekjennelse, kanskje brukt som en liturgisk ledd i gudstjenesten. Det er samtidig et tydelig oppgjør med datidens vranglære, gnostisismen, som var en reell trussel for de første kristne forsamlingene. Disse fem versene er så rike og djupe i innhold at jeg vil bruke litt tid på å kommentere dem for mine lesere. Først litt om gnostisismen sett i lys av disse versene. Dette er spesielt interessant og ikke minst aktuelt for vår egen tid med et sterkt islett av nyreligiøsiet.
Gnostikerne var en filosofisk gruppering med et tankegods som påvirket flere av de første kristne menighetene. Deriblant menigheten i Kolossai. En gnostiker kan oversettes 'en intellektuell'. De gnostikerne som påvirket de første menighetene var misfornøyde med vektleggingen av de første kristne hadde av 'en enkel tro'. De ønsket derfor å gjøre den kristne troen til en filosofi og dermed stille den på linje med andre av samtidens filosofiske retninger.
For gnostikerne var det en grunnleggende forutsetning at materien helt og holdent var ond. Bare ånden var god. Som en konsekvens av dette, anså de kroppen for å være uten særlig betydning. Man kunne derfor synde med kroppen, for eksempel drive hor, fordi ånden var upåvirket.
Gud er ånd. Hvis ånden er helt og holdent god og materien i sitt vesen ond, da fikk det den konsekvens at den sanne Gud ikke kunne komme nær materien, og kunne derfor selv ikke være aktiv ved skapelsen. Gnostikerne kom til den konklusjonen at den utladningen som skapte verden, var både uvitende om, ja, til og med fiendtlig til den sanne Gud.
La oss se nærmere på noen av konsekvensene dette fikk for den kristne troen:
1. Gnostikerne så det slik at Skaperen av verden ikke er Gud, men en som er fiendtlig mot ham. Verden var heller ikke Guds verden, men tilhørte en som var fiendtlig mot ham. Dette er en av årsakene til at Paulus legger så sterk vekt på at det virkelig var Gud som skapte verden, og at den som var med på skaperhandlingen, var ikke en uvitende og fiendtlig utladning, men Jesus Kristus. Dette understrekes på en sterk måte i Kol 1,16: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham." Vi merker oss at alt ikke bare er skapt ved Kristus, men også til ham.
2. Gnostikerne så ikke på Jesus som noe enestående. De hevdet at de var en rekke utladninger mellom verden og Gud, og at Jesus var bare en av disse utladningene. Riktignok kunne han rangere høyt i denne rekken, til og med være den høyeste, men var bare likevel en av mange. Dette synet imøtegår Paulus to ganger i Kolosserbrevet. I Kol 1,19: "For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig." Og i Kol 2,9: "For i hans kropp bor hele guddomsfylden."
3. Hvis materien var helt og holdent ond, ville også kroppen være helt og holdent ond. Det fikk den konsekvens at Han som var åpenbaringen av Gud, ikke kunne ha en virkelig kropp. Han kunne ikke vært noe annet enn et åndelig gjenferd i en kroppslig skikkelse. Gnostikerne fornektet med bestemthet at Jesus var et sant menneske. I sine skrifter hevdet de for eksempel, at Jesus, når Han vandret omkring, ikke kunne etterlate seg noen fotspor på jorden. Dette er en av årsakene til at apostelen Paulus legger så stor vekt på ordet 'kroppslig'. I Kol 1,22 skriver han: "Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod." Dette kommer særlig godt fram i den nye oversettelsen av 2011 med ordene: "I sin kropp av kjøtt og blod."
4. Slik gnostikerne så det var veien sperret til Gud. Før sjelen kunne komme fram til Gud, måtte den passere ulike sperringer. For å passere sperringene trengtes en spesiell kunnskap og spesielle passord, og det var disse passordene og denne kunnskapen gnostikerne mente seg å kunne tilby.
For gnostikerne var frelsen en intellektuell kunnskap. Paulus imøtegikk dette ved å understreke at frelsen ikke var grunnlagt på kunnskap, men på Kesu Kristi forsoningsverk og syndenes tilgivelse.
Hvis frelsen var avhengig av gnostikernes kunnskap, ville den ikke være tilgjengelig for alminnelige mennesker, men bare for de intellektuelle. Derfor delte gnostikerne mennesket opp i de åndelige og i de jordbundne. Det var bare de åndelige som kunne bli virkelig frelst. Det må være dette Paulus må ha hatt i tankene når Jhan i Kol 1,28 skriver: "Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus." Ut fra kristen tankegang er frelsen for alle, og tilgjengelig for alle, uten noen form for mystisisme.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar