Et ark fra en Gideon-bibel hjalp Ron Moyo ut av krigens redsler

Det lille lokalsamfunnet hvor Ron Moyo (til venstre på bildet), ble revet i stykker i 1983. Borgerkrigen som kom i kjølvannet av uavhengigheten fra Storbritannia i 1979, førte til at mange mennesker i hjemlandet Zimbabwe flyktet for å finne et tryggere sted å bo. Moyo, som da bare var en tenåring, ble etterlatt alene, og undret hver eneste dag om han kom til å se morgendagen.

"En dag fant jeg en del av en Gideon-bibel," minnes han. "Den delen inneholdt Salme 61: 'Hør mitt rop, Gud! Legg merke til min bønn ... Før meg til klippen som er høyere enn meg..' Jeg bad: 'Gud, om du redder meg, vil jeg tjene deg'."

Nå, i det avsluttende året ved Hesston College, hvor han har studert to år for å bli pastor, har Moyo funnet den kraften han trenger i fellesskapet til å innfri løftet han gav.

Det var i 2006 at Ron Moyo tok det første skrittet til studier ved Hesston College uten at han var seg dette bevisst. Den politiske uroen i Zimbabwe var fortsatt en daglig realitet. Myndighetene ødela hjemmene til de fattige, og etterlot dermed mange hjemløse. Moyo arbeidet på denne tiden som ungdomsarbeider i en menighet, og hjalp mange av de som fikk problemer på grunn av myndighetens politikk. Ettersom den politiske situasjonen gikk fra vondt til verre, dro Ron Moyo fra Zimbabwe til USA, hvor han søkte politisk asyl. Hans kone Sue, sønnen Lincoln og datteren Linda ble gjenforent med ham i 2009.

Mens Ron Moyo fremdeles oppholdt seg i Zimbabwe møtte han Fremont og Sara Regier, som arbeidet for Mennonitenes sentralkomite. De to vendte tilbake til USA, og her kjempet Fremont med sykdom. Etter at han var død, ba Sara han om å tale i begravelsen. Moyo vegret seg for dette:

"Jeg trodde ikke jeg maktet å gi noen god tale," forteller Moyo, som undskylde seg med at han arbeidet og kunne ikke ta seg fri for å delta. Men uka begravelsen skulle holdes var Moyo utsatt for et uhell med sykkelen, og ble sykemeldt, og da hadde han ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gå i denne begravelsen. Senere, da han arbeidet for et sikkerhetsselskap i Atlanta, fikk han en oppringning av Sara, som fortalte ham om pastorutdannelsen ved Hesston, og oppmuntret ham til å søke.

Ron Moyo var djupt grepet over at Sara Regier tenkte på ham. Han ble påminnet det løfte han hadde gitt Gud hjemme i Zimbabwe, og han følte at det å reise til Hesston og studere der gav mening til alt. Nå får han de aller beste skussmål fra skolens ledelse. Ron Moyo er en mann med lederegenskaper, og det er nok ikke det siste vi har hørt om ham.

Be for Zimbabwe

Jeg ble først i dag klar over en to dagers bønn- og faste for den meget spente og ytterst vanskelige situasjonen i Zimbabwe. Så selv om den andre bønn- og fastedagen avsluttes ved denne dagens slutt, så kan vi alle folde våre hender og delta i bønn sammen med våre trossøsken fra det hardt prøvede Zimbabwe. Det er presidenten for Mennonite World Conference i Zimbabwe, biskop Danisa Ndlovu (bildet) som kommer med oppfordringen til forbønn. Mennonitene i Sør-Afrika har sendt to diakoner, Dan Nighswander og Yvonne Snider-Nighswander, til Zimbabwe for å kunne få et førstehånds innblikk i det som skjer og samtidig stå solidarisk sammen med de som lider. De håper ved å være sammen med de troende der, at de skal være til oppmuntring og trøst. I en samtale før de dro gav de uttrykk for at Gal 6,2 og 10 var veldig motiverende for dem. Der kan vi lese: "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov ...Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen."

En av deres kollegaer i Sør-Afrika, Phil Lindell Detweiler, omtaler situasjonen i Zimbabwe på denne måten: "Zimbabwe er konstant på våre hjerter og i våre bønner siden uroen og volden i vårt eget land er så sterkt knyttet til situasjonen der. Vi ber om at Herren vil skape forandring, helbrede og gjenopprette, slik at det skapes håp og ikke mer smerte."

La oss be for våre trossøsken, og for alle de som lider i Zimbabwe. For en del år siden møtte vi en gruppe kristne fra Zimbabwe i Israel. Det gjorde et sterkt inntrykk på oss. De visste ikke om de kunne vende tilbake. Den gangen ble farmere drept og deres gårder brent. Nå er det ikke lenger bare de hvite som lider, men alle som uttrykker uenighet med det sittende regime.