Idyll ved Kristi himmelfartskapellet

Det er idyll inne i skogen ved Kristi himmelfartskapellet disse dagene. De store snømengdene har skapt en eventyrskog, hvor snøen ligger tungt på trærne. Det er stille og fredfullt. Lyset fra lyktene påkapellveggen er den eneste lyskilden. Åpner du døra til kapellet, møtes du med levende lys på alteret og på det store korset på gulvet. Der kan du knele ned og øse ditt hjerte ut for Herren.

Hver eneste torsdag året rundt møtes mennesker her fra ulike trossamfunn. Her er baptister, pinsevenner, lutheranere, katolikker, bare for å nevne noen. Men hit kommer også mennesker uten noen spesiell kirketilhørighet. Noen for samtaler, andre for å delta i torsdagens gudstjeneste. Slik har vi holdt på i drøyt fem år.

Dette kjenner jeg på djup takknemlighet for. Den ukentlige bønnegudstjenestens rytme betyr mer og mer for meg. Dette kan jeg simpelthen ikke leve foruten! Jo mer man lever med i liturgien, jo mer blir den en del av deg. Du får et eieforhold til den. Den er ikke lenger ord som du gjentar, den er liv som leves. Og lesningen av Guds ord fester tak. Bønnefellesskapet blir nært og personlig. Her bes det for små og store ting, og vi får stadig vitnesbyrd om at Gud griper inn i menneskers liv. Vi ber for syke og lidende, og andre behov og alltid for den lidende kirke.

Alt skjer så stillferdig, Vi som kommer hit er helt vanlige mennesker.

Vi har hatt vår egen julekrybbe ved siden av Kristi himmelfartskapellet i advents- og romjulen. Et stillferdig vitnesbyrd om inkarnasjonens mysterium.