Ekstravagant for Jesus

Noen taker om evangelieteksten for Palmesøndag 2025: Joh 12,1-13

Kanskje var det hele farsarven hun 'sløste bort,' alt hun skulle ha å falle tilbake på i vanskelige tider. Men hun sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner.

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det denne kvinnen gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?
Hva 'sløser' vi bort på Ham?
Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.

Hvordan avsløre Judas

 "Når Maria Magdalena brøt i stykker alabasterkrukken og salvet Jesus forut for Hans død satt Judas Iskariot ved bordet. Denne ekstravagante handlingen gjort i tilbedelse gjorde ham gal. Han forlot måltidet og utenfor solgte han Jesus for prisen av en slave. Han var dekket av duften av en annens offer, og var så opprørt over dette. Om du vil avsløre en Judas i ditt liv, bryt i stykker en alabasterkrukke i livet ditt, gjør noe for Guds rike og du vil avsløre dem. Fordi - de som har en Judas-ånd hater å se noen ofre, og gi det til Gud. Og idet duften av det som er ofret smitter over på klærne til Judas, på hodet hans, skjegget, selger han Jesus til prisen av en slave.

La oss bryte i stykker alabasterkrukkene våre og avsløre våre Judas'er. Det vil forandre livet ditt.

- Philip Cameron/Oversatt til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Favorittstedet til Jesus

 Palmesøndag 2022/Prekentekst: Joh 12,1-13

Velkommen til Jesu favorittsted på jord - Betania! Der var hjemmet til Marta, Maria og Lasarus. Her fant Jesus hvile, ro og godt måltidsfellesskap, her var det latter og omsorg. Johannes forteller oss at de tre søskene hadde stelt i stand "et festmåltid for ham" (v.2). 

Hva vet vi om dette hjemmet? Hva vet vi om Marta, Maria og Lasarus? Hva kan vi lese mellom linjene? Har du lagt merke til at evangelieforfatterne alltid omtaler dem i den rekkefølgen? Kan det være at Marta var eldst, så kom Maria og til slutt var det Lasarus? Det er ikke usannsynlig. Men hvorfor nevnes ikke Lasarus først? Det er tross alt en mannskultur vi snakker om, hvor kvinnen ikke har høy stilling? Så hvorfor nevnes Marta først?

Her er min teori: Evangelieforfatterne forteller to nesten identiske historier om en kvinne som salver Jesu føtter. Den ene hendelsen finner sted i huset til Simon den spedalske. Den andre i huset til de tre søskene i Betania. Ifølge Matteus befant også Simon den spedalskes hus i Betania (jfr Matt 26,6) Hvem var Simon den spedalske? Kunne han være far til de tre? Og var han nå død, og Marta var arvingen av huset? Hvorfor var ikke Lasarus arvingen? Kunne det være at han var funksjonshemmet? Er dette ren spekulasjon?

Jeg tror ikke det, og jeg skal forsøke å begrunne hvorfor jeg tror dette er sant: Har du lagt merke til at Lasarus a,ldri ytrer et ord i noen av evangelieberetningene som omtaler ham? Marta og Maria snakker. Lasarus er taus. Evangelieforfatterne beskriver heller aldri Lasarus på noen måte. For det andre: Når Johannes skal beskrive ham, gjør han det på denne måten: "Det var en mann som var syk..." (Joh 11,1) Det greske ordet som oversettes med 'syk' er ordet 'asthenon' som igjen kommer av ordet 'asthenes', som helt riktig kan oversettes 'syk', men kan også bety 'kroppslig svak', 'skrøpelig', 'uten styrke'. I dag ville vi brukt ordet 'funksjonshemmet' eller 'bevegelseshemmet'. Det gir mening i at Marta nevnes først. Kanskje Marta hadde arvet huset, mens Maria hadde fått alabastkrukken med 'ekte, kostbar nardussalve', som sin livsforsikring og at de to søstrene tok seg av sin funksjonshemmede bror? Det var også et helt spesielt forhold mellom Lasarus og Jesus. Johannes omtaler det på denne måten, etter at Lasarus var død: "Jesus gråt. Jødene sa da: Se, hvor han elsket ham." (Joh 11,35-36) Jesus omtaler også som "vår venn" (Joh 11,11). For meg blir det så stort at den Jesus omtaler som venn er en funksjonshemmet mann, som kanskje var stum.

Og det er ikke bare det!

Dette er første gang i Johannes-evangeliet at vi hører om Jesu kjærlighet til enkeltpersoner. Det er første gang at Johannes, når han snakker om Jesus, bruker de greske ordene 'agape' og 'philia'. Agape vil si å ha en spesiell kjærlighet til noen, en kjærlighet der vi søker hans eller hennes beste. Philia dreier seg om det samme, men i betydningen gjensidighet. 

Var alabastkrukken med den ekte og kostbare nardussalven Marias 'livsforsikring'? Garantien hun hadde om hun ble fattig, og kunne selge til, til sitt livsopphold? Dens verdi var en hel årslønn, så kostbar var den. Johannes beskriver salven som 'meget kostbar'.

Maria sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner. 

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det Maria gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?

Hva 'sløser' vi bort på Ham?

Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.

Hvem drar båten i land på den siste seilasen?

Etter hjerteinfarktet som rammet meg for noen dager siden er det mange tanker som har meldt sin ankomst i hodet mitt. En strofe fra en gammel salme har fått fornyet aktualitet. Stilt overfor muligheten for den siste seilasen, "blir det smått det som før syntes stort, da blir det lite alt det jeg har gjort. Da uten deg vil jeg komme til kort, Jesus, Jesus." 

Det hjelper lite med klisjeer, store ord, alt koker ned til det vesentligste: Jesus. 

Hva har jeg sløst bort livet mitt på? For vi sløser alle bort livet på noe, noe som vi gir vår oppmerksomhet til, noe som vi bruker tid og krefter og penger på. Jeg vil sløst bort livet mitt på Jesus. Være en eksravagant tilbeder. Sløse med rådyr parfyme. Glede Hans hjerte. Ikke være så opptatt av hva folk mener. Være redd dem. Jeg skal ikke svare for dem likevel. Om de ser på meg som en Jesusfanatiker, ja, hva så, det er jeg som skal svare for hva jeg brukte mitt liv på! Ingen andre. 

Jeg har ikke rare kreftene igjen, men Han skal få dem! Jeg er Hans, ingen annens. Jeg er redd, sliten av alle smertene, har mange spørsmål, men jeg er Hans. 

Han eier kraften, Hans er nåden, Han bærer meg, ikke jeg Ham. Han ER LIVET! Det har jeg virkelig sett når jeg har vandret gjennom dødsskyggens dal. 

Nå tror jeg at jeg fremdeles har seilturer igjen. Det er mange farvann jeg skal seile i i årene fremover. Og Herren er i båten. Av og til sovende, men alltid våkende. Men en dag kommer den siste seilasen, som den gjør for oss alle. Da vil jeg kappe alle fortøyningene, kaste over bord alt jeg ikke trenger for reisen, og stevne mot himmelens kyster.