Viser innlegg med etiketten 1-13. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 1-13. Vis alle innlegg

søndag, april 13, 2025

Ekstravagant for Jesus


Noen taker om evangelieteksten for Palmesøndag 2025: Joh 12,1-13

Kanskje var det hele farsarven hun 'sløste bort,' alt hun skulle ha å falle tilbake på i vanskelige tider. Men hun sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner.

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det denne kvinnen gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?
Hva 'sløser' vi bort på Ham?
Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.

søndag, juni 19, 2022

De som kommer i ly av nattemørket


2.søndag i Treenighetstiden/Prekentekst: Joh 3,1-13

Jeg tenker på de mange som våger å komme til Jesus i ly av nattemørket. Som Nikodemus. De åndelig søkende. Det er mange av de i Norge. Vi lever i en tid med så mye åndelig lengsel. Har vi tid for den gode samtalen? Jeg har stor tro på den! Ikke på prekenen - selv om den har sin plass i gudstjenesten - men på samtalen. Ikke på monologen, men dialogen. På å lytte, uten å ha alle svarene. Som medvandrer. 

Edin Løvås var sorgfull mot slutten av livet. Han syntes retreatbevegelsen hadde forsømt den gode samtalen. Den hadde lykkes med å hjelpe mennesker til å finne ro i stillheten, finne hvile hos Kristus, men mislykkes i å skape rom for samtalen. Dette gjaldt ikke minst i evangeliseringsarbeidet, mente Edin. Skape rom for å samtale, lytte, søke sammen.

Nikodemus var ingen hvemsomhelst. Han var medlem av 'Sanhedrin', 'Det høye råd'. Rådet besto av 71 medlemmer og ble ledet av ypperstepresten. De øvrige rådsmedlemmene var overprester, eldste og skriftlærde. Selv om den romerske okkupasjonsmakten satt med den styrende makten, hadde jødene et visst selvstyre. Rådet tok seg av lokale og religiøse spørsmål. "Rabbinerne lærte at Rådet hadde eksistert helt siden Mose tid og at dets første medlemmer hadde vært de 70 eldste." (David Hedegård. Aapeli Sarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 810)

Nikodeus var en skolert mann, men samtalen mellom de to dreide seg likevel ikke om abstrakte filosofiske spørsmål. Jesus dreier samtalen inn på menneskets største behov: behovet for å bli født på ny! 

Den internaasjonalt anerkjente bibelæreren og baptistpastoren David Pawson, som nå er hjemme hos Herren, skrev i 1989 en bok med tittelen: 'The Normal Christian Birth - How to Give New Believers a Proper Start in Life". David Pawson, som jeg hadde gleden av å møte personlig flere ganger, blant annet i Israel, ga meg et eksemplar av denne viktige boken, hvor han blant annet hevder at mange kristne aldri er blitt født på ny! "De er dårlig forløst", skriver han og legger vekt på at den nye fødsel består av fire elementer, i en bestemt rekkefølge: 

1. Omvendelse - i retning Gud. 2. Tro på Herren Jesus. 3. Dåp i vann. 4. Mottagelsen av Den Hellige Ånd.

Mange av våre problemer i kristenlivet skyldes, ifølge David Pawson, at vi har snudd opp ned på rekkefølgen eller at vi har hoppet over en av forutsetningene!

"Ingen". sier Jesus, "komme inn i Guds rike, uten at en blir født av vann og Ånd". Vi kan heller ikke 2SE Guds rike", jfr Joh 3,5 og v.3. 

Den kristne tro er ingen intellektuell øvelse. Vi slutter oss ikke til den tankemessig. Den kristne tro handler en en person og relasjonen til Ham, og for å bli en del av det rike, den kongsmakt denne personen representerer, må en bli født på ny. Noen annen måte finnes ikke. Det er dette dilemmaet Nikodemus blir presentert for. 

søndag, april 10, 2022

Favorittstedet til Jesus




 Palmesøndag 2022/Prekentekst: Joh 12,1-13

Velkommen til Jesu favorittsted på jord - Betania! Der var hjemmet til Marta, Maria og Lasarus. Her fant Jesus hvile, ro og godt måltidsfellesskap, her var det latter og omsorg. Johannes forteller oss at de tre søskene hadde stelt i stand "et festmåltid for ham" (v.2). 

Hva vet vi om dette hjemmet? Hva vet vi om Marta, Maria og Lasarus? Hva kan vi lese mellom linjene? Har du lagt merke til at evangelieforfatterne alltid omtaler dem i den rekkefølgen? Kan det være at Marta var eldst, så kom Maria og til slutt var det Lasarus? Det er ikke usannsynlig. Men hvorfor nevnes ikke Lasarus først? Det er tross alt en mannskultur vi snakker om, hvor kvinnen ikke har høy stilling? Så hvorfor nevnes Marta først?

Her er min teori: Evangelieforfatterne forteller to nesten identiske historier om en kvinne som salver Jesu føtter. Den ene hendelsen finner sted i huset til Simon den spedalske. Den andre i huset til de tre søskene i Betania. Ifølge Matteus befant også Simon den spedalskes hus i Betania (jfr Matt 26,6) Hvem var Simon den spedalske? Kunne han være far til de tre? Og var han nå død, og Marta var arvingen av huset? Hvorfor var ikke Lasarus arvingen? Kunne det være at han var funksjonshemmet? Er dette ren spekulasjon?

Jeg tror ikke det, og jeg skal forsøke å begrunne hvorfor jeg tror dette er sant: Har du lagt merke til at Lasarus a,ldri ytrer et ord i noen av evangelieberetningene som omtaler ham? Marta og Maria snakker. Lasarus er taus. Evangelieforfatterne beskriver heller aldri Lasarus på noen måte. For det andre: Når Johannes skal beskrive ham, gjør han det på denne måten: "Det var en mann som var syk..." (Joh 11,1) Det greske ordet som oversettes med 'syk' er ordet 'asthenon' som igjen kommer av ordet 'asthenes', som helt riktig kan oversettes 'syk', men kan også bety 'kroppslig svak', 'skrøpelig', 'uten styrke'. I dag ville vi brukt ordet 'funksjonshemmet' eller 'bevegelseshemmet'. Det gir mening i at Marta nevnes først. Kanskje Marta hadde arvet huset, mens Maria hadde fått alabastkrukken med 'ekte, kostbar nardussalve', som sin livsforsikring og at de to søstrene tok seg av sin funksjonshemmede bror? Det var også et helt spesielt forhold mellom Lasarus og Jesus. Johannes omtaler det på denne måten, etter at Lasarus var død: "Jesus gråt. Jødene sa da: Se, hvor han elsket ham." (Joh 11,35-36) Jesus omtaler også som "vår venn" (Joh 11,11). For meg blir det så stort at den Jesus omtaler som venn er en funksjonshemmet mann, som kanskje var stum.

Og det er ikke bare det!

Dette er første gang i Johannes-evangeliet at vi hører om Jesu kjærlighet til enkeltpersoner. Det er første gang at Johannes, når han snakker om Jesus, bruker de greske ordene 'agape' og 'philia'. Agape vil si å ha en spesiell kjærlighet til noen, en kjærlighet der vi søker hans eller hennes beste. Philia dreier seg om det samme, men i betydningen gjensidighet. 

Var alabastkrukken med den ekte og kostbare nardussalven Marias 'livsforsikring'? Garantien hun hadde om hun ble fattig, og kunne selge til, til sitt livsopphold? Dens verdi var en hel årslønn, så kostbar var den. Johannes beskriver salven som 'meget kostbar'.

Maria sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner. 

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det Maria gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?
Hva 'sløser' vi bort på Ham?
Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.