Fordømt

Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg arbeidet for økumenikk. Som nordmenn flest har jeg vokst opp som medlem av Den norske kirke, men etter en tid på 1970-tallet ble jeg etter å ha lest Det nye testamentes dåpstekster overbevist om et annet dåpssyn og lot meg døpe på bekjennelsen av min tro og overbevisning 25.september 1979. Dermed kunne jeg ikke lenger være medlem av Den norske kirke. 

Men det var i denne kirken at jeg fikk grundig undervisning av klokkeren i min lokale menighet om Guds evige løfter til Israels land og folk, og fikk en kjærlighet til jødene som Guds utvalgte folk, og en kjærlighet til Israels land og folk. Den kjærligheten har vart ved i 49 år. Mitt Israels-engasjement er ikke politisk, men det er basert på min tro på Bibelen. Israels politikere, dets presidenter og statsministre har kommet og gått, men Guds løfter til landet og folket står fast til evig tid. Om Gud skulle svikte sitt ord til jødene, på grunn av deres troløshet, har vi da noen garanti for at han ikke vil svikte sine løfter til oss - vi er vel ikke akkurat kjent for noen større trofasthet vi? 

Den kirken som jeg vokste opp med og som var mitt åndelige hjem siden jeg ble en kristen og noen år fremover, har nå lyst en forbannelse over meg. Det skyldes mitt teologiske syn. Biskopene i Den norske kirke "fordømmer kristensionismen", for å sitere prest i Trondheim Lise Martinussen i avisen Vårt Land, som også er styremedlem i Sabreel Kairos Norge, en av palestinavennene her i landet. Biskopene er altså ikke bare uenige i den teologiske synet kristensionismen representerer, de regelrett fordømmer dette synet, i følge denne presten. Jeg finner ikke akkurat det ordet gjengitt i Bispeuttalelsen fra 2020, men så er presten fra Trondheim mer inne i hva bispeuttalelsen representerer enn meg. Hun er tross alt både medlem og ansatt og Palestina-venn.

Nå er jeg som baptist vant med å være under Den norske kirkes forbannelse, så det er ikke noe nytt. I denne kirkens bekjennelsesskrifter heter det om dåpen: "De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp." I min tid som pastor i Det norske baptistsamfunn har jeg likevel vært med på fellesgudstjenester med Den norske kirke, men det har stort sett alltid vært på Den norske kirkes premisser. Det er Den norske kirke som har hatt regien. Som baptist har jeg vært god nok til å lese en tekst fra Bibelen og lest en skreven bønn, men ikke som taler. Jeg har også opplevd at det er blitt foretatt jordpåkastelse etter en begravelse etter at de fremmøtte var gått igjen, fordi vi ikke vanliggvis foretar jordpåkastelse i våre sammenhenger. Det var også vanlig at dødsattesten ble sendt til prosten i Den norske kirke når noen av våre medlemmer døde, selv om lensmannen skulle ha sendt den direkte til meg som var deres pastor. Da jeg konfronterte lensmannen med dette, svarte han at han trodde det var slik det skulle være. Det hadde nemlig prosten i dette prostiet sagt. Når det kom til den årlige Bibeldagen sendte Bibelselskapet ut alt materialet til prosten, som om alle frimenighetene hørt inn under hans sfære. Det ble det slutt på etter at jeg i brevs form gjorde dem oppmerksomme på dette.

Ikke noe av dette har føltes greit ut. Det har ikke vært en følelse av likeverd, men å bli kjørt over at statens kirke. 

Så har jeg truffet prester som jeg har opplevd et godt vennskap og åndelig fellesskap med, hvor vi har delt både talerstol og bønnefellesskap og som jeg betrakter som mine beste venner. Så selv om biskopene i Den norske kirke fordømmer mitt teologiske syn, både når det gjelder mitt dåpssyn og mitt syn på Israel, så velger jeg å velsigne dem. Jeg tror ikke fordømmelse er veien å gå. Jeg tror på kraften i velsignelsen.

Billedtekst: De 12 biskopene i Den norske kirke. Foto: Den norske kirke.