Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 5

Hver landsby eller gruppe av landsbyer hadde sin egen lokale forsamling, i den mennonitiske koloniene i Russland og Ukraina. Kulturelle og tradisjonelle forskjeller mellom de ulike landene som anabaptistene kom fra, gjenspeilte seg i gudstjenestelivet.

Men samtlige var enige i Døperbevegelsens kjerneteologi: troende dåp, pasifisme og avståelse fra å avlegge ed.

Menighetenes pastorer hadde ingen formell utdannelse. De ble valgt av sine egne forsamlinger, og flesteparten av dem var ulønnet. De hadde et eget arbeid ved siden av. Menighetstukt ble praktisert der hvor mennesker hadde syndet grovt, og ikke ville omvende seg fra sine synder. Flesteparten av de konservative forsamlingene brøt også forretningsmessig samarbeide med medlemmer som levde i synd.

Spenninger
Det var ikke til å unngå at det oppstod spenninger i forsamlingene om ulike syn. Slik oppstod for eksempel den retningen som kalles 'Kleine Gemeinde'.

Klaas Reimer og en gruppe på 18 brøt med sin lokalmenighet og dannet 'Kleine Gemeinde'. Årsaken var at man hadde begynt å avstå fra sin tidligere pasifistiske grunnholdning, ved å overgi lovbrytere til myndighetene slik at de skulle straffes, og for ikke å utøve menighetstukt. Vi skal se litt nærmere på hvem denne Klaas Reimer var i neste artikkel. Her vil jeg bare nevne at i 1860 flyttet en del av denne gruppen til Krim. Her skulle de bli kjent som Krimmer Mennonite Brethren.

Denne kirken ble grunnlagt 21.september i 1869 av Jacob A. Wiebe (1839-1921) Menigheten kom til etter en vekkelse i en landsby nær Simferopol på Krimhaløya. De hadde en litt annen dåpspraksis, ved at dåpskandidaten hode ble dykket under vann forover. Hele denne gruppen emigrerte til Amerika i 1874, og slo seg ned i Marion County i Kansas. I 1917 slo de seg i lag med Krimmer Mennonite Brethren Church of North America, og i 1960 med Mennonite Brethren. Da bestod de av 11 forsamlinger med tilsammen 2000 medlemmer.

(fortsettes)

På bildet ser vi en låve som blir oppført i Molochna i 1910.

Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 4

Mennonitene som kom fra Preussen slo seg ned i Chortitza, som lå ved elva Dnieper. Her grunnla de sin første koloni i 1789. En annen koloni, enda større, ble grunnlagt i Molotschna i 1803. Bildet vårt er fra en tredje: Rosenthal, som var nabo til Chortitza.

Etter hvert kom andre kolonier til. Sveitsiske mennoniter av Amish herkomst fra Galicia slo seg ned i nærheten av Dubno, nær Ikva elven i provinsen Rivne i det vestlige Ukraina. Innen 1870 hadde 9000 personer emigrert til Russland, flesteparten til koloniene i Chortitza og Molotschna, som etter hvert skulle øke befolkningen til 45.000. Fire datterkolonier ble etablert innen 1914 og de rådde over et område på hele 12.000 kvadratkilometer, med en befolkning på 100.000 individer.

Landsbyer
Kolonistene dannet landsbyer bestående av 15 til 30 familier, hver hadde ca 70 hektar land. Noe av dette landområdet var forbeholdt fattige, noe var felles, og inntektene av dette fellesarealet ble brukt når nye landsbyer og kolonier skulle etableres.

Nybyggerene drev frem kveg og sauer, og de dyrket jorda med ulike kornslag. De drev som birøktere og var flinke håndverkere. De drev det stort innen frukt og grønnsaker, men på 1830 tallet var det hvete som var det som det ble dyrket mest av. Og etter hvert som hveteproduksjonen økte ble det behov for møller og mer teknisk utstyr.

Det ble behov for mer land og mennonite kolonier ble etablert i Sibir og Turkestan, som ikke må forveksles med Turkmenistan. Turkestan utgjør i dag deler av Kasakhstan.

I 1911 produserte åtte av mennonitenes hveteproduksjonsfabrikker seks prosent av hele Russlands hveteproduksjon, noe som på den tiden utgjorde tre millioner rubler. De laget maskiner for hveteproduksjonen som ble sendt ut over hele det veldige russiske riket, og hadde 1744 ansatte.

(fortsettes)