Tomislav Kolakovic - en profet for vår tid? Hvem forbereder oss på trengselstider?

Jeg har over noen måneder latt meg inspirere av historien om den katolske presten og anti-fascisten Tomislav Kolakovic (bildet) og den bevegelsen han startet, og som førte til at de kristne overlevde det totalitære kommunistregimet i Tsjekkoslovakia. Kanskje er Kolakovic en profetisk røst for hvordan den kristne tro kan overleve dagens og fremtidens totalitære antikristelige regime? 

I 1943, flyktet en jesuitt-prest og anti-fascist ved navn Tomislav Poglajen fra hjemlandet Kroatia med  Gestapo like i hælene og slo seg ned i Tsjekkoslovakia. For å distrahere nazistene og gjøre det vanskeligere for dem å finne ham, tok han en mors etternavn: Kolakovic. Han begynte å undervise som lærer i Bratislava, hovedstaden i den slovakiske regionen, som hadde blitt en uavhengig vasal-stat under Hitler-regimet. Kolakovic var da 37 år gammel. En tid av sine prestestudier brukte han på å studere bolsjevikne og deres ideologi. Kolakovic var av den overbevisning at nazistenes totalitære regimes fall ville forårsake en stor konflikt mellom den sovjetiske totalitarismen og det vestlige liberale demokratiet. Han fikk helt rett i sine antagelser. Selv om Kolakovic bekymret seg over de utfordringer og den trussel den rike, materialistiske Vesten utgjorde for det kristne livet, var han enda mer bekymret for den fare kommunismen utgjorde, som han helt korrekt anså dor å være en imperalistisk ideologi. 

De kristne i Slovakia var ikke klar for det som så skjedde. Er vi rede?

På den tiden Kolakovic nådde Bratislava, bble det tydelig at Den røde arme, ville nedkjempe nazistene i Øst. Den tskekkiske eksilregjeringen sonm også representerte slovakerne inngikk en formell avtale med Josef Stalin, som garanterte at når nazistene var drevet ut, ville kommunistene gi full frihet til den gjenforente nasjonen. 

Fordi fader Kolakovic hadde studert kommunismen, visste han at dette var en løgn. Han advarte derfor de kristne. Kolakovic var overbevist om at kommunistene ville kontrollere kirken gjennom prestene. De trengte derfor å slavebinde prestene og gjøre dem til lydige representanter for regimet. Dermed kontrollerte de kirken! Kolakovic var også tydelig på at store prøvelser ventet de kristne under kommunismen. Prøvelser som ville kreve alt av dem!

Hvor godt forberedt er vi kristne i Europa og i Norge, på det som venter oss i det totalittære regimet vi nå ser konturene av? Vi som er sløvet ned av materialismen og hvor Mammon er gud.

GI DEG HELT TIL KRISTUS!

Fader Kolakovic stod for en radikal overgivelse til Kristus! "Gi deg selv helt og holdent til Kristus, kast alle deress bekymringer på Ham, og du skal bli vitne til mirakler", er et av hans utsagn.

Dette med å gi seg helt til Kristus var ikke bare en gudfryktig tanke. Det ga seg utslag i praktisk liv. 

En belgisk katolsk prest, ved navn Joseph Cardjin, startet en lekmannsbevegelse blant arbeiderklassen. De gikk under navnet 'Young Christian Workers'. Inspirert av deres eksempel tilpasset fader Kolakovic behovene i det tysk-okkuperte Slovakia. Han etablerte cellegrupper av trofaste unge katolikker som kom sammen for å be, studere og ha fellesskap. 

Vaclav Vasko, en disippel av Kolakovic, forteller at fader Kolakovic begeistret så mange unge katolske troende fordi han la vekt på betydningen av legfolket, og ga dem en følelse av lederskapsansvar. Ved en anledning skrev Vasko følgende: "Det er bemerkelsesverdig hvordan Kolakovic nærmest med øyeblikkelig virkning lykkes i å skape et fellesskap av tillit og gjensidig vennskap bestående av en forskelligartet gruppe av mennesker, både prester, ordensmedlemmer og legfolk av ulik alder, utdannelse og åndelig modenhet."

Disse fellesskapene eller kommunitetene kom først og fremst sammen for bibelstudie og bønn, men de lyttet også til fader Kolakovic's undervisning i filosofi, sosiologi og andre intellektuelle emner. Kolakovic trente også sine etterfølgere i hvordan de kunne arbeide hemmelig og holde ut under avhør som han sa de ville bli utsatt for ganske snart. 

Slike fellesskap oppsto nå rundt omkring i hele nasjonen. "Ved slutten av skoleåret 1944," kunne Vasko fortelle: "Ville det være vanskelig å finne et fakultet eller vuderegående skole i Bratislava eller i en annen større by hvor disse fellesskapene ikke opererte."

I 1946 deporterte de tsjekkiske myndighetene alle aktivistprestene. To år senere hadde kommunistene fullstendig makt, nøyaktig slik fader Kolakovic hadde forutsagt. Innen noen få år hadde nesten alle medlemmene av disse fellesskapene blitt arrestert og fengslet og den institusjonaliserte kirken fullstendig kontrollert. Så skjer det noe svært interessant: På 1960-tallet, når disse medlemmene har sonet ferdig sin fengselsstraff begynner de straks å gjøre det fader Kolakovic hadde lært dem. To av hans nærmeste medarbeidere: legen Silvester Kremery og presten Vladimir Jukl restartet fellesskapene rundt omkring i landet og begynte å bygge opp en undergrunnskirke. Det er disse gruppene som organiserer de store massedemonstrasjonene i Bratislava i 1988 hvor de krever religiøs frihet. Det som er blitt kalt: the Candle demonstration var den første offentlige demonstrasjonen mot staten. Den ga startskuddet til the Velvet revolution, som førte til kommunismens fall et år senere. Selv om slovakiske kristne var blant de som var mest forfulgt i Sovjetunionen, hadde den Katolske kirken der framgang tross forfølgelse fordi en mann så det som kom til å skje og forberedte Guds folk.

Hvem forbereder norske kristne? 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 13

Vi er nå kommet til Fil 1,20 i vår gjennomgang av Filipperbrevet. Dette er blitt mitt 'livsvers', et bibelsted som jeg har valgt til å være en ledetråd for mitt liv her på jord. Jeg velger å sitere dette verset fra Bibelselskapets oversettelse av 2011 da denne oversettelsen akkurat når det gjelder dette verset får frem årsaken til at dette ble 'mitt' vers: 

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid. skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø."

Ja, dette er min lengsel: At Kristus skal bli opphøyd, få ære, gjennom livet mitt. Uansett hva som skjer meg. At jeg ikke skal bringe skam over Hans navn, enten ved ord jeg ytrer eller handlinger jeg gjør. At jeg selv i stor kroppslig svakhet og skrøpelighet kan bringe ære til Jesu navn. Jeg feiler, jeg faller, jeg mislykkes - men jeg reiser meg opp igjen idet jeg bekjenner mine synder for Gud og for den jeg går til skrifte for. 

Min største glede og store takkeemne er at Jesus vedkjenner seg meg, arme menneske, som har krenket Ham i tanker, ord og gjerninger og som kjenner lysten til det onde i mitt hjerte - ikke på grunn av noe i meg, men ene og alene på grunn av Jesu Kristi blod og Jesu fullbrakte frelsesverk på Golgata kors! Å, hvilken salighet! Å, så stor en frelse.

Ordet 'kropp' i dette verset er vesentlig. Den kristne tro skiller seg fra alle andre religioner blant ved at den er så kroppslig. Den konsentrerer seg ikke bare om sjelen og ånden, men også om kroppen. Mennesket består i følge vår tro av ånd, sjel og kropp, og er et hele. Våre kropper skal en dag oppstå fra graven. 

Gnostikerne var samtidige med de nytestamentlige forfatterne. De hadde ikke mye tro på kroppen, men foraktet den. Derfor kunne de synde med kroppen, bare de var opptatt av sjelen og ånden. Ikke slik med den kristne tro. Der er mennesket helt, ikke stykkevis og delt. Et slikt syn på mennesket som et hele får konsekvenser for alt som vedrører et menneskeliv. Hvordan man lever. Det er derfor jeg ber hver dag om at Kristus må bli æret ved og gjennom mitt liv, min kropp. Selv i stor skrøpelighet.

Det er tydelig at Paulus har en trygg forventning om at Herren er med ham alle dager, slik Jesus sa Han skulle være, ja, like til jordens ende. 

I den greske teksten fremkommer det et ord som blir litt borte i den norske oversettelsen. Det er det greske ordet 'apokaradokia'. Så vidt vi vet er det bare Paulus som har brukt dette ordet, og det kan godt være at han har funnet på det selv. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er som følger: 'apo' betyr 'fra', 'kara' betyr 'hode', mens 'dokein' betyr 'å se'. Setter vi dette ordet sammen 'apokaradokia' får ordet denne betydningen: 'en spent, intens stirring, som vender seg bort fra alt annet, for å få øye på noe'. 

Norske bibeloversettere, både de som har oversatt Norsk Bibel og 2011 oversettelsen oversetter 'apokaradokia' med 'lengsel', mens Bibelforlaget med sin oversettelse 'Bibelen - Guds Ord 07' oversetter det med 'inderlig forventning'. 

Håpet apostelen Paulus bar med seg var at at han aldri skulle komme til å tie, hverken av feighet eller noen følelse av å være uvirksom.  Han er sikker på at han i Kristus skal få mot til å stå frimodig på for evangeliet, og at han gjennom Kristus skal erfare at hans vanskeligheterc skal bli mange til hjelp. Hvis derfor Paulus med sin frimodighet og iver griper denne anledningen, så vil Kristus bli æret ved og gjennom hans liv. 

Noen større ære enn å bringe Kristus ære gjennom levd liv finnes ikke.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 3

Er det ikke fantastisk: Guds nåde gjør alminnelige og syndige mennesker hellige! Det er slk apostelen Paulus hilser medlemmene av den kristne forsamlingen i Filippi: "til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi..." (Fil 1,1) Slik hilsen apostelen de kristne i sine brev. Og han bruker det greske ordet 'hagios', som betyr: hellig, utskilt, innviet, satt til side. 

Guds folk er annerledes! Mennesket er "av naturen vredens barn" (Ef 2,3) og som sådanne fortapt. Så kom Jesus og kjøpte oss fri med sitt dyrebare blod: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere  ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam..." (1.Pet 1,18-19) Vi merker oss uttrykket "kjøpt fri" - det vil si fra verden og fra synden. Paulus understreker det samme i sitt brev til den kristne forsamlingen i Korint: "Dere er dyrt kjøpt! La da kroppen være til ære for Gud." (1.Kor 6,20) Som apostelen understreker i verset foran: "Dere tilhører ikke lenger dere selv", men er et "tempel for Den Hellige Ånd."

Målet for en kristen er ikke å bli lik verden, men å bli likedannet med Kristus.

Ifølge 'Innsikt', som er studieutgaven til Det nye testamente, utgitt av Norsk Bibel, er grunntanken bak det greske ordet 'hagios' "atskillelse, innvielse, hengivelse til Gud og ha del i Guds renhet, mens man holder seg borte fra jordisk besmittelse." (s.718) Selve ordet 'hagios' har også moralsk betydning, imotsetning til rituell betydning. En slik form for hellighet får altså praktiske følger for ens liv. 

Floyd McClung skriver i boken: 'Hellighet og ånden i tiden' (Logos 1991) at 'den enkleste definisjonen på hellighet er at det vil si å være atskilt fra verden og dens synd." (s.13). I sin bok: 'The Practice of Godliness' (Gudflyktighet i praksis), skriver Jerry Bridges: 'Å være Gud lik i vår karakter, er altså først og fremst å være hellig. Gudfryktighet i praksis innebærer å jage etter hellighet, for Gud har sagt: 'Dere skal være hellige, for jeg er hellig.' (1.Pet 1,16) Paulus sier at vi er kalt til et hellig liv. Vi er blitt forsonet aav den grunn. Enhver kristen som ikke oppriktig jager etter hellighet på alle livets områder, flykter fra selve henskten med at Gud frelste dem.'

Floyd McClung skriver videre: 'Den verden vi lever i, er ikke hellig. Den er vanhellig. Og den kulturen som omgir oss, og som hver dag gjennomsyrer vår eksistens, blir ikke ledet av Den Hellige Ånd som bor i oss. Den domineres av en ånd som står imot hellighet og rettferdighet - den ånd som Bibelen kaller ånden i tiden.' (s.13) 

I Gal 1,4 snakker Paulus om 'den nåværende onde verden' og apostelen Johannes understreker at 'hele verden ligger i det onde' (1.Joh 5,19) Det er derfor Gud tar seg ut et folk og adskiller det fra verden og kaller sitt folk til hellighet.

På 1930-tallet holder Watchman Nee en dåpspreken i London. Han gaa den tittelen: 'En verden under vann'. Nee's poeng er at dåpen er det store - bokstavelige 'vannskille'. Den som lar seg døpe til Kristus, legger verden under vann, og reises opp igjen til et nytt liv adskilt fra verden.

Vi merker oss også i teksten vår at Paulus skriver til de som er 'hellige i Kristus Jesus'. Hellighet gis av Kristus, for "det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." (1.Kor 1,30)

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 2

Jeg har allerede nevnt at apostelen Paulus mest sannsynlig satt fengslet i Rom da han skrev dette brevet til den kristne forsamlingen i Filippi. Hvorfor skrev han dette brevet? Så langt jeg kan se har han fire grunner for å gjøre det:

1. Filipperbrevet er først og fremst et takkebrev. Vi skriver år 63 eller 64 og menigheten i Filippi har nok en gang sendt ham økonomisk støtte. Dette var kjærkomment i det viktige misjonsarbeidet og hans apostoliske team drev, og purpurkremmersken Lydia som var bemidlet var nok en betydelig bidragsyter. Dette fremgår av kapittel 4 og versene 10-11: "Det har vært en stor glede for meg i Herren at dere endelig er kommet til slik velstand igjen at dere kan tenke på det jeg trenger. Dere tenkte nok også på det før, men dere hadde ikke mulighet til å gjøre noe. Jeg sier ikke dette fordi jeg har manglet noe. For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har." At det finnes velgjørere for evangeliet er svært betydningsfullt for evangeliets fremme.

2. Brevet forteller om Epafroditus. Han er utsending fra menigheten i Filippi ikke bare for å overrekke Paulus det økonomiske bidraget fra menigheten, men det er tydelig at menigheten i Filippi også ønsker at Epafroditus skal hjelpe Paulus med ting han har behov for ut over pengegaven. Men så ble Epafroditus syk, ja, døden nær. Slik kan også skje en kristen. Når han frisknet til fikk han hjemlengsel. Dessuten var han urolig fordi han hadde fått vite at menigheten i Filippi var bliitt bekymret for ham. Dette er en av årsakene til at Paulus skrev. Han ville berolige dem i Filippi som var engstelige for Epafroditus. Jfr Fil 2,25-30.

3. Den tredje grunnen til at Paulus skriver er at han vil oppmuntre forsamlingen i Filippi i de prøvelsene menigheten sto oppe i, jfr Fil 1,28-30. 

4. Sist, men ikke minst, er det et brev om kristen enhet! I den kristne forsamlingen i Filippi var det to kvinner som hadde kranglet, og de var en fare for freden og samholdet i forsamlingen. Dette måtte Paulus ta tak i og rydde opp i, jfr Fil 4,2. Dessuten fantes det vranglærere som forsøkte å få medlemmene av forsamlingen i Filippi til å vende seg bort fra sannheten, jfr Fil 3,2.

Men først og fremst er Filipperbrevet et brev om den kristne gleden, en glede man kan eie til tross for omstendighetene. Det er ikke en glede som er klistret utenpå, men som kommer fra djupe indre kilder.

fortsettes

Gud skaper rom for oss i trengselen

Jeg er ikke glad for trange rom, men desto mer i åpne landskap. Et vers fra Salme 4 ble derfor så levende for meg her om dagen:

'I trengsel har du gjort rom for meg.' (Salme 4,2/Norsk Bibel 88/07)

Rom nok for å bevege meg, for tårene, for spørsmålene, for undringen, for å være menneske.

Trengsler kommer vi ikke utenom: 'Vi må gå inn i Guds rike gjennomm mange trengsler.' (Apg 14,22)  Når aposotelen Paulus, sto foran reisen til Jerusalem, hadde han fått et profetisk forvarsel: 'Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg.' (Apg 20,23) Så trengsler og prøvelser hører med til det normale kristenlivet.

Men midt i disse trengslene er Gud. Om vi føler det eller ikke. Og Han skaper rom, plass, for oss. Han tar aldri kvelertak på noen. Det er det en annen som gjør. I trengselen får jeg være meg selv, sårbar, liten, svak. Jeg må ikke spille en rolle av å være noe mer eller annet enn det jeg er. Et menneske.

Tilbedelsen som kommer ut av dine mørkeste dager

Noe jeg leste i går har utfordret meg veldig.

Det er Rick Warren som gir oss del i en djup innsikt:

'Dine mest djuptgripende og intime opplevelser av tilbedelse vil trolig være på dine mørkeste dager  - når ditt hjerte er knust, når du føler deg forlatt, når det ikke finnes flere alternativer igjen, når smertene er store - og du vender deg til Gud alene. Mine livserfaringer sier: Amen'.

Rick Warren burde være den rette til å si akkurat dette. Hans sønns selvmord førte ham inn i intens smerte, sorg og savn.

Apostelen Paulus skriver ved en anledning noe som har fulgt meg lenge, og som også er blitt min lengsel og mitt håp:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.' (Fil 1,20)

Hvem er en kristen? Del 4

I tre dager, fra i går kveld og frem til onsdag denne uken, har jeg den utsøkte gleden av å sitte under talerstolen til den engelske bibellæreren David Pawson. Det er vel få pastorer og teologer som jeg er så enig med som han. Det gjelder synet på Israel og endetiden, på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord, på fortapelsen, som synet på frelsen og det evige liv. Det var spesielt interessant i går kveld å høre Pawson tale om frelsen som en prosess, siden det er dette jeg skriver om på bloggen min akkurat nå. David Pawson aksepterer den fundamentale sannheten at vi blir frelst ved tro, men omvendelse fra våre synder kommer aller først. Pawson beskrev omvendelse som det å kutte ut det Jesus ikke liker. Vi omvendes til tro på Gud, og til å følge Jesus. I denne sammenhengen siterte Pawson Apgj 26,19-20 hvor apostelen Paulus skriver: "Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ugyldig mot det himmelske syn, men jeg forkynte først for dem i Damaskus og i Jerusalem og over hele Judea-området og så for hedningene, at de skulle få et nytt sinn, vende om til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdig."

"Rettferdige blir vi på et øyeblikk, men frelsen er en prosess som varer livet ut. Jeg er ikke frelst. Det er noe jeg på vei til å bli," sa David Pawson i går kveld, og la til: "Ordet frelse er et ord som bruke både i fortid, nåtid og fremtid, og flest ganger om fremtiden. Apostelen Paulus sier i Rom 13,11: 'Og dette må dere gjøre, da dere kjenner tiden, for nå er det på tide å våkne opp fra søvnen. For vår frelse er oss nærmere nå enn da vi kom til troen."

David Pawson, som de siste 15 årene har vært en omreisende bibellærer med hele verden som virkefelt, advarte sterkt mot den såkalte "engang frelst, alltid frelst-læren." Han sa blant annet: "Det er en meget farlig lære, som kan føre deg i fortapelsen. Det finnes 80 skriftsteder i Det nye testamente som advarer mot et slikt syn, og som sier tydelig: Ikke mist det du har fått!"

David Pawson har vært baptistpastor i Guildford i England, og har skrevet en rekke bøker. Kun en av dem er oversatt til norsk, så vidt jeg vet, og er nylig utgitt på Hermon forlag. Boken heter: Når Jesus kommer, og er en gjennomgang av Johannes Åpenbaring. Her tar han blant annet oppgjør med de som hevder at menigheten skal rykkes bort før trengselstiden setter inn. Jeg deler også Pawsons oppgjør med dette synet, og mener i likhet med ham, at menigheten må forberede seg på å gå inn i tøffe tider, og i det ligger det også det å forberede seg på forfølgelse og martyrium.

Siden hjerteproblemene mine er virkelig plagsomme for tiden, takker jeg alle de som ber for meg.

Gud kan bruke våre nederlag

Francois Fenelon hører med til det "indre livets" forfattere. I dag leste jeg noe han har skrevet som jeg gjerne deler med bloggens lesere:

"Alle våre nederlag er nyttige hvis de ribber oss for en misforstått selvsikkerhet, og bevarer i oss en ydmyk og frelsende tillit til Gud." (Fenelon: Talking with God, Paraclete press 1997)

Gud bruker hendelser fra våre hverdager, i den hensikt å forme og danne oss, etter Kristi bilde, slik at vi skal ligne mer og mer den Herre Jesus. Han bruker alt, også våre nederlag, slik at også de tjener til gode for dem som elsker Gud. Det er det ikke alltid like lett å se, eller forstå.

"Når Gud tier, er det bare fordi noe først må ryddes av veien som hindrer Ham i å kunne gi oss det gode - for Guds kjærlighet ønsker å gi oss bare godt," skriver Mor Basilea Schlink i sin selvbiografi, "Gud fullfører sitt verk." Det er grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre som har lært meg å si: "Min far jeg forstår Deg ikke, men jeg stoler på Dine veier som alltid er riktige og gode." Det sier jeg også etter en natt som virkelig har vært en prøvelse. Som om de dype vann har skyllet over meg. Herren vår Gud, Han bor i det høye, men også hos dem som har en sønderknust og nedbøyet ånd. For dette er jeg Gud evig takknemlig. At Han bor hos meg, og i meg. Å forstå det er for høyt for min tanke. Jeg bare takker Ham for det.

Fenelon var en mann som fikk oppleve mange slags prøvelser. Men han besto løpet fullt ut, og ble til stor inspirasjon for en annen av "det indre livets" forfattere, Madame Gyuon, som ingen fikk stor betydning for en annen jeg har skrevet om på bloggen disse dagene, Watchman Nee.

I en annen bok finner vi disse ordene av Fenelon:

"Vi skulle ligne Kristus. Dette betyr å leve slik som Han levde, tenke slik som Han tenkte og etterligne Hans bilde, som er selve seglet på vår helliggjørelse." (Fenelon: Kristelige råd og betraktelser. Artos förlag, 1994, side 7)