Vi er nå kommet til Fil 1,20 i vår gjennomgang av Filipperbrevet. Dette er blitt mitt 'livsvers', et bibelsted som jeg har valgt til å være en ledetråd for mitt liv her på jord. Jeg velger å sitere dette verset fra Bibelselskapets oversettelse av 2011 da denne oversettelsen akkurat når det gjelder dette verset får frem årsaken til at dette ble 'mitt' vers:
"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid. skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø."
Ja, dette er min lengsel: At Kristus skal bli opphøyd, få ære, gjennom livet mitt. Uansett hva som skjer meg. At jeg ikke skal bringe skam over Hans navn, enten ved ord jeg ytrer eller handlinger jeg gjør. At jeg selv i stor kroppslig svakhet og skrøpelighet kan bringe ære til Jesu navn. Jeg feiler, jeg faller, jeg mislykkes - men jeg reiser meg opp igjen idet jeg bekjenner mine synder for Gud og for den jeg går til skrifte for.
Min største glede og store takkeemne er at Jesus vedkjenner seg meg, arme menneske, som har krenket Ham i tanker, ord og gjerninger og som kjenner lysten til det onde i mitt hjerte - ikke på grunn av noe i meg, men ene og alene på grunn av Jesu Kristi blod og Jesu fullbrakte frelsesverk på Golgata kors! Å, hvilken salighet! Å, så stor en frelse.
Ordet 'kropp' i dette verset er vesentlig. Den kristne tro skiller seg fra alle andre religioner blant ved at den er så kroppslig. Den konsentrerer seg ikke bare om sjelen og ånden, men også om kroppen. Mennesket består i følge vår tro av ånd, sjel og kropp, og er et hele. Våre kropper skal en dag oppstå fra graven.
Gnostikerne var samtidige med de nytestamentlige forfatterne. De hadde ikke mye tro på kroppen, men foraktet den. Derfor kunne de synde med kroppen, bare de var opptatt av sjelen og ånden. Ikke slik med den kristne tro. Der er mennesket helt, ikke stykkevis og delt. Et slikt syn på mennesket som et hele får konsekvenser for alt som vedrører et menneskeliv. Hvordan man lever. Det er derfor jeg ber hver dag om at Kristus må bli æret ved og gjennom mitt liv, min kropp. Selv i stor skrøpelighet.
Det er tydelig at Paulus har en trygg forventning om at Herren er med ham alle dager, slik Jesus sa Han skulle være, ja, like til jordens ende.
I den greske teksten fremkommer det et ord som blir litt borte i den norske oversettelsen. Det er det greske ordet 'apokaradokia'. Så vidt vi vet er det bare Paulus som har brukt dette ordet, og det kan godt være at han har funnet på det selv. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er som følger: 'apo' betyr 'fra', 'kara' betyr 'hode', mens 'dokein' betyr 'å se'. Setter vi dette ordet sammen 'apokaradokia' får ordet denne betydningen: 'en spent, intens stirring, som vender seg bort fra alt annet, for å få øye på noe'.
Norske bibeloversettere, både de som har oversatt Norsk Bibel og 2011 oversettelsen oversetter 'apokaradokia' med 'lengsel', mens Bibelforlaget med sin oversettelse 'Bibelen - Guds Ord 07' oversetter det med 'inderlig forventning'.
Håpet apostelen Paulus bar med seg var at at han aldri skulle komme til å tie, hverken av feighet eller noen følelse av å være uvirksom. Han er sikker på at han i Kristus skal få mot til å stå frimodig på for evangeliet, og at han gjennom Kristus skal erfare at hans vanskeligheterc skal bli mange til hjelp. Hvis derfor Paulus med sin frimodighet og iver griper denne anledningen, så vil Kristus bli æret ved og gjennom hans liv.
Noen større ære enn å bringe Kristus ære gjennom levd liv finnes ikke.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar