Jeg tror mange av oss som så nyhetene i går kveld og som ber for den spente situasjonen på Korea-halvøya, anet et visst håp etter å ha hørt at Nord-Koreas diktator var klar for å sende nordkoreanere til Pyeongchang og at han håpet OL ville bll en suksess. Presidenten i Sør-Korea var svært raskt ute for å gripe den gyldne anledningen, og sa at Nord- og Sør-Korea straks måtte møtes for å snakke sammen.
May Sissel og jeg så bortpå hverandre og tenkte det samme: Er vi i ferd med å få svar på våre bønner? Slik tror jeg mange som ber tenkte.
Så våkner vi til nok en twitring fra Donald Trump, og går fra håp til fortvilelse. Det er som vi nok en gang befinner oss i en stor sandkasse hvor Donald sitter og skryter av at han har større atomknapp enn alle andre. Det er visst størrelsen det kommer ann på.
I sin brautende stil twitrer USA's president:
"Kan noen fra hans utarmede og sultende regime vennligst informere ham om at jeg osgå har en atomknapp, men den er mye større og kraftigere enn hans, og min knapp funker."
For å si det slik: verden er ikke blitt noe mindre utrygt sted etter at Donald Trump ble valgt. Jeg vet ikke hva som er mest usikkert: at diktatoren i Nord-Korea har en mindre atomknapp som han har med seg i sandkassa enn at Trump skryter av at hans er mye større.
La oss be om at verdens ledere besinner seg. At kloke mennesker kan sette seg ned for å snakke sammen og at vi nå kan se de første tegnene til løsningsorienterte forhandlinger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar