Overdreven tro på sin egen åndelige prektighet

Vi kan ha en overdreven stor tro på oss selv. Ikke bare på vår egen menneskelige styrke, men på vår åndelighet. Jeg blir mer og mer skeptisk når det snakkes om 'oss' og 'dem'. De er 'de' som tar feil, 'vi har rett', det er 'vi' som er Guds barn, i motsetning til 'dem'. Det er 'vi' som representerer den sanne lære, i motsetning til 'dem' som er villfarne og vranglærende. 'Vi' er frelst, i motsetning til 'de' som er syndere.

Hva er det som får oss til å tenke slik? Hvordan ser Herren oss? Ser han et stolt menneske? Eller er vi fri for stolthet, og det er 'de' andre som er stolte? Hva er det som får oss til å tro at vi representerer den sanne læren? Har du sammenlignet den med apostlenes lære? Eller mener du at du har apostlenes lære? Hva da med apostlenes liv? Lever du som dem?

Har 'vi' synder å bekjenne, eller er det bare 'dem'?

Du som har fått kallet og mandatet til å advare hele tiden om 'de andre', hvordan står det egentlig til med deg selv? Rekker du skyldfrie hender mot himmelen? Er alt rett med våre egne liv? Har 'vi' et stykke vei igjen, eller gjelder dere bare 'de andre'?

Fariseere? De er 'de' andre, ikke sant?
Det skulle vel ikke være deg selv?
Hvordan opplever 'de andre' deg?

Hva slags vitnesbyrd etterlater vi oss?

Skal du ta helgevasken i dag? Hjemme hos deg selv, ikke sant?

Hvorfor denne trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse?

Hvorfor denne sterke trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse og praksis? Hvorfor dette behovet for å si at deres trosutøvelse og praksis er feil, mens ens eget er rett og mer i samsvar med Bibelens, enn andres? Hvorfor denne ubendige trangen etter å korrigere?

Jeg undrer meg over hva som er det egentlige motivet?

Hvorfor ikke rett og slett la andre få være i fred, og respektere at andre ser ting litt annerledes enn meg? Hvorfor blande meg borti noe jeg egentlig ikke har noe med?

Om andre ber annerledes enn meg - hva så?
Om andre tilber Gud annerledes enn meg - hva så?
Om andre feirer gudstjeneste annerledes enn meg - hva så?

Har jeg ikke nok med meg selv og skal ikke jeg stå til ansvar for Gud selv hva angår mitt liv?

Hva kommer det av at jeg tror jeg er på rett kurs, mens de andre er villfarne?
Hva kommer det av at jeg tror at jeg har sett mer enn andre?


Hva er det jeg er redd?
Hvorfor blir jeg så sinna?

Hvorfor denne trangen etter å baktale i stedet for å fremsnakke?
Hvorfor denne trangen etter å fordømme i stedet for å velsigne?
Hvorfor denne nedlatenhet i stedet for raushet?

Tror vi virkelig at det er bare vi som kommer til himmelen, eller kan det hende Gud har barn andre steder også enn i min menighet og i vårt kirkesamfunn?  At det finnes andre benådede syndere i andre sammenhenger?

Jeg undres siden noen fremstiller det som det bare finnes en måte å be på - den spontane, den verbale, mens andre måter er relligiøse og fører bort fra Gud.

Gud, så slitsomme kristne kan være!

Hvorfor ikke bruke 2019 til å fremsnakke, tale vel om og velsigne kristne du ikke er enig med?

Fariseeren som blir toller

Det som kjennetegner fariseeren i Jesu lignelse, er at han ser ned på dem som ikke gjør som han. "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker....eller som den tolleren der" (Luk.18,11).

Så dumt det er å dømme andre etter enkelte ytre tegn og indisier! Vi ser jo bare fasaden og vet ikke hvilken innstilling som skjuler seg bak den. Samme ytre handling kan hos den ene ha positive fortegn og hos den andre negative. Det kommer an på om handlingen springer ut av kjærlighet eller egoisme.

Fariseerens faste tjente bare til å gjøre ham enda mer oppblåst. Helgenenes faste var en følge av deres hunger etter Gud. Det er bare Gud som vet om han skal sette pluss- eller minustegn.

Den som virkelig har lært kjærligheten å kjenne, har ikke lenger noe behov for å dømme andre. Da vet man at den indre virkeligheten ikke kan måles. Den sanne kjærligheten sammenligner seg aldri med andre. Den sammenligner seg bare med seg selv, og ser at den alltid er for liten, og at skylden aldri blir betalt.

Fariseeren og tolleren lever i to adskilte verdener. Likevel er det bare en tynn vegg som skiller dem. Fariseeren kan når som helst bli toller. Det er nok at han viser sin fariseisme til Gud. Da blir selve fariseismen en dør som Guds nåde strømmer inn gjennom. Fariseeren kan gå ned fra pidestallen og si: "Gud, se hvilken fariseer jeg har vært. Vær nådig mot meg, jeg er en synder!" Hvis fariseeren gjør dette, blir han tollerens bror. Og så kan de gå rettferdige hjem, hånd i hånd.

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 225.