Stedet var ikke avmerket på noe kart. På det kartet vi så var området helt hvitt. Før jernteppets fall eksisterte ikke disse stedene som ble kalt 'Russlands hvite byer'. Dette var forbudt område. Dette var de hemmelige russiske militærforlegningene. Vi befant oss på grensen mellom Russland og Hvite-Russland.
Da hadde vi kjørt et godt stykke fra vårt utgangspunkt, Pskov. Vi befant oss inne i denne militære byen, og var nå på vei inn i en skog. Til fots. Sammen med en liten gruppe russiske pinsevenner. Sammen med oss var kona til en av offiserene. Hun var nylig blitt en kristen. Skogsstien førte oss til et lite skogstjern. Noen hadde med seg gitarer. Nede ved skogstjernet sang vi kristne sanger og ba til Gud sammen. Så ble det gjort klart til dåp. Offiserfruen vadet ut i det lille skogstjernet sammen med en av de lokale pastorene fra nabobyen og en medhjelper.
Der inne i den strengt hemmelige militærleiren ble offiserfruen døpt på bekjennelsen av sin tro, og oppreist til et nytt liv. Jeg gråt når jeg så dette gripende synet. Når de tre steg opp igjen av vannet og vadet inn til stranden igjen, fortsatte vi å lovprise Gud. Tenk det! Inne i en russisk militærleir! Det var tydelig at tidene hadde endret seg! Sangen kunne høres langt av gårde. Når som helst kunne det komme russiske soldater. Men ingen av oss var redde. Skrur vi klokka noen få år tilbake ville ikke det som skjedde ber i militærleiren hvert mulig. Da ble evangeliske - og ortodokse - kristne arrestert for sin tro, og dåp var strengt forbudt.
Nå har jeg selv gjennom årenes løp forrettet mange dåpshandlinger, og vært vitne til at mennesker har latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro, men ingen dåpshandling har vært så spesiell som dåpshandlingen inne i den russiske militærbyen. Den hører med til et av mine mest dyrebare minner, og jeg tenker ofte på den.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar