I natt drømte jeg om krystallklart grønt vann, som dette. Det var så klart at jeg måtte snu meg og se på det en gang til. Det var noe himmelsk over det hele.
Vi var to. Hvem den andre var, vet jeg ikke. Vi hadde reist en stund før vi kom til en vik. Den var omkranset av høye fjell. Vi stanset bilen oppe på et høydedrag, og gikk nedover en skråning ned til denne vika. Skydekket var truende. Det så ut til å bli et skikkelig ruskevær. Men havet var så grønt og så klart. Helt gjennomsiktig. Det truende skydekket til tross. Her var det bare fred. Nærmest lykke.
'Vi må ha med oss den steinen', sier vedkommende som er med meg. Han vader ut i vannet. Plutselig er de tre. Steinen er tung. Men de får den opp,
'Jaspis', tenker jeg høyt.
Da sier vedkommende, som var med meg:
'Grunnvollen er viktig. Hva bygger du med?'
Så går vi opp skråningen med steinen mellom oss.
Og jeg må snu meg for å se det krystallklare, grønne vannet igjen.
Det er som vi bærer med oss en bit av himmelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar