Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 10

Midt i en tankerekke hvor Paulus skriver om døden og oppstandelsen nevner Paulus noe han har opplevd i Efesos: "Var det på menneskelig vis jeg kjempet mot villdyr i Efesos, hva gagn hadde jeg så av det?" (1.Kor 15,32) Observante bibellesere vil finne at Lukas ikke nevner noen kamp mot ville dyr noe sted i Apostlenes gjerninger. Men det Paulus sikter til her i 1.Korinterbrev handler om de demoniske kreftene hn møttei Efesos. De beskriver han som ville dyr.  De demoniske kreftene med 'himmeldronningen' Artemis i spissen, fikk makt over innbyggerne i denne byen. Tenk deg 25.000 mennesker i byens store Amfi som i "to timer" skriker: "Stor er efesernes Artemis" (Apg 19,34) og det "enstemmig". Tenk hvilken suggesiv makt! Og tenk hvilke forførende krefter som får makt over en slik folkemengde. Det er skremmende. Det minner mye om nazistenes folkemøter før og under 2.verdenskrig, og nåtidens massemøter i Nord-Korea hvor mennesker lyder blindt en demonisk makt. 

Den onde omtales jo av Peter som "en brølende løve": "Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen..." (1.Pet 5,8-9a)

Apg 19,35 viser hvilket demonisk feste "himmeldronningen" Artemis (Diana) utgjorde i Efesos. Byskriveren omtaler henne på denne måten: "efesernes by er tempelvokter for den store Artemis og hennes bilde, som er falt ned fra himmelen..." 

Som jeg allerede har nevnt tidligere i denne artikkelserien så hadde Efesos et stort Artemis-tempel, og folk valfartet hit fra fjern og nær. Dette var det synlige. Men også i den usynlige verden var Efesos en tempelvokter. Det var i denne byen, i dette geografiske området, at Artemis var en territoral åndsmakt.  Jeg har gitt eksempler på slike territoriale åndsmakter fra Daniels bok tidligere i denne artikkelserien. Slike territoriale åndskreftene finnes også i dag. De må avdekkes gjennom bønn. De holder hele landområder i sin maktsfære. Gjennom historien kan vi se hvordan en 'morderånd' har holdt enkelte områder i sin makt i årtier. 

Artemis-tempelet lå to kilometer utenfor Efesos' bykjerne. Det var et arkitektonisk mesterverk som tok pusten fra de besøkende. Tempelet målte 115 ganger 55 meter og hadde 98 søyler i doble rekker, alle over 17 meter høye. Artemis-tempelet var fire ganger så stort som Athens Partenon og var utsmukket av datidens fremste kunstnere og skulptører. Fra hele den kjente verden kom pilegrimer og turister for å se dette fantastiske byggverket. Tilstrømningen til dette okkulte tempelet bidro i betydelig grad til den økonomiske velstanden i Efesos, og enorme pengesummer skal ha blitt oppbevart der. I det hele tatt levde reloigion og handel i en mektig symbiose i Efesos. Det ble sagt at Artemis-tempelet var den største banken i Asia.

Det er interessant å merke seg koblingen mellom mørkets makt og penger. 

Sølvsmeden Demetrius og byens kunsthåndverkere hadde en betydelig inntekt ved å lage amuletter og religiøse fetisjer av Artemis og selge dem. Djevelen er jo 'denne verdens fyrste' og mye av ondskapens hanns styres jo gjennom penger. Det er ikke for ingenting at Jesus snakket om Mammon som en avgud: "Ingen kan tjene to herrer. For enten vilhan hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon." (Matt 6,24)

Så svart/hvitt er Jesus! 

Men evangelieforkynnelsen brøt de demoniske festningsverkene over Efesos! Etter at Apostlenes gjerninger ble skrevet, kommer andre akt i dramaet om Efesos. Noen år etter at Paulus hadde forlatt byen, slo apostelen Johannes seg ned i Efesos. Ifølge historikeren Ramsay MacMullen gikk Johannes, i motsetning til Paulus, inn i det berømte Artemis-tempelet for å drive åndelig krigføring. I tempelet ba han denne bønnen: 'Å, Gud...i hvis navn enhver avgud tar flukten og hver demon og hver uren makt, la nå den demonen som er her, ta flukten i ditt navn!' ( Ramsay MacMullen: Christianizing the Roman Empire, 1984, side 112 )

Hva skjedde så? Historien forteller at da Johannes tok autoritet over Artemis, sprakk hennes alter i biter og halve tempelet segnet sammen. Det skjedde altså et tronskifte i Efesos. 50 år etter at Johannes hadde gått inn i tempelet og brutt denne åndsmakten var det ingen som snakket mer om Artemis.

slutt.

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 9

 Det jeg nå skal fortelle skjedde for lenge siden. Under Jesusvekkelsen på 1970-tallet. I Trefoldighetskirken i Oslo. Det var Gospel Night og kirken var fylt til randen av mennesker. Presten Leif Salomonsen hadde holdt appell. Da står en ung mann frem. Han avlegger sitt vitnesbyrd. Det gjør et så sterkt inntrykk at jeg husker deler av det drøyt 40 år etterpå. Den unge mannen forteller om et radikalt møte med Jesus som fikk store konsekvenser for hans liv. Han måtte ta et oppgjør med sin fortid. Det resulterte i et bål på gårdsplassen hjemme hvor han brant opp alle sine okkulte bøker og gjenstander og demoniske fetisjer. Først da ble han fri. Det han brant opp den gangen var verdt mye penger. En formue for den unge mannen. Om det var verdt det? Absolutt. Han hadde vært bundet til noe ondt. Nå var han fri. Jeg skulle etter hvert bli kjent med denne mannen, og vet at hans sterke vitnesbyrd holdt i alle år som fulgte.

Kanskje var det slik det skjedde i Efesos også: "Ikke få av dem som hadde drevet med trolldomskunster, bar sammen bøkene sine og brente dem opp for alles øyne. Og de regnet ut verdien av dem, og fant ut at den var femti tusen sølvpenger." (Apg 19,19)

En svimlende sum penger! Beløpet tilsvarer 50.000 dagslønner! 

Evangelieforkynelse i ånd og kraft gir resultater! "Mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente og fortalte hva de hadde drevet med." (v.18)

Lys og mørke kan ikke kombineres. Den Hellige Ånd sørger for å avdekke mørkets gjerninger, og peker på synd, og da kommer syndserkjennnelsen og deretter syndsbekjennelsen.  Den  Hellige Ånd overbeviser om synd, sa Jesus: "Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd ..." (Joh 16,8) La oss merke oss dette: Det er ÅNDEN sm OVERBEVISER om synd, ikke mennesker. Ekte syndserkjennelse kommer gjennom syndenød. 

Vi ser dette tydelig i forbindelse med Peters pinsepreken: "Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?" Den eneste som kan forårsake et slikt 'stikk' i hjertet er Den Hellige Ånd. Den naturlige og eneste rette konsekvensen av et slikt hjertestikk er det som Peter sier i det neste verset: 'Omvend dere!" (Apg 2,37-38a) Det vil se: bekjenne deres synder, og snu dere helt rundt og gå en annen vei. 

Med tanke på det som virkelig skjedde i Efesos denne dagen er det veldig interessant at det er til den kristne forsamlingen i denne byen at apostelen Paulus skriver disse ordee: "Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbaret, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg." (Ef 5,11-14)

Mørkets gjerninger, alle forbindelser med det okkulte, må avdekkes. Det er ikke mulig å kombinere kristen tro og det okkulte. Dette er utfodrende forkynnelse i en tid med religionssynkretisme, New Age  og annet so er så opp i dagen og så akseptert som i vår tid. Nysgjerrigheten når det gjelder det alternative er stor. Utydeligheten er også stor i kristne sammenhenger. 

Det er tydelig at forkynnelsen i Efesos ikke var vinglete, men klar. Folk ble stilt på valg. De måtte velge enten det ene eller det andre: enten Kristus eller mørket. De som ser Kristus - Lyset - vil uten tvil velge Kristus. Det er bare Ham som kan sette fri fra mørket.

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 8

Det er en kraftdimensjon i evangeliet som mer eller mindre har gått tapt i den vestlige verden. Vi er blitt sittende med ordene, med definisjonene, med teologien. Det er et stort gap mellom det vi leser om i Apostlenes gjerninger og det vi erfarer av tegn og undergjerninger gjort ved apostlenes og de første kristnes hender. Helbredelser var normalen, men vi har gjort normalen til noe unormalt. Dette uroer meg. 

En klassiker når det gjelder forståelsen av den tidlige kirken og dens utstrakte evangeliseringsarbeid er "Evangelism in the Early Church", skrevet av den anglikanske presten og teologen Michael Green (bildet). Michael Green starter med vitnesbyrdet til Paulus om at i Tessaloniki i Hellas kom ikke evangeliet til dem bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning. (1.Tess 1,5) Green peker på at det greske ordet som på norsk oversettes med 'full overbevisning' er 'pleroforia', hvilket inkluderer to dimensjoner:

1. Kraftfull forkynnelse.

2. Green skriver: "Det var en annen dimensjon i denne kraften. Den involverte helbredelser og åndsutdrivelser, som fortsatte, ikke bare i den apostoliske menigheten, men også i det 2. og det 3. århundret, for ikke å gå lenger. Kristne drog ut i verden som åndsutdrivere og helbredere, så vel som forkynnere."

Ut fra dette kan vi konkludere med å si at krefttjenester, inkludert direkte konfrontasjoner med åndsmakter i åndelig krigføring utgjorde en så stor del av den vanlige tjenesten i den tidlige kirken. 

Det er dette som skjer i Efesos. 

I Apostlenes gjerninger nevner den første kirkehistorikeren Lukas likevel bare to eksempler på at Paulus driver ut onde ånder. Det ene tilfellet er språdomsånden i Filippi, det andre er her i Efesos - versene 13-17. Det betyr ikke at de ikke kan ha vært flere. Men det er disse to Lukas velger å fortelle om. 

Når man leser denne om åndsutdrivelsene i Efesos er det et spørsmål som dukker opp i hvert fall for mitt vedkommende: 'Er navnene våre kjent i åndeverdenen?' 'Er vi beryktet der?' For det er tydelig at det var forskjell på de syv sønnene til den jødiske yppertepresten Skevas og Paulus hva åndelig autoritet angår! Disse jødiske åndemanerne prøvde seg med å bruke Jesus-navnet når de sto overfor "dem som var besatt av onde ånder" men det hadde ingen virkning! Tenk det! 

De syv sønnene til Skevas hadde merket seg de undergjerningene som skjedde når Paulus og hans apostoliske team ba for folk, og at underne skjedde når Jesu navn ble nevnt. Så de ville prøve dette de også. Men det var en vesentlig forskjell: de kjente ikke Jesus! For dem var Jesus bare en av mange andre alternativer, som det er det i dag for mange mennesker. De blander lirr her og litt der og kommer opp med en alternativ tro som er en sammenblanding av alt mulig rart. Men Jesu-navnet har ingen magisk kraft. Bruken av navnet er koblet til gjenfødelsen, det nye livet. Bare den som er født på ny har rettigheten til å bruke Hans navn! "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn." (Joh 1,12)

Den onde ånden kjente "Jesus, og Paulus vet jeg om, men dere, hvem er dere?" (v.15)

Det som skjedde i Efesos, både helbredelsesunderne, åndsutdrivelsene og med sønnene til ypperstepresten førte til "at det kom frykt over dem alle. Og Herren Jesu navn ble lovprist." (Apg 19,17) Det er altså en naturlig konsekvens av forkynnelsen av evangeliet med medfølgende tegn og under. Skjer det som en konsekvens av vår virksomhet?

"Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet..." (Mark 16,17-18)

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 7

 'Om du ønsker å holde deg brennende for Gud, omgi deg med mennesker som brenner!' Det kunne gjerne stått som overskrift over vers 11-12 i Apg 19: "Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus' hender, så at folk til og med tok svetteduker og arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde ånder for ut av dem." 

Det er ingen tvil om at det utgår kraft fra hellige menneskers liv. Når man oppholder seg i Guds nærvær bærer man også med seg dette atmosfæren av hellighet med seg. Paulus er inne på dette i 2.Kor 2,14-16: "... og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv."

Uvanlige kraftgjerninger har skjedd også med andre av Herrens vitner, som med apostelen Peter. Det heter i Apg 5,15: "Folk bar til og med syke ut på gatene, og la dem på senger og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi." 

Vi har også et eksempel fra Det gamle testamente som handler om det samme: "Så døde Elisa, og de begravde ham. Først på året pleide moabittiske herjeflokker å falle inn i landet. Så hendte det en gang at de fikk se en herjeflokk mens de holdt på å begrave en mann. Da hastet de mannen ned i Elias grav. Og med det samme mannen rørte ved Elias ban, ble han levende igjen og reiste seg opp på føttene." (2.Kong 13,20-21)

Men det er ingen ting som tyder på at det som skjedde med de to apostlene noe de oppfordret til! I begge tilfellene understrekes det at dette var noe folk rundt dem tok initiativet til. Verken Peter eller Paulus anså seg som noe spesielle. Tvert om. Når Peter møter den lamme mannen ved Fagerporten i Jerusalem, ber han den lamme mannen se på han ham og Johannes og den lamme mannen ser på dem med oppmerksomhet fordi han håpet å få noen almisser fra dem. Da er det at Peter utbryter: "Sølv etter gull eier jeg ikke, men det jeg har gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå opp og gå!" (Apg 3,4-6) Hva var det de to apostlene hadde? De hadde Jesu Kristi navn! Og de bar med seg Kristi velduft og som de var blitt smittet med i den bønnens atmosfære og i det Gudsnærværet som fantes på Øvresalen. Et annet eksempel på at Paulus ville ha oppmerksomheten vendt bort fra ham, finner vi i Apg 14 i beretningen om den lamme mannen i Lystra som blir helbredet. Da folk fikk se dette underet vil folk ære dem som guder. Da reagerer Paulus slik: "Hva er det dere gjør, menn! Også vi er mennesker under samme kår som dere. Og vi forkynner dere evangeliet..." (v.15)

Vi er ingen ting i oss selv. Åndens gaver er nettopp det, GAVER! Vi eier ikke gaven. Det er ÅNDENS gaver. Det vi har, har vi fått. "For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag." (Fil 2,13)

Men at det å oppholde oss i en bønnens atmosfære i Guds nærvær fører til at vi bærer noe med oss er hevet over enhver tvil. Det kan merkes. At vi kan videreformidle noe av det vi har fått og overføre det vi er blitt gitt, tror jeg også på. Vi merker det når vi er i berøring med mennesker som vandrer med Gud, og lever i stillhet og bønn. Da overføres stillheten til oss og vår lengsel forsjupes etter å heve i hellighet og renhet. 

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 6

 "De talte ille om Veien..." heter det om jødene i synagogen i Efesos, som ikke ville tro på det Paulus talte om.(Apg 19,9). Jesu disipler var etterfølgere av 'Veien'. Kanskje fikk de dette klengenavnet fordi de snakket mye om at Jesus var 'veien, sannheten og livet' (Joh 14,6). Folk begynte derfor å snakke om disse som talte om 'veien', og dermed var det gjort. Andre kalte dem 'kristne'. Men 'Veien' er ikke så dumt. Jesus har jo banet veien inn til Guds hjerte. 

Men det lå kanskje mer i dette uttrykket enn som så? Allerede i kapittel 9,2 omtaler historikeren Lukas Jesu etterfølgere som de som "hører til veien". Pilegrimsmotivet har fulgt den hellige historien helt siden 'ur-pilegrimen' Abraham. Troen er jo først og fremst en vandring, fra begynnelse tl slutt, ikke en opplevelse, enda mindre en oppfatning. Det er snakk om et liv som skal leves i tiden hvis mål er evigheten. Etterfølgerne av Veien var stadig underveis, de hadde løse teltplugger. Om disse 'vandrerne' heter det blant annet i Hebreerbrevet: "Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss." (11,38-40)

De som tilhører Veien er ikke avhengig av hvilken bygning de samles i, for 'Guds hus' er ikke et hus i vanlig forstand. Kirken er først og fremst 'en kropp' - Kristi kropp, og består av 'lemmene' på denne kroppen: "Dere er Kristi kropp, og hver for seg hans lemmer..." (1.Kor 12,27) Kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus, slår fast: "Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt i ørkenen.  Han som talte til Moses, hadde påbudt ham å gjøre etter der forbilde han hadde sett. Dette tok våre fedre i arv, og sammen med Josva førte de det inn i det landet som hedningene hadde eid, de som Gud drev bort for våre fedre. Slik var det like til Davids dager.  Han fant nåde hos Gud, og ba om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus gjort med hender, som profeten sier: Himmlen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apg 7,44-49)

At forkynnelsen og undervisningen av Guds ord flyttes fra en synagoge til en skole er derfor ikke et stort problem! Guds hus flytter nemlig etter, for Guds hus er mennesker. Kirkebygg kan være vakre, funksjonelle og praktiske, men kirkebygget kan aldri bli Guds hus. Det kan bare mennesker bli og være. Tyrannos skole blir dermd en toårig disippeltreningsskole med daglig undervisning. Det er interessant å merke seg at ubndervisningen på denne skolen varte i to år: "Dette varte i to år..." (Apg 19,10) Men vi vet at apostelen Paulus ble i Efesos i tre år. Det ser vi når vi leser i kapittel 20,31: "Kom i hu at jeg i tre år..." Hva skjedde det siste året?

Det kan være at undervisningen i Tyrannos' skole var begrenset til to års varighet. Husk at Paulus og hans apostoliske team underviste der hver dag! Det er viktig å lære seg til å avslutte godt. Vi er jo flinke til å starte opp med ting, særlig nye prosjekter, men ikke like flinke til å avslutte det vi har påbegynt. "Alt har sin tid2, sier For 3,1. "... og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen."

Men det som skjer videre i den kristne forsamlingens historie i Efesos kan være den direkte årsaken til at bibelskolen i Tyrannos' skole opphører. Jeg tenker da opprøret som skjer etter konfrontasjonen med mørkets rike. Det skal jeg få komme tilbake til.

Nå slår vi fast at disippelskolen/bibelskolen i Tyrannos' skole var særdeles efektiv også som evangeliseringsbase! "Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere." (Apg 19,10) 

Tyrannos var sannsynligvis en loksl lærer, som eide sin egen skolebygning. Denne leide han så ut til de kristne. I den vestlige greske nytestamentlige teksten leser vi at Paulus underviste fra femte til tiende time. Det vil si fra klokken 11.00 til 14.00 hver dag. Kanskje Tyrannos hadde sin undervisning om morgenen? Efeserne holdt nemlig strengt på sin hviletid på dagen1 William Ramsey sier: "Det offentlige livet i de joniske byene stanset som regel ved dem femte timen (klokken 11)." (William Mitchell Ramsey: St.Paul the Traveller and the Roman Citizen, side 271) En annen historiker hevder at at var flere mennesker som sov i Efesos klokken 13 enn klokken 01.00 om natten!

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 5

Ved håndspåleggelse, i umiddelbar tilknytning til dåpen, ble Den Hellige Ånds gave formidlet til de 12 tidligere disiplene av døperen Johannes: "Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem og talte med tunger og profetiske ord." (Apg 19,5-6) Det er de samme erfaringene med Den Hellige Ånd de hadde gjort seg i Jerusalem på pinsedagen, som de gjør seg i Efesos. 

Hva holdt apostelen Paulus på med de tre årene han oppholdt seg i Efesos? Blar vi oss frem til kapittel 20 i Apostlenes gjerninger ser vi at han sørget for sitt eget og hans apostoliske teams opphold gjennom 2det disse hendene arbeidet for." (v.34) Selv om Paulus i et av sine brev sa at "arbeideren er sin lønn verd" ville han ikke ligge noen til byrde, derfor arbeidet han som teltmaker ved siden av hans tjeneste som apostel. "På allle møter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, så vi kan ta oss av de svake. For vi minnes de ord Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta." (v.35) 

Paulus hadde etterlatt seg Akvilas og Priskilla i Efesos under det ukeslange besøket på reisen fra Korint til Jerusalem (se Apg 18,18), og det er rimelig at han arbeidet sammen med de i det jødiske kvartalet i byen, siden de også var teltmakere. 

Det fantes en stor jødisk koloni i Efesos, en av de største utenfor Jerusalem. Byens jødiske koloni hadde allerede på 200 tallet før Kristus en synagoge der, og den jødiske historikeren Josefus skriver at jødene i Efesos hadde både borgerrettigheter, fri religionsutøvelse og eiendomsrett. Og det er blant byens jøder apostelen Paulus starter opp sin evangeliske virksomhet. 

Det skjer i synagogen. Lukas forteller oss at Paulus "talte frimodig" (Apg 19,8). Slik holdt han på i "tre måneder". Dette skjedde på de måten at Paulus "førte samtaler med dem og overbeviste dem om det som hører Guds rike til" (v.8). Det er også en evangeliseringsmetode! Den gode samtalen. Ikke diskusjonen, men samtalen. Ikke konfrontasjonen, men dialogen. Og det ga resultater! En gruppe mennesker kom til tro: "... skilte disiplene fra dem..." (v.9) Men ikke alle ville tro: "Men noen forherdet seg og ville ikke tro. De talte ille om Veien så mengden hørte på." (v.9)

Men så skjedde det uunngåelige, dialog og samtaler til tross, korset blir et anstøt! "... men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap." (1.Kor 1,23)

I Korint hadde det blitt problemer fordi Paulus hadde vitnet for jødene at Jesus er Messias (18,5). Her i Efesos skar det seg fordi Paulus talte om Guds rike. 

Men før tre måneder var gått, hadde Paulus vunnet seg en kjerne av nyomvendt, og Lukas forteller oss at "han skilte disiplene fra dem." (v.9) Dette er det viktig at vi får med oss! Kristi forsamling på jord består av mennesker som er 'skilt ut'. Det er dette som skiller dem ut fra verden forøvrig. 

I mai 1939 holder den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee en dåpspreken i London. Han kaller den 'En verden under vann'. Til de som skulle døpes denne dagen, sa Watchman Nee blant annet:

"Så når de troende i dag døpes, går de billedlig talt gjennom vannet, på samme måte som Noah kom gjennom vannet ved å være i arken. Denne ferden gjennom vannet betegner deres flukt fra verden, deres utgang av drt system som, sammen med sin fyrste, er under Guds dom. La meg få si en ting, spesielt til dere som blir døpt i dag. Husk på at dere er ikke de eneste som befinner dere i vannet. Når du stiger ned i vannet, går en hel verden ned med deg. Når du kommer opp igjen, kommer du opp i Kristus, i arken som red på bølgene, men din verden blir værende der nede. For deg er denne verden nå under vann, druknet, på samme måte som Noahs. Den er drept i og med Kristi død, og den skal aldri mer våkne til liv. Ved dåpen slår du dette fast: 'Herre, den gamle verden legger jeg bak meg. Jeg er for alltid adskilt fra den, takket være ditt kors.' Vi kan alyså, billedlig talt, si at når vi går ned i vannet, så kuttes forbindelsen med den gamle verden over, og det for alltid. Det er bare du som kommer opp av vannet igjen. For deg er det en overgang inn i en annen verden, du går inn i en verden som kjennetegnes ved nytt, guddommelig liv..." (Watchman  Nee: Elsk ikke verden. Logos forlag 1973, side 36-37)

Så radikal er dåpen og det nye livet i Gud. Den som er døpt er skilt ut fra verden.

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 4

Hvem grunnla menigheten i Efesos? Kunne det ha vært ekteparet Priskilla og Akvilas? Vi vet ikke, men når apostelen Paulus kommer til Efesos, antagelig i år 53, er de første såkornene allerede sådd og har begynt å spire. I forbindelse med den første reisen til Asia ble det et første, ukelangt besøk til Efesos. Paulus reiste da sammen med teltmakerne Priskilla og Akvilas tyder det på at han etterlot dette ekeparet der, fordi Apg 18,21 forteller at da Paulus dro fra Efesos drar han derfra alene. Fra Efesos drar han videre til Cæsarea. Der fantes det allerede en kristen forsamling: "Etter å ha kommet til Cæsarea, så gikk han opp og hilste på menigheten." (v.22)

Ekteparet Priskilla og Akvilas hadde ikke vært lenge i Efesos før de gjør en gledelig oppdagelse! Det var allerede noen i Efesos som trodde på Jesus. Dette var disipler av døperen Johannes. En av hans disipler ved navn Apollos, 'født i Aleksandria, kom til Efesos'. (Apg 18,24) Det står om ham at han var 'en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene'. Ekteparet Akvilas og Priskilla 'bad ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham' (Apg 18,26) At det allerede var den spede begynnelsen til en kristen forsamling i Efesos på dette tidspunktet, får vi i vers 27: "Da han ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til det. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham." 

"Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesos." (Apg 19,1) der skulle han bli i tre år. Når Paulus ankommer denne metropolen i Det romerske riket 'fant han noen disipler'. Disse hadde nettopp begynt sin vandring med  Jesus. Kanskje de var vunnet gjennom virksomheten til Apollos? "For med stor kraft gjendrev han jødene offentlig,idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias." (Apg 18,28)

Det første Paulus spør dem om er: "Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?" Dette var viktig for Paulus! Det er da han får lite at de ikke har hørt om noen Hellig Ånd. Deres tro var altså svært begrenset. Ikke så underlig. De var nye i troen, og undervisningen de hadde fått vvar mangelfull, Derfor spør Paulus ordrett: "hva ble dere da nedsenket i?" Det er det som på norsk oversettes slik: "Hva ble dere da døpt med?" (v.3) Ordet 'dåp' kommer nemlig av det greske ordet 'baptizein' som betyr 'å senke ned' eller 'dyppe ned'. 

Vanndåpen og åndsmeddelelsen hører altså sammen. Dette kommer tydelig frem i Peters pinsepreken, hvor han sier: "Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apg 2,38) Vi ser denne sammenkoblingen mellom dåpen i vann og Den Hellige Ånd meddelelse, bare i omvendt rekkefølge i historien om den romerske offiseren Kornelius og hans hus: 

"Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? Og han ba at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn." (Agj 11,44-48)

Det er ikke så merkelig at Paulus spurte om dåpen. Den er jo så sentral i den kristne tro. Han forusetter at de disse disiplene var blitt døpt til Kristus i Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Når han derfor innser at de ikke er døpt med en kristen dåp, lar han dem døpe med det samme. Johannesdåpen og den kristne dåp er riktignok opptagelig lik den kristne dåpen. Begge skjer ved at kroppen senkes ned i vann, men de er vestentlig forskjellige. Mens Johannesdåpen er en omvendelsesdåp, jfr Apg 19,4, så er den kristne dåp en dåp til Kristi død: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt tilKristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,4-5)

Målet med dåpen i vann er Åndens fylde, derfor er dåpen i vann nært knyttet til Den Hellige Ånds meddelelse.

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 3

Avguden vi stifter bekjentskap med i Apg 19, er Diana eller Artemis. Diana er det latinske navnet på den greske gudinnen Artemis. 'Hun var  den frie naturens gudinne, som holdt til i fjell og skog, i lunder og på grønne enger. Hun var også den menneskelige fruktbarhetens gudinne og ungdommens, fremfor alt ungpikenes beskytter. Hun ble fremstilt som en kysk  jomfru. Fordi hun var en naturgudinne, kunne greske kolonister Lille-Asia identifisere henne med enkelte gudinner i Lille-Asia... Mest kjent er Artemis i Efesos. Bildet av henne er en stiv skikkelse med mange kvinnebryst, og underkroppen innsvøpt i alle slags dyrefigurer. Hennes tempel var vidt berømt... Spesielt ved gudinnens store høytider hver vår strømmet det store folkemengder til.' (David Hedegård/Appeli Saarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag, side 174-175)

Artemis-dyrkelsen hadde et sterkt åndelig feste i Efesos, og det første til en kraftig konfrontasjon i åndeverdenen når apostelen Paulus forkynte De gode nyhetene om Guds rike der. Som det alltid gjør der Guds rike forkynnes. 

Artemis var en slik territoral åndsmakt som vi leste om i Daniels bok. Hun var en åndsfyrste slik fyrsten over Persia og fyrsten over Hellas. Enkelte historikere mener at hun var den mest tilbedte avguden i hele det romerske riket på denne tiden. Hennes tempel i Efesos var et av De syv underverker fra den gamle verden. Ofringer ble gjort til denne demoniske åndsmakten hele året igjennom. Hennes etterfølgere kalte henne 'fantastisk', 'store gudinne', 'himmeldronningen', 'frelser'. Helt frem til Paulus dukket opp gikk det veldig bra for de som tjente penger på Artemis-dyrkelsen. 

Men da konfrontasjonen med mørkets rike fant sted startet forvirringen. De onde åndene som sto under hennes komando, ble drevet ut av mennesker i Efesos som hadde vært undertrykt av dem i årevis. Magikerne eller trollmennene, sannsynligvis blant hennes elitetropper, forrådte mørkets rike i mengder, og ble borgere av det Riket som Paulus forkynte. Artemis hadde aldri sett noe lignende før! Hennes armeer hadde lagt på flukt! Makten hun hadde hatt over Efesos i århundrer var brutt. 

Makten Artemis hadde hatt hadde blitt nøytralisert så mye av forkynnelsen av Guds rike at vanlige mennesker hadde begynt å legge merke til det. De sluttet å tilbe henne og sluttet å kjøpe fetisjene aom sølvsmedene laget av henne. 

Artemis eller Diana er åndsfyrster som har spesielle geografiske ansvarsområder. De er en del av hierarkiet til mørkets rike, hvor den fremste av dem alle er Djevelen. Det er sammenhenger her som må avdekkes. Et annet navn for Diana eller Aretemis er 'Himmeldronningen' eller 'Astarte'. Hvem er denne 'himmeldronningen'? Hun er beskrevet av profeten Jeremia. Det skjer i en sammenheng hvor Gud forteller at Hans etterkommerre ikke skal be for: "Og du, du skal ikke be for dette folket og ikke frembære klage og bønn for det og ikke trenge deg inn på meg, for jeg hører ikke." (Jer 7,16) Er ikke dette oppsiktsvekkende? Guds vrede er tent mot folket på grunn av deres forhold til Himmeldronningen:: "Barna sanker ved, fedrene tenner opp ild. kvinnene elter deig for å lage kaker til himmelens dronning. De utøser drikkoffer for andre guder, for å vekke min vrede." (v.18)

I en fotnote i Bibelen jeg bruker står det: 'himmeldronningen' - fruktbarhetsgudinnen Isjtar. 

Artemis, Diana, Astarte og Isjtar er den samme åndsmakten. Dette er demoniske fyrster og krefter som er reelle. 

Her var altså hele familier - menn, kvinner og barn - involvert i tilbedelsen av en uren territorial åndsmakt. Herren legger ikke skjul på at derre 'vekker hans vrede'. 

I Jeremia kapittel 44 får vi en lengre forklaring på hva 'himmeldronningen' representerer: "... men vi vil gjøre alt det som vi har lovt med vår munn. Vi vil brenne røkelse for Himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, slik som vi har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre høvdinger i Judas byer og på Jerusalems gater. Da ble vi mettet med brød, og det gikk oss vel, og ingen ulykke rammet oss." 

Dette viser med all tydelighet frafallet og utroskapen i folket, som ved å tilbe Himmeldronningen hadde forlatt Herren og gitt sine liv i de onde ånders makt. Demonene lovet på sin side beskyttelse. Men til hvilken pris? Det vekket Guds vrede.

Himmeldronningen er en del av det åndsmakten som Den Store Horen - elller Skjøgen - representerer i endens tid. Det er 'hun som sittter over de mange vann" (Åp 17,1). Hva eller hvem representerer disse 'mange vann'? Johannes får en forklaring på det: "De vann som du så, der skjøgen sitter, er folk og skarer og nasjoner og tungemål." (v.15) Her ser vi hvordan territoriale åndsmakter har innflytelse over folkene. Det er en årsak til at det er så vanskellig å nå enkelte folkeslag med evangeliet. Dette er åndsmakter som forblinder mennesker og holder dem nede i mørke.

Efesos var et sted for en slik territorial åndsmakt.

fortsettes 

Billedtekst: Avguden Artemis. Foto: Wikiwand/Wikipedia.

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 2

Efesos var den tredje eller fjerde største byen byen i Det romerske riket, etter Rom, Alexandria og muligens Antiokia i Syria. Det er anslått at byen hadde mer enn en kvart million innbyggere. På den tiden apostelen Paulus virket var Efesos en blomstrende havneby på Lille-Asias vestbyst ved elen Kaystros og kunne bare sammenlignes med Korint som handelsby. Byen lå i landsskapet Jonia, og var sete for stattholderen i den romerske provinsen Asia. Byens gode havn og beliggenhet langs den store allfarveien fra Rom til Orienten gjorde den til en av de rikeste og mest betydelige byene i Det romerske riket. Den var et hovedsete for kunsten og et viktig religiøst og okkult sentrum. Her ble nemlig Lille-Asias Artemis eller Diana dyrket. Artemistempelet var viden kjent. Keiserdyrkelsen spilte også en viktig rolle i denne byen. Jeg skal komme tilbake til denne okkule Diana-dyrkelsen.

Efesos var også sete for kunnskap. Her fantex skoler og akademier. Og bibliotek. Byen var også kjent for sitt store amfiteater (se bildet i første artikkel). Det hadde plass til 25.000 tilskuere og scenen var kontruert slik at selv de som satt på de bakerste rekkene kunne høre hva skuespillerne sa fra scenen.

Det er ikke overraskende at Efesos, med sin handel og sine templer med en kontinuerlig kilde til rikdom, var berømt for sitt lukseriøse og overdårlige levesett; heller ikke er det overraskemnde at byen var vel kjent for sitt utsvevende liv. Handelsvirksomheten førte sammen mennesker fra mange nasjonaliteter noe som ikke er uvanlig for en havneby. Men det var først og fremst avgudsdyrekelsen av Artemis eller Diana som dro mennesker til byen. Artemisdyrkelsen førte også med seg prostitusjon. 

'Av alle gresk-romerske byer var Efesos .... den som var mest åpen for magikere, trollmenn og sjarlataner av alle avskyggninger,' skriver Bruce Metzgwer i St.Paul and the Magicians.

Men det mest betydningsfulle med Efesos var at Gud i denne byen reiste opp et vitnesbyrd om seg selv, som var rent og uberørt av degenerasjonen i omgivelsene. Den ble et lys i beksvart mørke. Om dette vitnesbyrdet, om den kristne forsamlingen i Efesos, heter det i Åp 2,2.3:

"Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du har ikke gåttt trett."

Til forsamlingen i Efesos var materialismen og synden i byen et vekkerop til å leve et hellig liv. Oposisjonmen de merket fra samfunnet rundt dem betydde at de satte sin lit til Herren, og det lærte dem hva åndelig kriføring betyr. Det er ikke tilfeldig at det er til menigheten i Efesos Paulus skriver om den åndelige striden, at den ikke er mot mennesker, men mot åndskrefter i himmelrommet og det er til denne forsamlingen han skriver om den åndelige rustningen.

Vi skal i neste artikkel se nærmere på Artemis/Diana-dyrkelsen, men vil allerede nå slå fast at en del av denne avgudsdyrkelsen handlet om å lage og selge religiøse fetisjer. Lukas beskriver dette slik: "For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, laget Artemis-templer av sølv og hjalp kunsthåndverkerne til en ikke liten inntekt." (Apg 19,24) Efesos var kjent som den fremste fetisjfabrikken i hele det romerske riket. Blant annet laget de 'de efesiske bokstaver'. Den anerkjente bbelforskeren og bibellæreren F.F Bruce beskriver dette slik:

'Uttrykket efesiske bokstaver ble i alminnelighet brukt  i antikken for skrifter som inneholdt trylleformularer ... de skulle plasseres i små sylindre eller medaljonger som man bar om halsen eller ellers på kroppen.' (F.F Bruce: Paul - the Apostle, 1977, side 291)

Amuletter og medaljonger knyttet til avguder er slett ikke uskyldige ting. De er uttrykk for åndelige realiteter. Det viser konfrontasjonen mellom lys og mørke i Efesos og vi kommer tilbake til det.

Det er inn i dette åndelige mørket apostelen Paulus og hans apostoliske team forkynner evangeliet.

fortsettes

Billedtekst: Biblioteket i Efesos. Foto: Pixabay

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 1

Det var i byen Efesos at Paulus og hans apostoliske team skulle stifte bekjentskap med demoniske åndskrefter av en karakter de ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Mørkets fyrste hadde et kraftig åndelig feste i den byen. Men det var i denne byen at en kristen forsamling skulle grunnlegges som skulle få stor betydning for hele Lille-Asia. Historien om grunnleggelsen av menigheten i Efesos har mye å lære oss også i dag. Vi skal i noen dager fremoover se nærmere på Apostlenes gjerninger kapittel 19:

Egentlig starter den spennende historien om grunnleggelsen av menigheten i Efesos allerede i kapittel 16. Det skjer under Paulus' andre misjonsreise. Målet var intet mindre enn å evangelisere Asia! Da skjer det noe forunderlig. Tiden var ikke inne! I Apg 16,6 leser vi at apostelen Paulus, profeten Silas og den unge medarbeideren Timoteus ble 'hindret av Den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia'. Intensjonen var det ikke noe galt med. Det er aldri feil å forkynne De gode nyhetene. Det var problem med timingen. De var ikke i Guds ledelse. Gud stengte veien for dem. Vi må bare stole på den allvitende og allmektige Guds visdom, selv om det i våre øyne virker underlig. 

Kunne denne hindringen hva sin årsak i at apostelen Paulus ikke var rede til å bli konfrontert med og kjempe mot de formidable åndsmaktene i Efesos? Den gangen hadde han ikke gjort seg de erfaringene som han skaffet seg etter hvert: Opplevelsen med spådomsånden i Filippi og hans personlige erfaring med et tilsynelatende ugjennomtrengelig åndellig mørke som lå over byen Hellas. 

Det er nok Gud som i sin uendelige visdom legger hindringer i veien for oss når vi er i ferd med å forstrekke oss åndelig. Vi er viktig å merke seg at det ikke var den onde som hindret Paulus og hans team. Det var Den Hellige Ånd! Det gjelder å være årvåken og kjenne Guds tid. Menneskelig sett kan alt virke rett og helt opplagt, men det behøver ikke å være Guds plan. 

"Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene." (Ord 16,2) 

Bibelen lærer oss at det finnes territoriale åndsmakter. Åndelige fyrster som har spesielle geografiske landområder de har spesielt ansvar for. Vi ser et godt eksempel på dette i Daniels bok. Der avdekker en engel for profeten Daniel, at engelen har kommet ham til unnsetning som svar på Daniels inderlige bønner, men at det har kommet hindringer i veien, selv for en av Guds mektige engler:: "Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for sin Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste stod imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia." (Dan 10,12-13)

Her merker vi oss følgende:

1. De fyrstene og kongene det her er snakk om er åndelige skikkelserr og makter. Deres rang beskrives. Dette er ikke bare onde ånder, men det er fyrster og konger. Merk deg flertallsformen. Den onde har et hierarki av åndskrefter som er underlagt ham. Dette er de falne englene som i sin tid gjorde opprør mot Gud. 

2. Engelen som ble sendt var ikke sterk nok til å bekjempe Perserrikets fyrste, men måtte ha assistanse av 'Mikal, en av de fremste fyrstene'. Guds englehær har også et hierarki. Mikael er en av Guds englefyrster, mektig i rang og styrke.

3.Den åndelige kampen var hard. Perserrikets fyrste og Guds engel kjempet i 21 dager før englefyrsten Mikael kom.

Guds ord forteller oss at dette er realiteter, selv om enkelte, også mennesker som kaller seg kristne, syntes dette er naivt og ler av det hele:

"For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondsskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Det var ikke bare Perserriket som hadde en slik åndelig fyrste, men også Hellas, jfr Dan 10,19.

fortsettes

Billedtekst: Amfiteateret i Efesos. Foto: Pixabay

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 5

Det finnes eksempler på flere navngitte husmenigheter i Det nye testamente, men det er ikke slik at når en menighet ble plantet så var det en husmenighet. Det fantes ulike former for møteplasser avhengig av menighetens størrelse.

Menigheten i Korint ble for eksempel startet som en husmenighet. Vi leser om denne menighetens grunnleggelse i Apg 18. Det hele starter med at evangeliet forkynnes i en av byens synagoger. Når de så får motstand 'tok han inn i huset hos en mann ved navn Titius Justus, som dyrket Gud.' (v.7) Denne Titius Justus vet vi ikke noe annet om enn at han eide et hus: 'Huset hans lå rett ved siden av synagogen.' Her holdes de første kristne gudstjenestene. Og her kommer folk til tro, blant dem 'synagogeforstanderen Krispus med hele sitt hus, og mange andre i Korint som hørte ham'. Det står vider i vers 8 at de 'kom til tro og ble døpt'. Det er altså i huset til Titius Justus at den kristne forsamlingen i Korint grunnlegges. Ut fra det Lukas beskriver i Apg 18 må dette ha vært et stort hus siden 'mange' kom til tro.

Denne Titius Justus er sannsynligvis den samme som Paulus omtaler som 1.Kor 1,14, hvor han forteller om Krispus og en annen ved navn Gaius, som han døper.

Korint hadde også plass for en annen husmenighet, nemlig den som ble ledet av Priskilla og Akvilas:

'Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priskilla og menigheten som samles i deres hus...' (1.Kor 16,19)

Går vi videre til Apg 19 leser vi om en annen menighetsdannelse, nemlig den i Efesos. Der startes også evangeliseringsarbeidet i synagogen, og også der kommer det til en konfrontasjon når evangeliet blir forkynt:

'Noen gjorde seg harde og ville ikke tro, men snakket nedsettende om Veien mens alle hørte på'. (v.9)

Da er det at apostelen Paulus bestemmer seg for å holde møter et annet sted:

'Da brøt Paulus med dem og holdt disiplene borte fra dem, og siden gav han hver dag undervisning i skolen i Tyrannos. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere'. (v.9-10)

Her ser vi at menigheten kom sammen i en skole, og det er her de holder sine gudstjenester. Dette ble møtestedet for den første kristne forsamlingen i Efesos.

Eldstetjenesten, del 3

Et av de skriftstedene som omtaler eldstetjenesten er Apg 20. Apostelen Paulus er på sin tredje misjonsreise og stanser i Lille-Asia for å møte de eldste i menigheten i Efesos. Paulus har tilbrakt mer tid i Efesos enn i noen annen by han har besøkt på sine misjonsreiser. Efesos var en betydelig havneby på vestkysten av Lille-Asia, i nærheten av det nåværende Izmir eller Smyrna som byen heter på nytestamentlig tid. Det første besøket som apostelen Paulus gjør til Efesos finner vi beskrevet i Apg 18,21. Men første gang han kom for å ha sin virksomhet her var vinteren 55 e.Kr. Da var han er i over to år (Apg 19,8-10) og han utvikler et djupt vennskapsforhold til menigheten her. Det er dette vennskapet som vi får et innblikk i når vi leser Apg 20,17-37. Når Paulus møter de eldste fra Efesos vet han ikke om han noengang vil se dem igjen. Av denne årsak har han noe svært viktig å si dem.

Vi skal se litt nærmere på disse versene, og i denne artikkelen konsentrerer vi oss om versene 17-21:

For å forstå betydningen av det Paulus taler om til de som har en eldstetjeneste i Efesos så må vi se litt nærmere på det som er beskrevet i det foregående kapitlet. På grunn av virksomheten til Paulus har det vært et oppløp i byen. Problemet var at Efesos var berømt for sitt Artemis tempel. Artemis var en kjent gresk fruktbarhetsgudinne som var svært populær. Avgudsdyrkelsen hadde stor utbredelse og det var mye penger knyttet til den. Men etter hvert som mennesker kom til tro på Jesus gikk de dårlig for forretningsvirksomheten til avgudsdyrkerne. Midt oppe i alt dette vokste menigheten i Efesos.

Enkelte i Efesos vil ødelegge ryktet til apostelen, og de reiser falske anklager mot ham. Dette gikk ikke bare ut over ham selv, men det kunne også føre til at menighetens fremtidige ledere ville trekke seg tilbake i frykt for omkostningene det ville innebære å aksle et lederskap i forsamlingen i Efesos i framtiden.

Tjente Herren under tårer

Legg nå merke til det apostelen har å si til eldste fra Efesos: "Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia, at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ..." (v.18)

Hva forteller dette oss?

At apostelen var en nærværende og autentisk leder. Han viser sin sårbarhet og ærlighet. Han levde ut sitt liv midt i blant dem så det var synlig for alle. Han lot ikke som om han var en annen, eller spilte en eller annen slags rolle. Han var seg selv. Alt dette viser tegn på sann ydmykhet.

Det andre jeg legger merke til er det som kommer til uttrykk i vers 20: "Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig så vel som fra hus til hus."

Det viser at apostelen ikke gikk på kompromiss med sannheten. Han opptrådte heller ikke forskjellig fra det offentlige rom til den mer private sfære. Han var den samme. Og, sist, men ikke minst, han stod for sin overbevisning selv om han fikk motstand. Dette er alle kjennetegn på sant lederskap. Falskt lederskap viser seg når man viker av fra sannheten når man møter motstand.

Corrie ten Boom sa en gang: Når Herren kaller deg snu deg da ikke for å se hvor mange som følger etter deg!

Her er noen flere ting vi kan lære fra Apg 20:

1. Det var mennesker som ønsket å diskreditere Paulus - og det vil være de som vil gjøre det med deg. Et liv levd i ærlighet med sine feil og mangler, men i nåde og autensitet vil gjøre dine kritikere tause.

2. Lederskap innebærer at du er virkelig nærværende blant de du er satt til å tjene - en fraværende leder er vanskelig å følge.

3. Kjernen i sant lederskap er ydmykhet og autensitet.

(fortsettes)

Kampen for den overleverte troen, del 6

Det var keiser Theodosius II som innkalte til det tredje økumeniske kirkemøtet. Dette ble holdt i Efesos i 431. Man var enda ikke ferdig med striden rundt Nestorius. Biskop Kyrillos og fraksjonen fra Alexandrua dominerte dette kirkemøtet. Nestorius ble avsatt og kirkemøtet bestemte også at de opprettholdt den nye tittelen til jomfru Maria: Theotohos, eller gudføderske.

Kirkemøtet i Efesos betydde ikke slutten på den kristologiske striden, ettersom keiseren og biskopene hans kjempet for å forlike de antiokenske og alexandrinske fløyene. Ikke lenge etter at kirkemøtet var avsluttet ble biskop Kyrillos tvunget til å undertegne det vi kan kalle en "gjenforeningsformulering". Denne var faktisk utarbeidet av den antiokenske teologen Theodoret av Cyrrhus. Dette dokumentet, som inneholdt uttrykket "en forening av to naturer" ved beskrivelsen av Kristus, virket på tilhengerne til biskop Kyrillos som et fullstendig nederlag for den alexandrinske teologi. Og striden fortsatte.

I årene etter dette drev innflytelsesrike prester i både Alexandria og Konstantinopel teologien som biskop Kyrillos stod for enda lenger og erklærte til slutt at det kun er èn, guddommelig natur i Kristus.

Et nytt kirkemøte ble holdt i Efesos i 449. Det avsatte pave Leo 1, som hadde forfattet et læreskrift, kalt "Tome". I dette uttrykte han sin tilslutning til en definisjon av Kristus med to naturer.

(fortsettes)

På maleriet ses biskop Ambrosius og keiser Theodosios.

For deg som er interessert i den tidlige kirkens historie

Jeg viser til artikkelen om teologen Mikael Tellbe (bildet) og hans nye bok om menigheten i Efesos år 100 (bildet), publisert tidligere i dag.

Boken er utgitt på engelsk, og foreløpig ikke oversatt til annen språk. Forlaget er Eisenbrauns. I forhåndsomtalen fra forlaget heter det:


"This book deals with issues relating to the formation of early Christian identity in the city of Ephesus, one of the major centres of the early Christian movement towards the end of the first century and the beginning of the second century CE. How diverse was the early Christian movement in Ephesus? What were its main characteristics? What held this movement together? Taking these questions as a starting point, Mikael Tellbe focuses on the social and theological diversity of this early Christian movement, the process of "the parting of the ways" –i.e. issues of ethnicity –, the influence of "deviating" groups and the quest for authority and legitimacy, as well as issues of commonality and theological unity. The author argues for a textual approach and the impact of various textual "prototypes" in the task ofanalyzing the process of early Christian identity formation in Ephesus."

Mikael Tellbe er lærer i Det nye testamente ved Örebro Missionskola, som tilhører Evangeliska Frikyrkan.

Hierarki og tydelige grenser - men også mangfold i menigheten i Efesos år 100

Den svenske teologen og pastoren Mikael Tellbe har skrevet bok om de første kristne i Efesos (bildet). Det i seg selv høres særdeles interessant ut. I en tid hvor mange snakker om at vi må vende tilbake til Jerusalem, så er det forfriskende at det finnes pålitelige forskere som Tellbe, som utvider perspektivet litt og hjelper oss til å se at det fantes ulike sentra for den tidlige kirken.

Jerusalem var selvsagt utgangspunktet, men vi skal ikke lese så lenge i Apostlenes gjerninger, før vi ser at tyngdepunktet flyttes til Antiokia med den første hedningekristne menighet, og til Efesos og senere Rom.

Nå har jeg ikke lest boken - noe jeg ser frem til - men jeg leser uttalelsene til Tellbe i svenske Dagen. De er interessante. Tellbe slår fast at vi i brevene til apostelen Paulus finner tydelige hierarkiske strukturer med forstandere, eldste og diakoner og at den sanne Jesustroen bevoktes av en slags tradisjonsformidling via autoriserte forsamlingsledere og lærere og hvor den kristne lærens betydning betones. Dette går jo veldig på tvers av hva enkelte innen den nye husmenighetsbevegelsen forfekter, men samstemmer også med den tidlige kristne litteraturen som f.eks De apostoliske fedre. Hos Johannes derimot, mener Tellbe, det fantes en annen autoritetsstruktur som handler om at profeten, ikke læreren, er den viktigste.

Tellbe mener også at vi i de nytestamentlige brevene klart og tydelig ser en kamp om den sanne Jesustroen. Dette er jo kjent stoff, men Tellbe gir uttrykk for spennende perspektiver når han skriver at selv om det fantes ulike uttrykksmåter så innebar ikke at man gikk hver sin vei. Omkring kjernen - Kristus - og hvordan en kristen disippel skulle leve sitt liv fantes det tydelige grenser. Men den tidlige kristne bevegelsen hadde stort mangfold og tillot store forskjeller i strukturer og uttrykksmåter.

Vi får håpe et norsk forlag kjenner sin besøkelsestid og sørger for at denne boken kommer på norsk snart.

Du kan lese om den her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=176490

Apostoliske råd til en ung kristen forsamling

Jeg holder på å lese igjennom den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente, som Det Norske Bibelselskap, utgav i 2005. Jeg leser brevene sammenhengene, og finner det veldig interessant. Med en ny oversettelse er det enkelte ord og vers som blir "nye" og får en aktualitet, både for eget liv og tjeneste. I forgårs leste jeg Galaterbrevet sammenhengende, og det gav en god del "a-ha" opplevelser med tanke på den pågående debatten om lov/nåde og da særlig i lys av den nye såkalte "hebraiske bevegelsen". Det skal jeg komme tilbake til. I går kveld leste jeg Efeserbrevet sammenhengene, og vil gjerne dele denne svært så aktuelle apostoliske undervisningen som gis den unge kristne forsamlingen i Efesos. Det apostelen Paulus (bildet) skriver om er noe vi sjeldent hører i forkynnelsen i dagens menigheter. Paulus er djerv, konkret og veldig praktisk. Det han skriver om er hvordan et hellig liv gir seg utslag i praktisk hverdagsliv. Sitatet jeg gjengir er fra Ef 4,17 til 5,20:

"Så ber jeg dere inntrengende i Herren: Lev ikke lenger slik som hedningene. Deres tanker er tomhet, 18 deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud. De kjenner ham jo ikke, og deres hjerter er forherdet. 19 Avstumpet er de blitt, de har gitt seg over til et utsvevende liv, de er urene og grådige i alt de gjør. 20 Men dere er ikke slik, dere har gått i lære hos Kristus. 21 Dere har hørt ham og fått opplæring i ham ut fra den sannhet som er i Jesus. 22 Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. 23 Bli nye i sjel og sinn! 24 Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. 25 Derfor skal hver og en legge av løgnen og tale sant med sin neste! For vi er hverandres lemmer. 26 Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. 27 Gi ikke djevelen rom. 28 Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det. 29 La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. 30 Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. 31 Slutt med all hardhet, hissighet, sinne, bråk, spott og all annen ondskap. 32 Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. 2 Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud. 3 Hor, all slags urenhet og grådighet må det ikke engang være tale om hos dere. Slikt sømmer seg ikke for hellige. 4 Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud! 5 For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i urenhet eller er grådig, skal arve Kristi og Guds rike. Dette er jo avgudsdyrkelse. 6 La ingen narre dere med tomme ord! For slikt gjør at Guds vrede rammer de ulydige. 7 Gjør ikke felles sak med dem! Lysets barn 8 En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! 9 Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. 10 Prøv hva som er til glede for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! 12 Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. 13 Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, 14 og alt som kommer for dagen, er lys. Derfor heter det: Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. 15 Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, 16 så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. 17 Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. 18 Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden 19 og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren. 20 Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."