Hans Johansson var pastor, som meg. Vi hadde begge samme kirkesamfunnsbakgrunn. Vi satt i matsalen på Bjärka Säby, et gammelt slott sør for Linköping, hvor den kommuniteten jeg tilhører hører hjemme. Vi satt alene og ble sittende lenge. De andre var ferdige med frokosten. Hans fortalte meg om sitt liv, jeg om mitt. Om lengeslen etter kommunitetsliv, om kallet til bønn, om frustrasjoner i tjenesten, om det for mitt vedkommende - å leve med kronisk og livstruende sykdom - og Hans lyttet. Da mener jeg, virkelig lyttet. Han var genuint interessert i et annet menneske. Og han gav meg råd. Ting han selv hadde lært den harde veien. Han var så ekte. Jeg gikk fra den samtalen glad til sinns. Den var oppløftende. Hans råd har jeg fulgt, og det dyrebare han lærte meg har jeg gjemt på.
En av de tingene Hans rådet meg til var å øve meg på å la meg elske. Også i min sårbarhet.
Det er mulig for oss å ha et teoretisk forhold til kjærligheten. Med hodet vårt vet vi at 'Gud er kjærlighet' - for det har vi lest. Noe ganske annet er å erfare denne kjærligheten i eget liv.
For meg er dette sårbare dager, dager med mye smerte og fortvilelse etter at jeg i fjor ved påsketider fikk vite at jeg har Parkinsons. Men akkurat i dag - ble jeg minnet om samtalen jeg hadde med Hans, og hans understrekning av å la seg elske av Gud - og mennesker. Da må vi våge å slippe Gud - og mennesker - innpå oss og våge å være sårbare.
I dag kom jeg også til å tenke på en sang skrevet av en person jeg setter stor pris på, og hvis sanger har betydd så mye for meg: Hilde Svela:
"Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri!"
Den bønnen ber jeg om dagen. Ja, det er sårbare dager, men det er også dager med nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.
En annen bønn jeg ber om dagen, er denne: 'Elsk meg, Gud, med din ømhet.' Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud.
På Athos-fjellet i Hellas levde det frem til 1994 en munk som her Paisios. Han sa det slik: 'Når i ber skulle vi føle oss som et lite spedbarn i sin mors armer.' Livet - og ikke minst vårt bønneliv får en annen dimensjon når vi lever våre liv i lyset av en slik innstilling.
En annen ting Hans lærte meg var å leve langsomt. Ja, det er sant: for å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt. Vi lever livene våre med alt for kort tidsspenn.
"Den som tror haster ikke," heter det i Jesaja 28,16. På nynorsk er dette oversatt slik: "Den som trur tek det med ro."
Ordene står i skarp kontrast til vår tid, hvor det meste går i hurtigtogsfart. Det er jo så mye vi skal rekke. Det stilles krav til oss alle steder. På jobben, i familien. Det er kurser og planlegging, det er barn som skal følges til alle slags aktiviteter, det er menighetsliv - vi dras og slites i alle retninger. Og, mens energien ebber ut. forsøker vi å rekke mer og mer. Noen av oss trenger å gjøre radikale endringer med våre liv. Men dessverre er det slik at mange av oss ikke ser det før vi blir alvorlig syke, mister jobben eller det skjer ytre dramatiske endringer i våre liv, som tvinger oss til endring.
Fastetiden vi er midt inne i er en gave gitt oss av kirken. Den er en tid for endring og forenkling.
'Jo, nærmere man lever Gud', sa Birgitta av Vadstena, 'jo enklere blir man.'
Denne gangen har jeg valgt 'forenkling' som mitt personlige faste-tema. Hvordan klarer man seg med mindre og får mer glede ut av det? Hvordan kan enkelhet bli en livsstil i en tid så komplisert som vår? Jeg har forsøkt å oversette en gammel kveker-hymne som skal ledsagte meg på vandringen mot Den strålende påskedagen:
'Det er en gave å være enkel,
det er en gave å være fri,
det er en gave å befinne seg der man burde være.'
Det er C.S Lewis som skal ha sagt: Stress er ikke av djevelen, stress er djevelen.'
Den som trur tek det med ro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar