I dødsskyggens dal

Denne historien grep meg så sterkt at jeg måtte oversette den til norsk. Den er skrevet av Donald Warner Parker. Han arbeider ved et Hospice, et hjem for døende:

"En av de samtalene jeg liker mest med de pasientene jeg besøker handler om de syner de ser. Her om dagen snakket jeg med en gentlemsn som delte med meg at han hadde sett mennesker i rommet, for det meste menn. Han var ikke redd for dem. Det synes som om de hjalp ham til å føle seg mindre alene.

Jeg spurte om han snakket med dem, men han sa at han ikke visste hva han skulle snakke med dem om. Så vi samtalte om hva han kunne spørre dem om. Han spurte om dette betydde at han skulle dø snart. Jeg svarte at 'ja, han var døende, men jeg trodde ikke at de han så representerte noen tidsramme.' Jeg la til at det å være så nær døden tillot ham å være mer bevisst deres nærvær og at de visste det, hvilket var grunnen til at de var der. Det synes å være et akseptabelt svar for ham.

Jeg så ham igjen neste dag
, og han fortalte at han hadde begynt å snakke med dem. De, på sin side, sa ikke et ord, men han følte deres svar. Et av dem var at han var trygg og ikke skulle være redd, noe han takket dem for. så fortsatte han med å fortelle meg at de to hundene hans, som nå var døde, også hadde kommet for å se til ham.

Da rant en tåre nedover hans kinn. Han kunne fortelle at de hadde hoppet opp i senga hans og kroet seg ved siden av ham.

Jeg liker tanken på at når døden nærmer seg vil hunden min Jack kroe seg ved siden av meg."

Jean Vanier får nå lindrende behandling

Jean Vanier (bildet) mottar nå lindrende behandling ved et Hospice i Frankrike. Det går ugjenkallelig mot slutten for levd liv her på jorda.

Vanier, som nylig fylte 90, har betydd uendelig mye for mitt eget åndelige liv. Ikke minst har han lært meg mye om å leve gjennomsiktig og ærlig med eget liv, og om betydningen av sårbarhet og overgivelse.

Jean Vanier fikk et hjerteinfarkt i oktober i 2017, og trakk seg da tilbake fra sitt offentlige virke, for å hvile. Han har inntil nyllig levd i den lille franske landsbyen Trosly-Breuil, hvor hans verdensomsprennende arbeid for psykisk utviklingshemmede startet.  I 2018 hadde L'Arche i Frankrike alene 4000 medllemmer, inkludert 1800 funksjonshemmede og 1150 frivillige. L'Arche finnes i mer enn 100 land. Arbeidet begynte med tre mennesker, hvorav Jean Vanier var en av dem.

Mannen bak "The Message" er døende

Den kjente pastoren og forfatteren av "The Message", en parafrase av Det nye testamente, som mange verdsetter høyt, Eugene Peterson (bildet), er døende. Det opplyser hans sønn til The Christian Post.

Ifølge sønnen, Eric, er den 85 årige Peterson, innlagt på sykehus. En lungebetennelse har redusert Eugene Petersons krefter kraftig. Han blir nå behandlet for dette, og responderer godt på antibiotika. Men hjerteproblemer og demens forverrer situasjonen betraktelig. Han vil med det første overføres til et hospice og får pallitativ behandling. Håpet er at han skal få vende hjem, og ved hjelp av dette hospicet få dø hjemme.

Hvilken fabelaktig god ide!

I går leste jeg noe som grep meg sterkt. En gruppe mennonitter har startet egne sangkor som synger for døende pasienter. De synger de gamle, gode salmene og sangene, for å trøste og roe ned urolige pasienter. Ideen om disse korene har spredt seg til forskjellige land.

Hospicer og sykehus må selv ta kontakt med korene om de ønsker at de skal komme, og selvsagt må det være et ønske fra pasienten selv.

Threshold Choir kaller de seg, og det finnes 150 av dem i USA og Europa.

Dette må da være en ide for sangglade mennesker i Norge også! Tenk hva det ville bety for mennesker som sliter med angst og frykt innfor døden kunne få høre noen av de salmene og sangene de er glad i.

På bildet synger medlemmer av Blue Ridge Thershold Choir for Themla Good som er beboer på Virginia Mennonite Retirement Center i Harrisonburg i Virginia.

Foto: Eric Martin

Verdighet i livets sluttfase

Det er til å bli fortvilet av: på nyhetene i går handlet det om at Regjeringen skal sette i gang nok en utredning om Hospice i Norge. Trenger vi enda flere utredninger og uttalelser om en bedre verdighet rundt døden?

Sammenlignet med Norden forøvrig har vi bare så vidt kommet i gang med utbygging av hospice i Norge. I Norge har vi fire, fem om vi regner med det gode tilbudet som Fransiskushjelpen driver i Oslo. I Danmark finnes det 17 og flere er under oppførelse. I Norge mangler vi penger og egentlig en forståelse for viktigheten av en verdig død. Mange av de som ønsker å dø på et hospice blir avvist. Ene og alene på grunn av mangelen på plass. De som rammes er sårbare mennesker, som trenger hjelp i livets sluttfase. Det får de da også de som bor på sykehjem og institusjoner, men med all den erfaringen vi sitter inne med så vet vi at de som jobber på disse sykehjemmene og institusjonene får stadig dårligere tid og er allerede overarbeidet som de er. Derfor får vi alle disse historiene om en uverdig avslutning på livet.

Døden er fortsatt tabu. Vi vil alle møte den, men helst ikke snakke om den. Verken politikerne eller oss selv. Kanskje det nå er på tide at vi gjør noe med dette? Vi skryter jo av at vi lever i et moderne, velferdssamfunn - men det gjelder nok ikke døden.

Å vinne mennesker ved å vise respekt og masse kjærlighet

I går leste jeg om noe som grep meg sterkt. Det handler om noe som kalles 'Fundacion San Rafael' i Asuncion i Paraguay, og viser hvordan Herren kan lede den som vil la seg lede av Den Hellige Ånd:

Fundacion San Rafael ble grunnlagt av den katolske presten Aldo Trento (bildet) i 1999.

På det tidspunktet led han av en djup depresjon som hadde plaget ham i mange år og dro til Paraguay i den hensikt å finne en meningsfull tjeneste som kunne gi lindring i hans fortvilelse.

Den første gjesten som banket på hans dør var dødssyk hjemløs mann. Pater Aldo ønsket ham velkommen til sitt hjem og pleide ham til han døde. Den neste som banket på døra var en hjemløs kvinne med to barn. Også hun dødssyk. Pater Aldo ba de tre inn og pleide den dødssyke kvinnen til hun døde.

Disse erfaringene førte til at pater Aldo startet et hospice, som igjen førte til starten av et barnehjem, og i dag driver stiftelsen hans en bondegård, en grunnskole, en high school og aldershjem.

Det fantastiske arbeidet denne stiftelsen gjør kan kan best illustreres med et lite eksempel - i historien om Romina (det er ikke hennes virkelige navn). I Paraguay er det slik at de som lider av HIV/AIDS er skikkelig stigmatisert.  Mennesker som er kjent som HIV-positive er fryktet og utstøtte, men San Rafael er unntaket. Der blir de akseptert og der bryr man seg om de som har fått denne sykdommen.

Romina oppdaget at hun var HIV-smittet da hun fikk bekreftet at hennes tre år gamle sønn hadde kreft. Etter at sønnen var død, mistet hun livsgnisten og var døende uten at noen brydde seg om henne. Noen tok henne med til San Rafael og deres hjem for døende. Og der - ved hjelp av medisiner og med mye kjærlighet, frisknet hun til.

Nå - seks år senere arbeider Romina ved Casita de Belen - som er hjemmet til de minste barna i San Rafael. Gjennom det arbeidet hun gjør, og med venners hjelp, og med barna hun har omsorg for, er Romina i dag svært levende, og gir barna kjærlighet og masse klemmer og mye latter - og jevnlig overraskelsesturer til iskremssjappa.

Men det hele begynte med en mann som slet med sykdom, og som åpnet sitt hjem for andre syke og pleiet dem og gav dem respekt, og masse kjærlighet.