Himmelsk liv

 Himmelens lykksalighet består først og fremst at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen springer vi ut fra Faderen. Vi roper "Abba! Far!" og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av en usigelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd.

I himmelen er Gud sentrum i vårt liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss elv, tingene, vår medmennesker og slektninger, og i beste fall også av den Gud som skjuler seg. Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert imot. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som alle tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 359

Våg å skjelve

 Det finnes mennesker som bærer en dyp fred midt i de vanskeligste situasjoner. Men Gud krever ikke av oss at vi stadig skal kjenne oss modige og trygge. 

Jesus selv har vært redd og ropt ut sin nød og angst. Han venter ikke at vi skal møte våre smerter med overlegen likegyldighet. 

Det finnes et mot som er dypere og mer ekte enn det som overvinner all angst. Dette motet består å våge å tillate angsten, og utlevere seg forsvarsløst til den og gå tvers gjennom den. Det er et mot som sier: 'Jeg er ikke redd, jeg tør å skjelve.'

Vi har ofte feil oppfatning av hvordan et hellig menneske skal være. Vi forestiller oss at helliggjørelsen skal vise seg i en urokkelig selvbeherskelse som gjør mennesker i stand til å møte hver fornærmelse med et smil og løpe jublende mot martyrkronen. Men hellighet utelukker ikke redsel. I stedet for å danse seg fram til himmelen, kan man skjelve seg fram. Og det er ikke sikkert at det er mindre fullkomment. Gud har selv valgt å være svak og sårbar. 

Det er altså ikke galt å være redd for lidelsen. Men hvis vi stadig prøver å flykte fra alt som er vanskelig og krevende, flykter vi i virkeligheten fra den sanne gleden. 

Jesu lidelse har forvandlet lidelsens negativitet. Midt i smerten og angsten kan du finne ham.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 282

Himmelsk liv

 Himmelens lykksalighet består først og fremst i at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen, springer vi ut fra Faderen. Vi roper 'Abba1 Far!' og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av uendelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd. 

I himmelen er Gud sentrum i vårt liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss selv, tingene, våre medmennesker og slektninger, og i beste fall av den Gud som skjuler seg. Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert imot. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som alle tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 359

Helgenene, vår beste venner

Helgener er alle de som etter døden har fått gå inn i Guds hvile. Alle de som har nådd fram til målet, alle de som nå er i himmelen, er helgener. 

Blant dem er det mange av våre nærmeste slektninger og venner. Kanskje de har kjempet mot Gud hele livet og først kapitulert i dødsøyeblikket. Men nå lever de hos ham, nå lever de i sannheten, i virkeligheten. Deres kjærlighet til oss har okke blitt mindre, tvert imot, den har blitt dypere og renere. Her på jorden søkte de delvis sitt eget beste, men nå tenker de bare på vårt ve og vel.

Våre aller beste venner finner vi i himmelen. Der er det ingen begrensning, ingen glemsel, ikke noe svik. Der elsker alle med Guds egen skapende og ofrende kjærlighet.

Vi pleier å si om de døde at de har forlatt oss. Men dette er et synsbedrag. Nettopp fordi de nå er i Gud, har de kommet oss nærmere. 

Den som lever i Gud, får del i Guds universelle nærvær. Helgenene er der Gud er, og Gud er med oss overalt. Når vi vender oss til Gud i bønn, kan vi også møte alle våre kjære som lever i ham. De vil hjelpe oss og lære oss å leve i Gud allerede nå, for at vi også en gang skal få leve sammen med dem i himmelen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 358
 

De hellige og Guds herlighet

Jeg leser for tiden noen hymner av Symeon den nye teologen, som levde på slutten av 900-tallet, i den kristne verdens østlige metropol, Bysants. Han er en av den ortodokse kirkes fremste teologer. Jeg har forsøkt å oversette noen setninger fra disse vakre hymnene.

Dette er utdrag av noe Symeon skriver om Gud, de hellige og Guds herlighet:

'For alle hellige er Du det uslukkelige lyset, Gud, Du som er både kappe og krone og gir kronen, Du som er glede og stadig liflighet, jubel og lykke...

når de hos Gud er hjemme
innhyllet i guddommelig klarhet,
blir belyst og lyser;
de nyter av dette og vet virkelig,
i full visshet,
fullkommenheten tar ikke slutt,
herlighet vokser evig.'

Jeg blir veldig berørt av dette. Guds herlighet og det himmelske opptar meg veldig for tiden.

Herlighets-fokus, del 2

Her er andre del av artikkelen til Stan Smith. Første del ble publisert i går:

2. Ditt øye er lampen. Det du fokuserer på vil avgjøre hvor mye lys du bærer.

Et øye som er godt er øye som er enkelt, fokusert, rent. Det betyr at vi fokuserer på Jesus med oppriktighet og gjennomsiktighet. Jesus sa:

"Øyet er kroppens lampe. Når øyet er friskt, får hele kroppen lys. Men er øyet sykt, blir det også mørkt i kroppen." (Luk 11,34)

For mange år siden strevet jeg med å bli ydmyk, men det var virkelig en tapt kamp. Men så lærte jeg meg til å slutte å se på meg selv og begynte å se på Jesus. Han er ydmyk; og idet jeg fulgte Ham, lærte jeg meg å handle som Ham. Dette er virkelig en den ene tingen som fungerer.

Men så noterte jeg meg en annen ting hva angår ydmyket og det er at om jeg søkte mitt eget hjerte, så gjorde det ydmykhet umulig. Noen ganger fant jeg ut at jeg ikke hadde det, men enda verre: noen ganger fant jeg at jeg hadde det; men i det jeg beundret det, hadde jeg mistet det.

Mange år senere lærte jeg det samme om tro. Jeg ransaket virkelig mitt hjerte for å se om jeg hadde noen tro, men troen smøg seg unna. Men hvis jeg ser bort fra meg selv og det umulige jeg ber om, og ser på Jesus, kommer troen automatisk av seg selv.

Våre kropper vil skinne med ydmykhetens lys og tro hvis vi fokuserer på Jesus. Vi får problemer om vi fokuserer på noe annet.

(fortsettes)

Hva er det viktigste ordet i Bibelen?

Hva er det viktigste ordet i Bibelen? Jeg er ganske sikker på at mange av dere vil svare:

* Kjærlighet
* Frelse
* Nåde
* Tilgivelse
* Korset
* Oppstandelse
* Tilbedelse

Alle disse ordene er viktige, hver på sin måte. Hva jeg tenker på er et ord som beskriver Gud, et ord som uttrykker hele summen av Guds karakter. Det ordet, tror jeg, er ordet "herlighet".

I 1643 satte det engelske parlamentet ned en gruppe bestående av de mest fremragende teologene og bibelforskerne i sin samtid. Disse mennene møttes i Westminister Abbey i fem år. Et av resultatene av disse møtene var et dokument som ble kalt: The Shorter Westminister Cathechism. Denne katekismen besvarte en rekke teologiske spørsmål. Der heter det blant annet at hovedgrunnen for menneskets skapelse er 'å ære Gud'.  Dette var konklusjonen på disse lærde mennenes arbeid.

Det hebraiske ordet for 'herlighet' er 'kabod' som kommer fra et rotord som hovedsakelig betyr 'tung' eller 'tyngde'. 'Tyngden' eller overfloden av Guds forunderlige egenskaper utgjør Hans herlighet.

På hebraisk snakker man til en rik person om en som bærer 'en tyngde av velstand'. Når vi snakker om Gud er det rett å si at Han er ladet med kraft, herlighet, skjønnhet, hellighet og kjærlighet.

Men så kommer vi til det forunderlige som apostelen Paulus skriver om i 2.Kor 3,18:

"Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Utrolig! Guds herlighet bor altså i oss som har gjort Jesus til vår Frelser og Herre. Vi er bærere av Guds herlighet!

Dette er noe, sier apostelen Paulus, Guds hellige Ånd, gjør i oss. Derfor er det min bønn disse dagene at Den Hellige Ånd skal få anledning til å arbeide med meg slik at jeg kan bli bærer av Guds herlighet ut til menneskene. Som luft er jordens atmosfære, er herlighet himmelens atmosfære. Den løfter oss opp over det jordiske og inn i selve Guds nærvær. Derfor er bønnen om Guds herlighet, mitt viktigste bønneemne for tiden.

Og utgangspunktet for denne bønnen er Salme 24:

"Dette er en slekt som vender seg til ham, og søker ditt ansikt, Jakobs Gud. Løft hodet, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn! Hvem er denne ærens konge? Herren, sterk og mektig, Herren, mektig i strid. Løft hodet, dere porter, ja, løft dere eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn! Hvem er han, denne ærens konge? Herren Sebaot, han er ærens konge." (v.6-10)

Ære kan også oversettes 'herlighet'. Så vi snakker altså om HERLIGHETENS KONGE - JESUS! Det er Ham, og bare Ham alene, som skal æres. Med leppene våre og med livene våre.