Mirakelet i Columbia

Mennoniter og tidligere gerilja-soldater har funnet et felles grunnlag for å søke fred for Columbia.

Gruppen sto i en bønnesirkel, holdt hverandre i hendene. Noen av dem hadde billedlig talt blod på hendene. Dette var høytstående gerilja-soldater, medlemmer av den revolusjonære FARC-geriljaen, med lang fartstid.

Bønnesamlingen fant sted 28. september, og var et resultat av mer enn 25 års tålmodig arbeid utført av columbianske mennoniter, som har risikert sine egne liv i den ikke-voldelige kampen for fred og forsoning.

I gruppen befant det seg to ledere for de columbianske mennonitene og elleve internasjonale gjester fra USA, Canada og Japan. De var i Columbia for å lære. Et av medlemmene av turgruppen spurte to FARC medlemmer om de var villige til å møte det internasjonale reisefølget. Årsaken var enkel: FARC ønsket å bli hørt, og de besøkende ønsket å lære.

I mer enn 50 år har det vært umulig å holde slike møter. Faktisk er det slik at for mindre enn to år siden, ville et slikt møte bli ansett som en kriminell handling og deltagerne kunne ha blitt straffeforfulgt. Men i 2016 med en fredsavtale undertegnet, ble våpnene lagt ned, og opprørerne kunne få vende tilbake til det sivile samfunnet og man fikk en garanti for at man skulle få delta i en demokratisk prosess. Det gjorde møtet mulig.

Jorge Ernestto fikk dele sin historie. Hans far var en 'campesino', et familieoverhode, hvis land ble tatt fra ham i en militæraksjon. Han, og 60 andre familier i samme situasjon, bestemte seg for å gjøre motstand. Deres bevegelse, organisert i 1964, ble etterhvert en styrke på 15.000 vel bevæpnede deltagere.

I mer enn fire tiår ledet hans far og deltok i den brutale borgerkrigen i Columbia. I forbindelse med et bombeangrep i 2010 ble han drept.

Begge foreldrene til Ernesto var FARC opprørere. Når han var 15 ble han aktivt med i revolusjonen.

"Jeg deltok i opprørshæren i seks år," forteller Ernesto. Han ville på den ene siden ære sin fars minne, samtidig ønsket han å skape distanse mellom sin egen overbevisning om demokrati og den brutale volden som var hans arv:

"Min far skapte krig, jeg underskrev på fred."

Implementeringen av fredavtalen går ikke bra. Andres Camilo, en annen FARC leder som deltok i denne samtalen, sier at den columbianske regjeringen bare har implementert 18 prosent av det de har gitt løfter om.

"Vi har implementert alt vi sa vi skulle gjøre," sier han om FARC og legger til: "Vi ga opp våre våpen. Disse løftene er alt vi har. De er vår livsline; den eneste garantien for den fremtiden som vi ønsker oss. Det ville være dumt av oss å ikke implementere det vi ga løfter om."

På spørsmål om hvordan regjeringen kan holdes ansvarlige for prosessen, svarer Camilo: "Det må være sivile organisasjoner og kirkene som må utøve press overfor regjeringen så den holder sine ord."

I siste instans avhenger freden av vanlige folk, ikke på politiske partier, væpnet kamp eller nøye utformede strukturer.

En felles agenda gjorde bønnesirkelen mulig. Både mennoniter og FARC snakker om å være forpliktet på rettferdighet for alle og et mer egalitært samfunn. Begge snakker om kirkenes kritiske rolle som ryggraden for at hele fredsavtalen holdes. Begge forstår betydningen av håpet - betydningen av det som ennå ikke er sett - for å være en viktig ingrediens for at fredsprosessen skal ha suksess. Begge har demonstrert utholdenhet, tålmodighet og engasjement til tross for stor risiko, lidelse og død.

Verken FARC eller mennonitene legger skjul på at det er store forskjeller dem imellom. I flere tiår har FARC dedikert seg til væpnet motstand, massakrer, kidnappinger. Mennonitene, som er en del av den anabaptistiske bevegelsen, har holdt fast ved sine ikke-voldsprinsipper og et liv levd i tråd med Jesu ord i Bergprekenen.

Carlos Sanchez, den columbianske mennoniten, som fikk i stand dette møtet, begynte samlingen over en åpen Bibel:

"Vår tilnærming til denne samtalen med en væpnet gruppe, er solid basert på Bibelen som Guds ord til oss. Der er der vi lærer om vår forpliktelse til å tillate Jesus å være Herre over våre liv, på samme måte som Han er historiens Herre."

Den andre mennoniten i gruppen, Ricardo Pinzon, ledet den avsluttende bønnen og sa dette:

"Alle våre møter med de væpnede gruppene, enten det er geriljam, paramilitære eller hæren, avsluttes alltid med bønn."

Pinzon minnet deltagerne av det historiske møtet om følgende:

"For 70 år siden," sa han, "kom mennoniter fra Nord-Amerika for å dele med oss deres forståelse av evangeliet. Det vi gjør i dag, som hadde vært umulig for et år siden, er en frukt av arbeidet som ble startet opp for 70 år siden. Vi er så takknemlige.

Tårene flommet da mennonitene som medlemmene av FARC-geriljaen omfavnet hverandre.

Billedtekst: Mennonitene sammen med FARC-geriljaen. Foto: Robert J. Suderman
Oversatt fra Mennonite World Review/Bjørn Olav Hansen (C)

Kristne i Columbia berørt av eskalerende vold

Volden blant de bevæpnede gruppene i Columbia er i ferd med å eskalere idet FARC-geriljaen demobiliserer, og truer nå menighetene tilhørende Mennonite Brethren i Choco-regionen.

Det melder nettutgaven til Mennonite World Review for 12. juni.

Medarbeidere tilhørende Mennonite Central Comittee i Columbia fortsetter å arbeide med mennesker som er berørt av den mer enn 50 år voldelige konflikten. Som kjent undertegnet landets største opprørsgruppe - FARC-EP - Columbias revolusjonære bevæpnede styrker - en fredsavtale med myndighetene i fjor. En del av forhandlingene fant sted i Oslo. Men det er fremdeles en lang vei til fred. Noen av de øvrige bevæpnede gruppene er blitt mer aktive. De søker innflytelse og krever territorier som tidligere ble kontrollert av FARC geriljaen.

Et medlem av en av menighetene, Maria Camila, hvis navn er endret av sikkerhetsmessige årsaker, forteller at en annen geriljagruppe kjemper mot Gaitanista selvforsvarsgruppe, en paramilitær gruppe som normalt okkuperer området, og at det er veldig farlig der nå.

De voldelige kampene brøt ut i februar i år, måneder etter at fredsavtalen med FARC ble undertegnet. I en del av byen har geriljaen truet med å skyte sivilister hvis de ikke åpner dørene til sine hjem. De mistenker at de paramilitære gruppene gjemmer seg der.

"Selv om du vet at Gud har sagt at kriger vil komme og at midt i alt det som skjer så vil Gud beskytte oss, så er det helt forferdelig - vi hører skuddsalvene," forteller Maria, og legger til: "Jeg kunne bare si: Herre, forbarm deg over oss og våk over oss."

Men Maria fryktet lenge for at dette var slutten. Hun kjenner seg så utrygg. Det er ikke tilrådelig å gå ut om natten. De som bor her føler seg innestengt og de er redde. Maria har liten tro på at fredsavtalen vil utgjøre noen forskjell, verken for lokalsamfunnet hun bor i eller for landsbygda i Columbia generelt.

"Det eneste håpet vi virkelig har er Gud," sier hun.

Mennonite Central Comittee arbeider nå målbevisst med fredsarbeid i Columbia, blant annet med å assistere de som nå er berørt av volden. La oss be for dette viktige arbeidet. Den blodige konflikten har ført til at så mange som syv millioner columbianere er intern flyktninger.

Billedtekst: Medlemmer av Mennonite Brethren Church i Columbia besøker et landlig område i San Juan i forbindelse med en flom. Foto: Brendah Ndagire/MCC

Den glemte krigen - kristne lider og dør

Mens verdens øyne er rettet mot Israel og Gaza, og verden er i ferd med å glemme det som skjer i Syria, Irak eller i Sør-Sudan, pågår det noe i Colombia som forbigås nesten i fullstendig taushet.

Her er ingen Sidsel Wold eller Mads Gilbert, ingen store TV-team eller store aviser.

Likevel: Tusenvis har mistet livet, millioner av mennesker er blitt internflyktninger. Menneskerettigheter krenkes.

Nå sier biskopene i Den romersk-katolske kirken i landet i fra med tydelig røst. Mot de inhumane forholdene mange columbianere er tvunget til å leve under på grunn av krigen mellom myndighetene og geriljaen. Ikke minst de kristne lider. De trues av mektige narkotikasmuglere fordi mange mennesker kommer til tro, og får sine liv forvandlet av Jesus. Dette gjelder ikke minst evangelikale kristne.

I forrige måned gikk Åpne Dører ut og listet Columbia blant de 10 landene hvor kristne utsettes for mest vold på grunn av sin tro.

Regionen Choco skiller seg ut som den regionen i Columbia hvor flest kristne utsettes for vold. De katolske biskopene skylder ikke bare på gerijaen og narkotikabaronene. De mener også at regjeringsstyrkene må bære mye av ansvaret for det som skjer.

La oss følge med og be for våre lidende trossøsken i Columbia. Jeg kommer tilbake med mer dokumentasjon om det som pågår. Om andre glemmer, la oss huske disse foran Guds trone når vi ber.

Columbianske kvinner bruker håndarbeide i helbredelsesprosess

I Columbia i Sør-Amerika har anabaptister startet et prosjekt for å bearbeide og helbrede traumer. Kvinner som har vært utsatt for de forferdelige følgene av krigføring, lager applikasjoner og store lappetepper for å sette "ord" på sine følelser.

Prosjektet ble startet i 2007 i den lille columbianske landsbyen Mampujan. Ideen bak prosjektet kommer fra Teresa Geiser, som nå bor i Elkart i Indiana, USA. Teresa Geiser arbeidet sammen med sin mann Charles for Mennonitenes Sentralkomite i El Salvador fra 2003-2006. Mens hun drev med sitt håndarbeide fikk hun stadig besøk av kvinner som ville snakke om hva de hadde opplevd i forbindelse med krigen. Det var i forbindelse med disse samtalene at ideen ble unnfanget om å lage bilder som kunne fortelle disse kvinnenes historie, og dermed sitt eget lands historie.

125 kvinner tente på ideen. De ville lage et bilde for å fortelle det som skjedde i forbindelse med El Mozote massakren, en grusom hendelse for skjedde for 25 år siden i forbindelse med borgerkrigen i landet.

Mens bildet ble laget, ble historien fortalt. Kvinnene gråt, fortalte og delte sine hjerter med hverandre. Sammen skapte de noe vakkert. De fikk satt ord på vanskelige følelser. Gjennom håndarbeidet skapte de et rom for muligheten til å dele, og samtidig feste minnene ned på et vakkert stykke stoff. På denne måten fikk kvinnene som deltok ikke bare fortalt sin historie, men en helbredelsesprosess ble startet. Sammen kunne de hjelpe hverandre og be sammen om at Jesus skulle røre ved dere djupe sår.

Nå har det samme arbeidet startet opp i Columbia.