Oljepressen i Getsemane

1.søndag i fastetiden/Prekentekst: Matt 26,36-45

For mange år siden lyttet jeg til en bibeltime av Ken Wright fra New Zealand. Det må ha vært en gang helt på begynnelsen av 1980-tallet. Jeg delte husrom med en venn av meg, en kristen lege, og vi lyttet av til god forkynnelse av Guds ord via det som fantes da, kassetter! Jeg glemmer ikke den bunnsolide bibelundervisningen til Ken Wright om Getsemane. Den har fulgt meg i alle de årene som har fulgt, og har blitt til en bærebjelke i liver mitt. Særlig i tunge og vanskelige tider, spesielt nå etter ar jeg fikk Parkinson. Jeg husker at Ken Wright fortalte at det arameiske ordet 'Gat Sj'manei' betyr 'Oljepresse', og der er det som bokstavelig talt skjer her i denne hagen i Jerusalem: Guds Sønn blir presset til det ytterste av hva et menneske kan tåle, og han kjemper kamper bare han kan kjempe - for oss. Matteus forteller oss at Jesus her i Getsemane "ble grepet av sorg og gru..." (v.37)

Det var i Getsemane at kampen om våre sjelers frelse sto. Den endelige kampen og seieren skjedde på Golgata, men de innledende rundene, om vi kan bruke et slikt uttrykk, skjedde her i denne hagen.

Getsemane er et bønnens sted, for her utøste Jesus sitt hjerte på en slik måte at hans svette ble til blod. Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i denne bønnens kamp, med disse ordene:

"Da Jesus levde som menneske, ba han i nød, med høye rop og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig." (Hebr 5,7)

Denne påsken har et ord fra Mark 14 grepet meg slik, det er hentet fra hans rop i Getsemane:

"Han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (v.16)

Hva var dette beger fylt med? All slags angst og gru, all syndens heselighet.

Og dette drakk Han, den reneste av alle, for meg - og for deg, ja for alle verdens syndere. Det er ikke til å fatte. Tenk, tenk hva vår frelse kostet har!

For en tid tilbake satt jeg i stillhet i Getsemane. Strømmen av turister var borte. Solstrålene lekte med de grønne bladene på de eldgamle oliventrærne, og fikk det til å glinse i dem. Jeg hadde spasert nedover Kedrondalen, og passerte den vakre Stefanuskirken, med sine karakteristiske løkkupler. Her finnes også et veldig interessant kapell, som ligger noe lavere i terrenget. Kapellet er bygd over en klippe, og klippen sies å være det nøyaktige stedet for steiningen av Stefanus. Men det er til Alle Nasjoners kirke jeg er på vei, og etter å ha sittet i det sterke sollyset, går jeg inn. Det er ikke så lett å samle tankene ute. Alle nasjoners kirke gjør et uutslettelig inntrykk. Foran høyalteret er det en kalksteinsklippe omgitt av en smijernsinnramming som er formet som en tornekrone. Her sier tradisjonen at Jesus utkjempet sin dødskamp. Når man kommer inn i kirken er det skumt. Her er det kun svak belysning. Hensikten er å forsøke å bevare noe av stemningen skjærtorsdag. Jeg setter meg ned og blir stille – lenge.

Jeg blir sittende å tenke på den bønnen Jesus bad i Getsemane. Plutselig ser jeg det for meg. En ensomme skikkelsen som bøyer kne foran de knudrete oliventrærne. Svetten, blandet med blod, som drypper mot jorden. Hans menneskelige ønske kommer tydelig fram i den svære kampen som pågår: ”Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg.” (Luk 22,42) Vi kan bare ane hva det betydde å drikke dette lidelsens beger. Når kampen er over, gir Jesus seg hen til overgivelsens bønn: ”Men la ikke min vilje skje, men din!”

Jeg blir sittende å meditere over disse ordene, og jeg blir overveldet over denne tanken: Her ber Sønnen som ble menneske under tårer og får ikke hva Han ber om! Jesus vet altså hvor vanskelig det er å ikke bli bønnhørt. Andrew Murray skriver i sin bok: ”Med Kristus i bønnens skole”: ”For våre synder led Han under byrden av den ubesvarte bønnen.” I dette lærer Jesus oss hvordan den menneskelige viljen kan underordne seg helt og fullt Guds vilje. Vår bønn er vel heller, ”skje min vilje”, enn ”skje din”. Men går vi på den bønneskolen som kalles Getsemane-skolen, lærer vi oss til ikke å stole på våre tanker og vår vilje, men vi lærer å gå hjelpeløshetens vei. ”Skje min vilje” beseires dermed av ”ikke min vilje”. Jesu bønne-eksempel viser oss tydelig at Jesu vilje helt går inn under Faderens. ”Skje din vilje”, var Jesu altoverskyggende ønske. Å gå Guds vilje i møte, å gjøre Guds vilje, å kjempe for Guds vilje – alt dette er ikke vanskelig, før det blir spørsmål om hva jeg måtte ønske. Da dras linjene, da begynner kampen.

Vi må alle, før eller senere, gjennom oljepressen. Det er tider da vi ikke får det svaret vi ønsker på vår bønn. Stefanus, som også kjempet sitt livs kamp like i nærheten til der hvor jeg satt i Alle Nasjoners kirke, fikk heller ikke det svaret han håpet på. Han ble steinet til døde. Men i dødsøyeblikket fikk han se ”himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.” Det hender vi ikke får svaret vi ber om, men Gud har alltid en overraskelse på lur. Overgivelsens bønn, som også Stefanus ba: ”Herre Jesus, ta imot min ånd”, fører deg inn i nye, djupe erfaringer med Gud.

Ånden og oljen, del 1

I fjor ved disse tider fikk May Sissel og jeg en storstilt gave: et oliventre. Det var en liten plante, drevet frem i Norge. Frøene kom fra Getsemane-hagen. Vi ble djupt rørt. Nå har treet vokst en god del, og vi skal plante det om i en større potte slik at røttene kan gå djupere.

Jeg er innom dette treet stort sett hver dag, og vi velsigner det. For meg er det et profetisk tegn. Jeg skal forklare hvorfor.

Israel er nå inne i den tid av året da man høster inn olivener. Det også en tid for å presse olivenolje. Olje er i Bibelen ofte brukt som et bilde på Den Hellige Ånds salvelse over en person, et sted eller noe som skal brukes i gudstjenesten. Olje var noe prestene, profetene og Israels konger brukte, og er blitt brukt t Tempeltjenesten, gudstjenestene, ofringene, når konger skulle salves, når man skulle be for syke. Oljen symboliserer innvielse, glede, overflod og er et sikkert tegn på Guds favør og velsignelse.

Det ser vi når vi for eksempel leser Salme 133,1-2:

"Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen. Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen ..."

Første gang vi ser en slik profetisk handling med bruk av olje, er i 1.Mosebok, og har med Guds hus å gjøre. Jakob har en profetisk drøm, og ser en stige reist på jorden opp mot himmelen, og Guds engler steg opp og ned på den. Når Jakob våkner sier han:

"Sannelig, HERREN er på dette stedet, og jeg visste det ikke." (1.Mos 28,16)

Jakob var på hellig mark. I drømmen opplevde han Guds nærvær. Så leser vi:

"Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, er er himmelens port. Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok steinen han hadde hatt under hodet, og reiste den som en støtte. Så helte han olje over den. Han kalte stedet for Betel." (v.17-19a)

Stedet var nå profetisk vigslet. Dette stedet var nå 'satt til side', det var konsekrert til Gud.  Det finnes mange slike steder som Gud har gjestet, innbedte steder, som er blitt hellige steder. Vi husker Moses, som måtte ta av seg skoene:

"Og Gud sa: Kom ikke nærmere!  Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Jeremiah Johnson, en profetisk røst i vår tid sier:

"Tegnet på at Herrens frykt har kommet er når folk bare har to valg: enten å kaste seg ned på gulvet eller rømme ut døra."

(fortsettes)

Getsemane - oljepressen

Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på. Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.