'Jeg vet om et menneske i Kristus, som for fjorten år siden ble rukket bort til den tredje himmel: om han var i kroppen, eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis - om han var i kroppen, eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale. Dette mennesket kan jeg skryte av. Men meg selv vil jeg ikke skryte av, i så fall bare av mine svakheter.' (2.Kor 12,2-5)
Tanken på at noen faktisk har vært i den tredje himmel og så forteller om den, gjør en helt svimmel. Dette er ikke bare en tilfeldig historie som man hører og så snart glemmer. Nei, svaret vårt er vanligvis, "fortell meg mer, jeg trenger flere detaljer, det er sikkert mer i denne historien enn hva du har delt."
Når Paulus forteller denne historien, etterlater den en med flere spørsmål enn svar. Vi kan til og med lure på om han brukte denne historien til å fremheve svakheten hans. Men så sier vi vent litt, jeg vil gå tilbake til den tredje himmelhistorien ... vi kan snakke om svakheten din senere.
Det var ikke før jeg hadde hjertekirurgi og lå på operasjonsbordet i ni og en halv time at jeg begynte å forstå hvorfor Paulus sa så lite om sin tredje himmelopplevelse. I løpet av de ni og en halv timene gikk jeg til et eller annet sted i himmelen og så og hørte ting jeg ikke kan forklare mer enn Paulus kunne. Jeg kan bare si at det ikke var noen forskjell mellom syn og lyd, det hele var en bevegelse. Effekten av det jeg så og hørte kom ikke inn i øynene og ørene mine, hele vesenet mitt absorberte alle omgivelsene mine, lys, lyd, kraft og autoritet. Alt om meg hadde gått til et annet nivå, og det er grunnen til at folk senere reagerte på meg slik de gjorde.
Som et resultat av den opplevelsen ble livet mitt forandret for alltid.
Da jeg endelig ble tatt med tilbake til rommet mitt og fremdeles følte denne uvanlige kraften og autoriteten, begynte jeg å komme med forespørsler som jeg sannsynligvis ikke ville ha kommet med. Da en sykepleier og en hjelpepleier kom inn på rommet mitt for å sjekke meg, spurte jeg hjelpepleieren hva han het. Hjelpepleieren var en veldig stor sterk svart mann med en ekstremt lav stemme. I sin lave basestemme, da han sto ved foten av sengen min, sa han "Rodney".
Samtalen vår gikk slik. Jeg sa: 'Rodney, kjenner du Herren?' 'Ja sir.' 'Hvor går du i kirken?' Jeg var musikkansvarlig i mamma og pappas kirke i New Orleans før stormen kom og ødela alt. 'Rodney, jeg ønsker at du skal synge en sang for meg.' 'Hva vil du at jeg skal synge?' 'Amazing Grace'. Han sa ikke et ord, han bare trakk frem mobilen og begynte å bla til han kom til bakgrunnsmusikken til Amazing Grace. Deretter begynte han å synge Amazing Grace i sin veldig dype New Orleans 'Cajun-stemme: O, nåde stor og underfull som fant meg i min synd. Så svak jeg var, men ved Guds ord, jeg ser som før var blind.…' Jeg sa 'vent litt Rodney, vent litt, det er det, jeg kan se, jeg kan se, jeg kan se det jeg aldri har sett før, og jeg kan høre det jeg aldri har hørt før. Syng det igjen Rodney', og det gjorde han, men denne gangen var han ved sengehodet med de store armene rundt hodet mitt og klemte meg og gråt mens han sang.
Det ingen av oss innså før da (fordi vi var så fanget opp i ånden), var at rommet hadde blitt fylt opp med flere leger og sykepleiere… og alle gråt mens Rodney-sang Amazing Grace igjen.
Jeg så aldri Rodney igjen ... men den dagen brukte Gud denne unge, svarte Cajun-bassangeren fra New Orleans til å tjene meg og berøre hjertet til alle legene og sykepleiererne i rommet.
Kanskje Paulus ble forandret i selve sitt vesen som meg, og det var derfor han ikke kunne ytre de tingene han hadde sett og hørt mer enn jeg kunne.
- John L.Dean (bildet), San Antonio, Texas, USA.
Oversatt til norsk i forståelse med forfatteren av Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar