I djup takknemlighet

 I stillheten i daggryet ber jeg med pusten i det jeg gjentar med åndedraget: Jah-veh - Guds navn- Smertene avtar i styrke og jeg kjenner på en djup takknemlighet for å være i live denne vakre april-morgenen. 

Jeg kjenner på en djup takknemlighet også fordi jeg har klart å talt på syv gudstjenester hittil i år, og på førstkommende søndag skal jeg tale på to steder. Så gjenstår seks taleoppdrag før May Sissel og jeg tar sommerferie. I tillegg til dette kommer sjelesorgssamtaler, åndelig veiledningssamtaler, zoom-møter og de to åndelige samtalemøtene vi har hatt her hjemme. Og dette til tross for sterke smerter og synsproblemer, angina, følinger, svimmelhet på grunn av parkinson. Det er takket være dere at tjenesten fortsetter - alle dere som holder May Sissel og meg oppe. Stor takk til dere som også sørget for at vi fikk betalt for reperasjonen på bilen, noe som gjør det mulig å fortsette tjenesten vår.

I mai måned skal jeg på et tre ukers opphold på rekonvalesenthjem for å prøve parkinsonmedisin. Be gjerne spesielt for dette oppholdet, og at jeg tåler denne medisinen som skal utprøves. Foreløpig er høsten helt blank, men skulle det være noen menigheter som ønsker besøk av oss, enten for at jeg skal tale på en gudstjeneste eller på et uke-møte, er det bare å ta kontakt. Vi vil gjerne fortsette den tjenesten Gud har gitt oss så lenge vi kan.

Det har gått en stund siden jeg oppdaterte mine lesere og forbedere på hvordan det går med meg, og det har sammenheng med at det koster å være åpen med kronisk sykdom. Her er noen linjer fra en melding en forkynner, jeg aldri har møtt og som aldri har hørt meg tale, skrev til meg:: "Du er avslørt, Bjørn, du nyter ingen respekt fordi du er en svermer... Etter at vi snakket sammen sist har Gud straffet deg hardt med sykdom, ser jeg av avisene. Du er ekstremt arrogant, opprørsk, lite ydmyk og gjenstridig uansett... Gud vil straffe deg hardere..."

Noen tillater seg visst hva som helst overfor et menneske som sliter med alvorlig sykdom.

Noen uferdige tanker

Dette er bare noen uferdige tanker om den livsfasen jeg befinner meg i nå. Salme 31 er liksom blitt 'min' salme. Vers 16 er blitt selve 'livsverset', som jeg levd med i flere tiår. Det lyder slik: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre. du trofaste Gud." Det andre verset har jeg ikke vågd meg på før i det siste "I din hånd er mine tider." (v.16)

Sykdom setter sine spor, og når man er blitt 65 er det naturlig å tenke mer over livets neste fase, evigheten. Jeg liker å tenke på at det jeg skal en dag, er å reise hjem. Men så har jeg begynt å tenke: er jeg ikke hjemme allerede?

Jeg håper jeg er hjemme allerede nå - omringet av kjærlighet som jeg er!

For hva er 'hjemme' annet enn dette: å bo i Herrens hus alle vårt livs dager?

Jeg har flyktet fra fryktens hus, til kjærlighetens hus.

Dette hjemmet er deltagelsen i det guddommelige livet, gitt oss i Kristus, konkretisert i Herrens måltid. 

Jeg er ett med Gud, i Kristus.

Jeg mister meg selv i den treenige Gud. Den treenige Gud er hele min identitet.

Hver den som mister sitt liv, skal finne det, sa Jesus.

Å fordjupe vår overgivelse handler om å miste seg selv. 

Er jeg redd for å være unyttig, glemt?

Å gjøre ingenting er den største aktivitet av dem alle - bare være i Gud.

Hver ny dag er en ny mulighet for Gud til å overta styringen av mitt liv fullstendig.

La Gud endelig elske oss med ømhet.

Etter hvert som vi fordjuper bønen, vilvi oppdage at jo mindre vi gjør, jp mer er Gud i stand til å gjøre. 

Gud inviterer oss til å bli mer og mer hans fortrolige.

Mitt personlige kall til etterfølgelse

Kristus er veien - den eneste vei til Far, men det finnes mange veier til Kristus! Den veien Herren har valgt for meg, er ikke nødvendigvis din vei. Det er flott med forbilder, mennesker som med sine levde liv har gjort seg dyrebare erfaringer med Herren, men det oppstår mange problemer for oss når vi forsøker å bli som dem. Vi må gjøre oss egne erfaringer med Herren, og den vei Han har valgt for oss, er også tilpasset oss. Derfor må vi ikke gjøre forsøk på å få andre til å bli lik oss - det skaper bare ufrihet. 

Vi ser dette eksemplifisert i forholdet mellom apostelen Peter og apostelen Johannes.

Peter var opptatt av hvordan det skulle gå med Johannes, etter at han selv hadde fått vite hvordan hans eget kall så ut. Jesus hadde andre planer for Johannes enn det Han hadde for Peter, derfor sier Han til Peter: "Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!" (Joh 21,22)

Vårt kall er å følge Jesus i vårt kall. Slipp tak i andre!

Retten til eget liv

Ingen har rett til å invadere ditt private liv, selv om de påstår at 'Gud har sendt dem' aldri så mye. Du har rett til å beskytte din private sfære, spesielt når du er alvorlig syk. Et menneske som ikke respekterer at du er alvorlig syk, og buser frem på 'Herrens vegne' og overkjører deg, drives ikke av Kristi sinnelag.

Høyst personlig

Disse to personlige eiendelene betyr mye for meg for tiden. Gripekorset mitt og den lille bønnesnoren. Så sterke smerter som jeg har nå, har jeg ikke hatt siden jeg fikk Parkinsons. Smertene kommer særlig mot natten, og tar nesten pusten fra meg. Det er ingen ting som lindrer dem. Når smertene tar skikkelig tak griper jeg bokstavelig om korset. Ikke fordi dette trekorset, laget av kristne i Betlehem, har noen som helst magisk kraft. Det er bare en trebit av et Oliventre. Men for meg personlig er det et sterkt symbol: jeg klynger meg til korset. Overfor makter og myndigheter bekjenner jeg at jeg tror på realitetene i Jesu Kristi kors.

Bønnesnoren hjelper meg til å konsentrere meg når jeg ber Jesusbønnen, den bønnen som følger meg gjennom hele dagen, og i våkne stunder om natten. Jeg har flere slike bønnesnorer, en av dem er laget av munker på Athos. Men denne lille bnnesnren min har jeg fått av min datter og svigersønn, og er akkurat passe til å ha med seg da jeg skal forsøke å sove.

Av og til trenger jeg noe konkret å holde i. Troen kan lett bli abstrakt. Særllig på dager med mye smerter og fortvilelse.

Fredag denne uken skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Det ser jeg frem til. Det skal bli spennende. Håpet er at jeg kan litt lindring for smertene.

Denne uken fikk jeg en personlig melding fra en av mine Facebook-venner. Vedkommende følte trang til å fortelle jeg at han hadde slettet meg som Facebook-venn. Det må være helt greit. Begrunnelsen var at han syntes jeg fylte profilen min med altfor mye negativitet. Han ville bare ha det som var positivt. Jeg svarte ikke på det. Jeg synes vel ikke jeg skriver om så mye negativt.

Men jeg vil være bånn ærlig med levd liv. Med tankene mine. Med kampene mine. Med tvil og med tro. Med spørsmålene, og med undringen. Er det flere som ikke liker dette, og som blir provoserte av det jeg forteller om meg selv og min vandring med Herren, så er det helt greit om du sletter meg som Facebook-venn. No hard feelings. Men du er også velkommen til å slå lag med meg. Jeg kommer til å fortsette å fortelle om både gode og dårlige dager. Så lenge jeg klarer å skrive.

Jeg ber om å få bære med meg et lys i en skrøpelig kropp. Nå gleder jeg meg til å preke på gudstjenesten i Toten frikirke på søndag og i Hamarkirken neste søndag. To gode lutherske menigheter som jeg setter stor pris på. Jeg trives godt blant lutheranere. Og så håper jeg på mange henvendelser fra menigheter med spørsmål fra menigheter om seminarer, gudstjenester og møter i 2020. Jeg vil så gjerne få holde på med dette så lenge kroppen holder. Sykdommen skal ikke få ta fra meg kallet. Så er det noen som vil ha besøk av May Sissel og meg neste år er det bare å ta kontakt.