The Dunkers - et symbol på fred, del 2

22.febraur 1851 solgte Samuel og Elizabeth Mumma, som levde i nærheten av Sharpsburg, en liten del av gården de eide til menigheten de tilhørte fo 10 dollars i den hensikt å bygge sitt eget forsamlingslokale. Brødrene som fantes i området hadde en tid kommet sammen i private hjem og i låver. Neste år begynte selve byggingen, og forsamlingslokalet skulle komme til å bli kjent som 'Dunker Church' - eller 'Mummas Church' (bildet). Forsamlinglokalet stod ferdig i 1853.

Bygningsmaterialet var hvitvaskede murstein, og hadde inngang både på sør- og østveggen. To jernovner sørget for oppvarmingen. Huset var ikke stort. Inne var det plass til 22 trebenker og et bord hvor predikanten satt når han preket.

Den eneste utsmykningen var en stor engelsk Bibel som hadde blitt donert til forsamlingen to år tidligere av svigerfar til Samuel Mumma, Daniel Miller.

I flere tiår hadde det vært strid om å holde mennesker som slaver. Folk i sørstatene så valget av Abraham Lincoln som ny president for De forente stater i 1860 som en stor ulykke. South Carolina og ti andre stater brøt ut fra De forente stater og dannet sin egen regjering - De amerikanske konføderasjonsstatene. Disse ti statene tillot slaveriet og skulle bli kjent som 'slavestatene'. Staten Maryland var også en 'slavenasjon', men ble ikke en del av konføderasjonen.

De to sidene kom ikke overens på fredelig vis, så de skaffet seg hver sin arme og besluttet å gå til krig.

14.september 1862 forberedte Unionshæren seg, under ledelse av general George B. McClellan med sine 85.000 mann og Sørstatshæren av Nordlige Virginia, med sine 45.000 menn under ledelse av general Robert E. Lee, på krig. Slaget skulle stå ved Antietam Creek.

Mye sto på spill. Begge parter håpet på en stor seier og at krigen ville være raskt overstått. I stedet skulle de to hæravdelingene bli utsatt for et forferdelig blodbad som få andre, og det på eiendommen eid av en ikke-volds bevegelse som Dunkers.

fortsettes

The Dunkers - et symbol på fred, del 1

Der sto forsamlingslokalet, med tydelige arr fra artilleriild og geværkuler, bordet nær døren hvor predikanten satt, tomme benker, halm på gulvet og blod over alt. Forsamlingslokalet til The Dunkers sto nå stille og forlatt. Skrikene og stønnene fra lidende og døende soldater var forstummet. Vi skriver 17.september 1862. Bibelen var borte.

Slik begynner Andrew V. Ste. Marie sin dramatiske historie, som jeg har valgt å oversette til norsk. Dette er første del i en artikkelserie.

Utenfor en uhyggelig stillhet. Borte var drønnene fra kanonene, den konstante geværilden, og alle ropene og røyken fra slagmarken. En trykkende stillhet. De døde hestene og vognene ga ingen lyd fra seg. Det gjorde heller ikke de døde soldatene i grå uniformer. De tomme benkene sto der andektig under de store eiketrærne. Ingenting beveget seg.

Når røyken og lydene fra slagmarken hadde forsvunnet, sto forsamlingslokalet til The Dunkers der oppe på høydedraget, som et symbol på fred og håp midt i håpløshet og død i verden rundt den.

Menneskene som bygget denne kirken i 1853 var fredens mennesker helt fra starten av. De var influert av både pietismen og anabaptismen. Denne Brødrebevegelsen hadde sin opprinnelse i Schwarzenau i Tyskland i 1708. De praktiserte troendes dåp, ikke-vold, de nektet å avlegge ed og de var lidenskapelig til å evangelisere. Hele denne bevegelsen emmigrerte til Amerika på 1700-tallet for å unnslippe relligiøs undertrykkelse. De henga seg til å lyde Jesu bud.

I Amerika kom disse menneskene tilå gå under navnet German Baptist (tyske baptister) eller Dunkers (Dypperne), fordi de d.øpte med full neddykkelse.

De første slo seg ned ved Antietam Creek i nærheten av Sharpsburg i Maryland omkring år 1740. Flere kirkebygg ble reist av brødrene i dette området. I 1782 fattet The German Baptist Brethren et vedtak hvor de forbød sine medlemmer å holde slaver. Rundt 1790 var det omlag 1.500 tysktalende medlemmer i Amerika, men mange av dem snakket også engelsk.

fortsettes

Billedtekst: Et autentisk bilde av de falne utenfor Antietam Dunker Church.

Billedteskt: Agape-måltid i The Dunker Church

Ecuador: Praktisk fredsarbeid uttrykt gjennom livet i en lokalmenighet

César Moya and Patricia Urueña kom ikke Ecuador i år 2000 primært som menighetsplantere, men 14 år senere etterlater ekteparet seg en helt ny årskongress for ecuadorianske mennoniter.

César Moya og Patricia var hele tiden opptatt av å understreke fredens evangelium over alt hvor de arbeidet. For dem ble det en livsstil. Gjennom ulike ting som de hjalp til å få organisert, oppdaget César og Patricia at det anabaptistiske fredsbudskapet brakte tre ulike kulturelle grupper sammen: urbefolkningen, ulike ecuadorianske med blandet bakgrunn og colombianske flyktninger.

'Det var mange nasjonaliteter representert i menigheten i Quito; den var svært multikulturell,' forteller Moya. 'Mange mennesker hadde fordommer mot de som kom fra andre bakgrunner, men de var i stand til å bryte disse stereotypene med å komme sammen i samme fellesskap'.

Moya kan også fortelle at menigheten har vært et sted for forsoning. Noen av colombianerne som kom til menigheten hadde vært fiender i hjemlandet - en hadde kanskje sympatisert med regjeringen, en annen med geriljaen. Men i menigheten spiste de sammen og tilba sammen. Da er det ikke lett å være fiender!

Alba Silva, lederen for den mennonitiske menighetsplantingen i Jardines del Inca, gir ekteparet César Moya og Patricia Urueñ, anerkjennelse for at det er de som har lært henne hvordan hun skulle leve et liv med Kristus. De gav henne mot og en følelse av hensikt da hun forlot sin voldelige ektefelle. Silva ble aktiv i menighetens arbeid før hun plantet sin egen menighet. Dette forandret hennes liv.

'De fortalte meg at den sanne veien til å vandre med Kristus er en fullstendig hengivelse til menigheten, og hvordan man kan praktisere rettferdighet hver eneste dag. Men over alt dette bar de selv med seg en fred og delte den freden med alle. De er høyt elsket her i Ecuador. Vi savner dem virkelig', forteller Silva til Mennonite World Review.

Fred gjennom respekt
Moya og Urueña er av den overbevisning at spørsmålet om rettferdighet er en svært vesentlig del av fredens evangelium. Dette påvirket deres interaksjon og arbeid med de ulike urbefolkningsgruppene. De brakte fred i form av respekt for den selvstendighet og kultur som disse urbefolkningsgruppene representerer.

Opprinnelig dro ekteparet, sammen med sine tre barn, Daniel, Juan og Andrea, til Ecuador i år 2000 for å gi teologisk veiledning for urbefolkningsgrupper tilhørende Consejo de Pueblos y Organizaciones Indigenas Evangelicas de Ecuador eller Rådet for evangeliske kristne urbefolkningsgrupper og organisasjoner i Ecuador (FEINE).

'Vi var ikke ute etter å endre eller drive proselytt-virksomhet blant urbefolkningsgruppene, fordi det finnes så mange menigheter blant dem fra før. I stedet ville vi anerkjenne det faktum at de hadde sin egen visdom og levemåte. Vi var ikke de som skulle drive noen form for omvendelse eller plante menigheter'.

Denne holdningen gjorde at de bygget sterke bånd med FEINE, og denne måten å arbeide på har ført til en fortsatt respekt for arbeidet som Mennonite Mission Network driver.

Moya og Urueña responderte på et behov i deres eget lokalsamfunn i Quito. Etter å ha drevet med bibelstudier ble de svært oppmuntret til å starte en mennonite-menighet: Iglesia Menonita de Quito og de ønsket at arbeidet skulle bygges slik at menigheten ble sterk og lederansvaret kunne overdras av andre når de reiste fra Ecuador.

Mot slutten av 2002 startet de opp et arbeid blant colombianske flyktninger. Etter hvert omfatter dette arbeidet både mikrolån, hjelp til å søke om asyl og steder å bo.

For 10 år siden startet menigheten opp arbeidet Educación para la Paz (Fredsutdannelse), et månedlig tilbud for barn i alderen 5-14. Hensikten med dette opplegget er å forhindre vold, narkotikamisbruk og tilhørighet til gjenger.

På et møte i nabolaget kunne foreldrene til barna som deltok fortelle at barna hadde endret karakter kolossalt og at de nå levde slik de ble lært!

Ingen enkel vei

Men arbeidet er ikke bare enkelt. Noen forlater menigheten fordi de ikke forstår at det å skape fred er et møysommelig arbeid som krever stor tålmodighet. De anabaptistiske verdiene må også tilpasses livet i Ecuador.

På bildet ser vi César Moya og Patricia Urueña sammen med nasjonale arbeidere i Ecuador.

40 sitater fra urkirken om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste, del 4

Vi fortsetter med å lytte til stemmene fra urkirken og hva de har å si om vold, patriotisme og det å elske sin neste:

Hippolyt (170-236 e.Kr):

Vi må undersøke nærmere yrkene til de som skal bli en del av vårt fellesskap... De som arbeider ved bordellene, lager avgudsbilder, kjører veddeløp, er atlet, gladiator - gi det opp eller bli avvist. En som er ansatt i det militære må forbys å drepe, han kan heller ikke sverge; hvis han ikke er villig til å følge disse instruksjonene, må han avvises. En prokonsul eller magistrat som bærer purpurdrakten og som styrer med sverdet må gi dette opp dette, eller bli avvist. De som enten vil bli døpt eller er døpt og som ønsker å bli soldat, skal sendes bort, for han har vanæret Gud'.

Mathetes i et brev til Diognetys (sent 2.århundre):

Kristne elsker alle mennesker, og blir forfulgt av alle, de blir gjenopplivet, og velsigner, de blir krenket, men viser respekt.

Mercellus, romersk soldat, sagt i det han forlot hæren til keiser Diocletian i år 298 e.Kr:

Jeg tjener Jesus Kristus, den evige Konge. Jeg vil ikke lenger tjene dine keisere. Det er ikke rett av en kristen å tjene denne verdens armeer.

Tertullian (160-220 e.Kr:

Skal vi bære flagg? Det er en rival til Kristus.

(fortsettes)

40 sitater fra urkirken om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste, del 3

Vi fortsetter å lytte til stemmene fra urkirken om deres syn på vold, patriotisme og nestekjærlighet:

Tertullian (160-220 e.Kr):

'Folk spør: Først, kan troende verve seg til militæret? For det andre: kan menige, eller de som er av lavere rang, som verken deltar i hedenske ofringer eller utfører dødsstraff, bli medlem av menigheten? Svaret på begge spørsmålene er nei'.

2.Klemensbrev 13,3-4 (140-160 e.Kr):

'For når hedningene hører Guds ord av vår munn, beundrer de dem fordi de er vakre og mektige. Men når de deretter lærer våre gjerninger å kjenne, at de ikke holder mål med de ordene vi taler, sa slår de over til spott og sier at det er en slags myte og bedrag. For når de hører av oss at Gud sier: Det er ikke noe å takke dere for om dere elsker dem som elsker dere. Bare da fortjener dere takk om dere elsker fiendene og de som hater dere. Men når de ser at vi for det første ikke elsker dem som hater oss, og dernest ikke engang dem som elsker oss, da ler de av oss og Navnet blir spottet'.

Athenagoras (133– 190 e.Kr):

'Vi kristne kan ikke tåle at noen blir henrettet, selv ikke om det er rettferdig'.

Tertullian (160-220 e.Kr):

'Lær om den uforgjengelige kongen, og kjenn Hans helter som aldri vil være med på å slakte ned folket'.

Aristides av Athens (2 århundre):

'Kristne appellerer til de som som gjør galt mot dem, og gjør dem vennlig innstilt mot seg, de er ivrige etter å gjøre godt mot sine fiender; de er milde og forsonende'.

Speratus (martyr år 180 e.Kr)

'Jeg anerkjenner ikke noe imperium i denne nåværende tidsalder'.

(fortsettes)

40 sitater fra urkirken om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste, del 2

Her fortsetter serien med urkirkens egne stemmer om deres syn på vold, patriotisme og nestekjærlighet:

Klemens av Aleksandria (150-214 e.Kr):

"De fattige kristne er en arme uten våpen, uten krig, uten blodsutgytelse, uten sinne, uten skam."

"Fremfor alt: en kristen har ikke lov til å rette opp igjen syndefulle feil som er gjort, ved bruk av vold."


Tatian av Assyria (død ca 185 e.Kr):

"Jeg ønsker ikke å bli en hersker. Jeg streber ikke etter velstand. Jeg nekter å arbeide i en stilling som står under militær kommando."

Tertullian (160-220 e.Kr):

"En kristen skader ingen, selv ikke hans fiende."

"Bare uten sverdet, kan en kristen krige; Herren har avskaffet sverdet."

"I det Kristus avvæpnet Peter, avvæpnet Han enhver soldat."

Origenes (185-254 e.Kr):

"Du kan ikke kreve militærtjeneste av kristne noe mer enn du kan av prester. Vi trenger ikke dra ut som soldater med keiseren selv om han krever dette."

Theofilos av Anitokia (død ca 185 e.Kr):

"Si til de som hater og forbanner dere: Dere er våre brødre." 

(fortsettes)

40 sitater fra urkirken om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste, del 1

I dag starter en helt ny serie på bloggen, hvor jeg lar de første kristne få si hva de mente om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste.

Dette er original-kristendommen! Lenge før keiser Konstantin besudlet det hele og endret den overleverte troen på en rekke områder.

Vi begynner med Justin Martyr (100-165 e.Kr):

"Vi selv var godt fortrolige med krig, mord og alt ondt, men alle av oss over den ganske jord har levert inn våre krigsvåpen. Vi har gjort om våre sverd til ploger, våre spyd til gårdsverktøy. Nå vil vi leve gudfryktig, og dyrke rettferdighet, godhet, tro og forventning til fremtiden, en fremtid gitt oss gjennom den korsfestede ... Jo mer vi blir forfulgt og lider martyrdøden, jo stadig flere troende blir vi".

"Vi som tidligere hatet og myrdet hverandre, bor nå sammen og deler det samme bord. Vi ber for våre fiender og forsøker å vinne dem som hater oss'.

"Vi som tidligere verdsatte penger og eiendeler mer enn noe annet overlater alt vi har til et skattkammer for andre og deler med alle som trenger det".

Cyprian (200-258 e.Kr):

"Mord blir betraktet som en forbrytelse når mennesker gjør det enkeltvis, men forvandles til en dyd for de gjør det i hopetall."

Tertullian (160-220 e.Kr):

"Det er absolutt forbudt å gjengjelde ondt med ondt".

Athanasios av Aleksandria (293-373 e.Kr):

"Kristne, i stedet for å bevæpne seg med sverd, strekker de ut sine hender i bønn".

(fortsettes)

Originalkristendommen er rotfestet i Bergprekenen - her er intet spor av nasjonalismen

En sann kristen tro har sine røtter i Bergprekenen og Saligprisningene. Her setter Jesus ord på prinsippene i Guds rike. Så ganske annerledes enn mye av det som styrer vår verden, og så totalt annerledes enn det som gis uttrykk for gjennom en kristendom som glorifiserer en nasjonalstat og setter skiller mellom folkeslagene. Kristi forsamling er multikulturell, multietnisk. Den er ikke nasjonalistisk, men universell, selv om den får sitt uttrykk i en lokal forsamling. Sann kristen tro bekjenner: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle èn i Kristus Jesus."

Frem til keiser Konstantin var Kristi forsamling fri fra et hvert bånd til staten. Den bekjente lojalitet til Guds rike hvor Jesus var Herre.

Den kristne tro er blitt misbrukt opp gjennom tiden. Av keisere, despoter, tsarer og paver som har vært ute etter makt, posisjoner og herredømme. Som har drept i Jesu navn. Historien er full av slike uhyrligheter. Men det er en pervertert kristen tro vi her snakker om, som var den tidlige kirken helt fremmed. Den tidlige kirken var en martyrkirke. Det er først når kristen tro blandes sammen med statsapparatet under keiser Konstantin og keiser Theodosius at kristne begynner å forfølge andre kristne, og ta deres liv.

Gjennom hele kirkens historie finner vi eksempler på personer og bevegelser som har forsøkt å leve etter den tidlige kirkens tro og overbevisning: en ikke-voldelig, pasifistisk kirke, som har takket nei til å bære våpen og velsigne hærer, som har arbeidet for forsoning og fred. De har ofte lidd skjebne som martyrer. Ikke fordi de har kjempet tilbake, men for at de har velsignet dem som ville dem vondt. De har levd i tråd med saligprisningene:

"Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for retteferdighetenes skyld, for himmelriket er deres." (Matt 5,1-10)

Det er denne tro som vi er blitt møtt med gjennom martyrene i den tidlige kirkens historie, gjennom mennoniter og hutterianere på 1500-tallet, gjennom Eberhard Arnold i 1920-1930 årene, gjennom Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King jr og Moder Teresa - bare for å nevne noen, som er en tro forbundet med original kristendommen. Det er den tro vi må vende tilbake til i voldens tid som vår.

Bildet er tatt på Saligprisningsberget, på den nordvestlige delen av Galileasjøen, der man antar at Jesus holdt den såkalte Bergprekenen.

Er det evangeliet vi forkynner i tråd med Jesu radikale fredsbudskap?

I Bergprekenen sier Jesus: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Dette budskapet fulgte de første kristne, og preget den før-konstantinske tidens kristendom. Den etter-konstantinske tiden har vært preget av vold, rettferdiggjort gjennom stat/kirke systemet og pavemakten.

31.mai til 2. juni ble det holdt en konferanse ved Notre Dame College i Baltimore. Her deltok blant annet Brian McLaren, Anthony Bartlett, Michael Hardin og Suzanne Ross med flere.

Brian McLaren (til høyre) liker å sitere Ivan Illich, en australsk prest, filosof og samfunnskritiker, som har sagt: "Hvis du ønsker å forandre et samfunn, da må du fortelle en alternativ historie."

Del av den alternative historien McLaren forteller er denne: Vår Gud er ikke voldelig.

Talerne på konferansen i Baltimore var opptatt av at kristne trenger å tenke igjennom på nytt hvordan vi ser på volden i verden. Kirken trenger på nytt å gripe Jesu visjon av fred.

Michael Hardin (til venstre på bildet), en av talerne på denne konferansen i Baltimore, vil også tale på årskonferansen til Mennonite Church i USA i Pittsburg 4.-9. juli. Her vil han også gi bort boken han har skrevet, The Jesus driven life. Håpet er å istandsette pastorer og lekfolk til å ta del i samtaler om tradisjonelle anabaptistiske synspunkter på ikke-vold og hvordan dette synet har influert anabaptistisk teologi.

Michael Hardin er opptatt av at menighetene skal modellere en freds-teologi:

"Hensikten med det vi driver med er å få mennesker til å gjennomtenke synet på vold, og at en ikke-volds teologi er rammen som er i overensstemmelse med det radikale evangeliet - fredens evangelium. Det evangeliet Jesus forkynte," sier Michael Hardin.

Kallet til et enklere liv og en enklere livsstil

Jeg holder på å lese en svært utfordrende bok for tiden: "Beyond the Rat Race" av Arthur G. Gish (bildet). Den ble oversatt til svensk for mange år siden med tittelen: "Ut or ekorrhjulet". Dessverre finnes det ingen oversettelse til norsk.

Boken handler om den enkle livsstilen som et alternativ som kan befri mennesker fra konkurranse- og karrieretenkning i dagens komplekse samfunn. Forfatteren blottlegger tomheten og den åndelige fattigdommen i vårt vestlige velferdssamfunn og presenterer et radikalt alternativ basert på Guds ord, ikke minst gjennom den undervisningen Jesus gir om Guds rike i Bergprekenen. Boken er skrevet for mange år siden, men innholdet er langt forut for sin tid. Det er nå den trengs, og burde leses av alle som vil leve radikalt for Jesus.

Forfatteren Arthur G. Gish er nok ukjent her i Norge. Men i mange land har han og kona Peggy, satt djupe spor etter seg i manges liv. Det gjelder ikke minst i land preget av stor urett begått mot ulike folkegrupper, og i land hvor krig herjer.

Church of the Brethren

Arthur - eller Art - som han ble kalt, ble født i Lancaster County i Pennsylvannia, USA, og vokste opp på en bondegård. Oppveksten på gård skulle følge ham livet ut. Han elsket å se ting gro og vokse, særlig dyrking av organiske produkter som asparges. Han ble en av de som grunnla Athens Farmers Market, hvor bøndene kunne få solgt det de produserte. I to år - fra 1958 til 1960 - arbeidet Art i Europa for å hjelpe funksjonshemmede barn.

Art Gish hadde sin bakgrunn hos en anabaptistisk gruppe som kalles Church of the Brethren, som er en av de historiske fredskirkene med anabaptistiske og pietistiske røtter i Schwarzenau an der Eder, Tyskland (Nord Rhein-Westfalen). I denne sammenhengen var han ordinert pastor. Church of the Brethren er nokså lik de mer kjente mennonitene. Det som særpreger dem er at de døper med full neddykkelse tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De praktiserer det urkristne kjærlighetsmåltidet, som består av fotvasking og fellesmåltidet, og som en del av dette måltidet feirer de nattverden. De legger også sterk vekt på fellesskapet mellom de troende, og at de troende skal være atskilt fra verden, på ikke-vold og at kristne ikke skal avlegge ed.

Kommuniteten i Ohio

Et fellesskap av troende vokste fram på gården der Peggy og Art levde sine liv. Med utgangspunkt i dette fellesskapet var de begge svært aktive i fredsarbeid både i Israel og Irak.

Min venn, Peter Hoover, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, og som leder den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, forteller at han besøkte Art og Peggy Gish i januar i fjor. Ekteparet Gish bodde da på en skogkledd ås i Ohio med en blendende vakker utsikt til Hocking Hills og byen Athens. En del av hovedhuset er bygget i glass, og her fantes møtesalen og undervisningsrommene til den anabaptistiske kommuniteten New Covenant Fellowship. De store glassvinduene gav en utrolig flott utsikt til åskammene og dalen som omgir stedet. En peis gav varme til den kalde januardagen, hvor landskapet rundt huset var dekket av snø. Peter la merke til at det på veggen hang plankett fra Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Her fantes også vakkert sangbøker for skolebarna. Kona til Art, Peggy, var i Irak som utsending for Christian Peacemaker Team.

Ulykken

Onsdag morgen, 28. juli 2010, gikk Art Gish ut for å arbeide i hagen med sin gamle traktor, da han kjørte for langt ut på en kurve slik at traktoren veltet, og Art havnet under den. En mann ved navn David som arbeidet på gården på denne tiden løp bort til traktoren for å forsøke å hjelpe Art, men begge innså at David alene kunne ikke klare å hjelpe Art som lå fastklemt under traktoren. David løp til hovedhuset for å ringe etter hjelp, men da han kom tilbake hadde tratoren begynt å brenne og Art hadde gått hjem til Gud. Peggy befant seg i Irak da dette skjedde.

Lørdag 7. august ble han gravlagt fra First United Methodist Church i Athens. Art Gish ble 70 år. En av de som kjente ham sa: "Han var den personen av alle jeg kjente som var mest lik Jesus!" Det er litt av en attest å få. Helt til det siste var han levende opptatt av å leve radikalt for Jesus

De historiske "fredskirkene" har spilt en viktig rolle i "Voldens ti-år"

Et 10 år gammelt økumenisk fredsinitiativ har hjulpet de historiske "fredskirkene" til å spre sin innflytelse, sier Fernando Enns, en mennonit-leder fra Tyskland.

I forbindelse med et intervju under Den internasjonale fredskonferansen på Jamaica, 17.-25. mai, viste Enns til den rollen som "fredskirkene" Brethren, Mennonite og Kvekerne, har hatt i Kirkenes Verdensråd det siste 10 året. Han mener det er en tydelig endring å spore med hensyn til å betone fredens-evangelium i andre kirker.

"Voldens ti-år har gjort det opplagt at Kirkenes Verdensråd trenger fredskirkene," sier Fernando Enns.

Han ser at "fredskirkene" har vært et kontaktformidler, som har hjulpet andre kirker til komme sammen for å finne en teologisk plattform. "Fredskirkene" har ved lokale initiativ vist hvordan arbeidet kan gjøres. Enns viste til Mennonitene i Tyskland som har skapt et fredssenter i Berlin. Menigheter i USA og Indonesia har deltatt i ekumeniske fredsarbeid, og har ønsket å kalle andre menigheter til å stå sammen i forsoningsarbeid.

På internasjonalt nivå har man sett samlinger av de historiske "fredskirker" i Europa, Asia, Afrika, Nord- og Latin-Amerika og Karibien.

"Jeg tror at kirkene har innsett at man ikke kan løse konflikter med hjelp av det militære," sier Fernando Enns, som står i midten på bildet.

Respons fra hele verden på TV-sendt gudstjeneste fra Berlin

Den kom som en gedigen overraskelse responsen på den fjernsynsoverførte gudstjenesten fra Fredskirken i Berlin. 23. januar sendte Tysklands nest største TV-kanal, ZDF, direkte fra gudstjenesten i Fridenskirche, en baptistkirke med 130 medlemmer, som holder til i Berlin-Charlottenburg. Over en million TV seere lyttet til pastor Hendrik Kissels preken med tittelen: "Fred og styrke til å starte på nytt".

Pastor Kissel forteller at etter sendingen begynte telefonene og epostene å strømme inn til menigheten - fra hele verden: "Folk gråt og ba på telefonen. Vi var ikke forberedt på dette."

TV-selskapet fikk over 600 oppringninger.

På bildet ser vi Fredskirken i Berlin.

Brødrekirken - en blanding av anabaptister og pietister, del 1

Jeg fikk lyst til å presentere en side ved anabaptismen som kanskje ikke er så kjent. Det dreier seg om en anabaptistisk gruppering som kaller seg The Church of the Brethren, og som er kjent som en av de historiske fredskirkene. Jeg skal komme tilbake til hva som ligger i dette begrepet i en egen artikkel. I denne artikkelen vil jeg stanse ved et annet kjennetegn på denne gruppen, og det er dens kontakt med den pietistiske bevegelsen. Selv om The Church of the Brethren har et baptistisk dåpssyn, så har denne gruppen kanskje mer til felles med lutheranerne enn noen av de andre anabaptistiske gruppene.

The Church of the Brethren skriver sin historie tilbake til 1708. Bevegelsen oppstod rundt den dynamiske forkynneren og mølleren Aleksander Mack, som var influert av både pietismen og anabaptismen. En gruppe dissidenter fant et tilfluktsted i byen Schwarzenau i Tyskland.

I august 1708 lot fem menn og tre kvinner seg døpe i elven Eder. Det var en illegal handling dengang, siden disse hadde blitt døpt som barn. De forstod dåpen som et konkret synlig symbol på deres indre tro og overbevisning, og som et ytre tegn på at de ville leve i fellesskap med hverandre. Et for oss anonymt medlem av denne gruppen døpte først Aleksander Mack, som så døpte de syv andre. Denne nye gruppen kalte seg kort og godt: Brødre.

Selv om de tidlige Brødrene delte tro med mange andre protestanter, så hadde de også sine særtrekk. De stolte på Det nye testamente som sin eneste veileder, disse menn og kvinner mente at et liv i Jesu etterfølgelse innebar et annerledes liv, et liv bassert på fredelige handlinger, et liv i medfølelse og en felles søken etter sannheten. De delte også sin tro entusiastisk med andre, og sendte ut evangelister til andre deler av Tyskland, Sveits og Nederland.

Økende forfølgelse og vanskelige kår førte til at mange av deres medlemmer emmigrerte til Amerika. Den første gruppen kom til Nord-Amerika i 1719, under ledelse av Peter Becker. I år er det 290 år siden. De fleste av Brødrene hadde forlatt Europa før 1740, inkludert Aleksander Mack. Han hadde med seg en gruppe over til Amerika i 1729. Den første menigheten ble grunnlagt i Germantown i Pennsylvania i 1723. Kort tid etterpå sendte denne menigheten ut sine første misjonærer, til Philadelphia. Disse misjonærene forkynte, døpte og grunnla nye menigheter.

Deres iver, ærlighet og harde arbeid førte til at det ble grunnlagt menigheter i New Jersey, Maryland, Virginia,Kentucky, Ohio, Indiana, Illinois, og Missouri. I løpet av 1800-tallet var det grunnlagt menigheter i Kansas, Iowa før de så dro over til Vestkysten av Amerika.

(fortsettes)