Oppvekkelsen av Lasarus - et profetisk forvarsel om Jesu seier over døden!

Uken som nå er til ende, bærer navnet Pasjonsuken. Det er uken som fører frem til Palmesøndag. Nå tar vi fatt på det som siden 300-tallet har vært kalt for Den store uken - uken hvor vi følger Jesus det siste, tøffe, veistykket på veien mot Getsemane, Golgata og graven.

Noen kaller denne uken for Den stille uken, og det er i grunnen et veldig beskrivende navn. For en kristen er dette ettertankens uke, uken vi trer vår Frelser og Herre nærmere på Hans lidelsesvei, og lærer av den.

Noen kaller denne uken for påskeuken, men det er helt misvisende! Vi har jo ikke feiret påske før enn vi feirer den 1.påskedag!

Men før vi tar fatt på dette veistykket, deltar vi i det som er blitt kalt for Lasaruslørdagen. Dette er en tradisjon vi har fra Den ortodokse kirken.

Det er en gledens dag - akkurat slik også Palmesøndagen er det. Den er jo på en måte også en forsmak på 1.påskedagens triumf over døden. Oppvekkelsen av Lasarus er en profetisk gjerning som forutsier Jesu oppstandelse.

Allerede på 300-tallet ble feriringen av Den stille uken innledet kvelden før Palmesøndag med en gudstjeneste i Betania. Denne gudstjenesten ble holdt i et kapell som kalles Lasarium, som i følge tradisjonen er stedet for graven til Lasarus.

Det er forunderlig det som skjer denne dagen i Betania. Døden må gi etter, den må slippe tak i et menneske som har ligget død i fire dager. Og det på grunn av at Han som kalles Livets Ord (1.Joh 1,1) taler livgivende ord til den døde. Da må selv døden gi slipp og gi etter.

Når dette skrives skinner sola utenfor vinduene våre. Det er kaldt i lufta, men vi aner et drag av vår. Snart skyter trærne knopper og bladene kommer ut, vinterens kulde må gi etter for vårvindene. Det er godt. Det er alltid godt når dødskreftene må gi etter for livet.

Jesus kom for å gi liv, og vekke til liv igjen det som er dødt i våre liv.

Jeg lengter etter å høre Jesu ord: "Lasarus, kom ut!' i mitt liv, over sykdom og alle de følger den fører med seg for mitt liv. Jeg lengter etter livet - det liv som er Ham. Han sier selv: 'Jeg er livet" (Joh 14,6).

I dag fryder jeg meg over de ordene Jesus sa til Marta, søsteren til Lasarus:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø.' (Joh 11,25-26)

Som pastor har jeg stått ved mang en grav og lest nettopp disse ordene, og selv midt i sorgen en begravelse følger med seg, har det vært velsignede ord å gi videre til de sørgende. For slik er det! Jesus har vunnet over dødens makt og dødens krefter. Det skal vi se nærmere på 1.påskedag. I dag har vi fått en forsmak på det!

Beretningen om Jesu oppvekkelse av Lasarus kan du lese her: Joh 11,1-45. Les også profetien i Esekiel 37,12-14.

Slik ble Lasaruslørdagen feiret

I går skrev jeg om Lasaruslørdagen. Etter å ha skrevet artikkelen om denne dagen, som danner overgangen mellom fastetiden og Den Store Uken vi nå straks tar fatt på, kom jeg over en beskrivelse av hvordan denne dagen ble feiret i Den tidlige kirken. Beskrivelsen er hentet fra 'Egerias reise til Det Hellige land'. Egeria var en kvinnelig pilegrim som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre.

Egeria skriver:

'Når den syvende uke kommer og et bare er to uker igjen til påske, foregår alt hver dag som i de tidligere uker, bare vigilien, som i de seks foregående uker ble holdt i Anastasis, holdes den syvende på fredag i Sion, på samme måte som den ble feiret i Anastasis de seks første uker. Under alle vigilier synger man salmer og antifoner, som alltid passer til dagen og stedet. Lørdag morgen ved daggry bærer biskopen frem Herrens gaver som vanlig lørdag morgen. Ved avslutningen hever erkediakonen røsten og sier: "La oss møtes i Lazarium ved den syvende time".

Ved den syvende time møtes alle i Lazarium, det vil si i Betania, som ligger omtrent to mil fra byen. På veien fra Jerusalem, ca fem hundre skritt fra Lazarium, ligger en kirke på det sted hvor Lasarus' søster, Maria, møtte Herren. Alle munkene går biskopen i møte når han kommer dit, og folket følger med dem, man synger en hymne og en antifon, og det kapitlet fra evangeliet blir lest hvor det fortelles om Lasarus' søsters møte med Herren.

Etter en bønn, og etter at alle har mottatt velsignelsen, går man videre til Lazarium under sang. Fremme ved Lazarium samles hele folkemengden; de er så mange at de ikke bare fyller Lazarium, men også markene omkring. Det blir atter sunget hymner og antifoner som passer dagen og stedet, og de tekster som blir lest passer også dagen.

Ved avslutningen kunngjøres påsken. En prest stiger opp på en forhøyning og leser det kapitel i evangeliet hvor det står skrevet: "Da Jesus kom til Betania seks dager før påske, osv". Når dette er lest og påsken kunngjort, kommer avslutningen. De holder nettopp denne seremonien på denne dagen, fordi det står skrevet i evangeliet at det hendte seks dager før påske i Betania; det er jo også seks dager fra lørdag til den dagen da Herren ble grepet om natten etter innstiftelsen av nattverden. Alle vender nå tilbake til byen og går rett til Anastasis hvor det holdes lucernare som vanlig'.

Kilde: Egerias reise til Det hellige land. Aschehoug forlag 1991, side 64-65.