Å grue seg - og likevel være et Guds barn

Finnes det noen følelser eller sinnstemninger som er fremmed for Kristus? Kan man leve med fortvilelse og likevel være en kristen? Er ikke kristen tro synonymt med å være glad og lykkelig?

Jeg har tenkt litt i det siste på et ord vi finner hos Lukas. Jesus taler om sin lidelse og død og i den sammenheng bruker han et ord som passer så godt:

"Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført." (Luk 12,50)

Gruer.

Det er ordet jeg dveler ved. Så er altså ikke den følelsen fremmed for Kristus. Også Han kunne grue seg. I møte med Getsemane og lidelse og død heter det om Frelseren: "angst og forferdelse kom over ham..." (Mark 14,33)

La oss slutte å spille helter. Det er lov å bli redd. Det er lov å grue seg. Det er normalt å fortvile når vi opplever situasjoner som blir for store for oss. Jeg opplever slike situajsoner og jeg blir redd og jeg blir fortvilet. Og likevel er jeg et Guds barn.

Jeg kjenner på avmakt. Men jeg kjenner ikke lenger på fordømmelse eller skyldfølelse for at jeg kan fortvile. Eller være redd. De lettvinte svarene holder ikke for meg lenger. Ikke de kristelige sjablongene. Bare livet holder. Det ekte. Med det mener jeg det som tåler livet. Tåler ikke troen livet, hva er troen verd da?

Jeg går til Kristus med min uro, det jeg gruer for. Jeg legger hodet inn mot brystet hans og hører hjertet hans slå. Da forsøker jeg å puste i takt med pusten hans. Den rytmen er god.