Det er en kraftdimensjon i evangeliet som mer eller mindre har gått tapt i den vestlige verden. Vi er blitt sittende med ordene, med definisjonene, med teologien. Det er et stort gap mellom det vi leser om i Apostlenes gjerninger og det vi erfarer av tegn og undergjerninger gjort ved apostlenes og de første kristnes hender. Helbredelser var normalen, men vi har gjort normalen til noe unormalt. Dette uroer meg.
En klassiker når det gjelder forståelsen av den tidlige kirken og dens utstrakte evangeliseringsarbeid er "Evangelism in the Early Church", skrevet av den anglikanske presten og teologen Michael Green (bildet). Michael Green starter med vitnesbyrdet til Paulus om at i Tessaloniki i Hellas kom ikke evangeliet til dem bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning. (1.Tess 1,5) Green peker på at det greske ordet som på norsk oversettes med 'full overbevisning' er 'pleroforia', hvilket inkluderer to dimensjoner:
1. Kraftfull forkynnelse.
2. Green skriver: "Det var en annen dimensjon i denne kraften. Den involverte helbredelser og åndsutdrivelser, som fortsatte, ikke bare i den apostoliske menigheten, men også i det 2. og det 3. århundret, for ikke å gå lenger. Kristne drog ut i verden som åndsutdrivere og helbredere, så vel som forkynnere."
Ut fra dette kan vi konkludere med å si at krefttjenester, inkludert direkte konfrontasjoner med åndsmakter i åndelig krigføring utgjorde en så stor del av den vanlige tjenesten i den tidlige kirken.
Det er dette som skjer i Efesos.
I Apostlenes gjerninger nevner den første kirkehistorikeren Lukas likevel bare to eksempler på at Paulus driver ut onde ånder. Det ene tilfellet er språdomsånden i Filippi, det andre er her i Efesos - versene 13-17. Det betyr ikke at de ikke kan ha vært flere. Men det er disse to Lukas velger å fortelle om.
Når man leser denne om åndsutdrivelsene i Efesos er det et spørsmål som dukker opp i hvert fall for mitt vedkommende: 'Er navnene våre kjent i åndeverdenen?' 'Er vi beryktet der?' For det er tydelig at det var forskjell på de syv sønnene til den jødiske yppertepresten Skevas og Paulus hva åndelig autoritet angår! Disse jødiske åndemanerne prøvde seg med å bruke Jesus-navnet når de sto overfor "dem som var besatt av onde ånder" men det hadde ingen virkning! Tenk det!
De syv sønnene til Skevas hadde merket seg de undergjerningene som skjedde når Paulus og hans apostoliske team ba for folk, og at underne skjedde når Jesu navn ble nevnt. Så de ville prøve dette de også. Men det var en vesentlig forskjell: de kjente ikke Jesus! For dem var Jesus bare en av mange andre alternativer, som det er det i dag for mange mennesker. De blander lirr her og litt der og kommer opp med en alternativ tro som er en sammenblanding av alt mulig rart. Men Jesu-navnet har ingen magisk kraft. Bruken av navnet er koblet til gjenfødelsen, det nye livet. Bare den som er født på ny har rettigheten til å bruke Hans navn! "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn." (Joh 1,12)
Den onde ånden kjente "Jesus, og Paulus vet jeg om, men dere, hvem er dere?" (v.15)
Det som skjedde i Efesos, både helbredelsesunderne, åndsutdrivelsene og med sønnene til ypperstepresten førte til "at det kom frykt over dem alle. Og Herren Jesu navn ble lovprist." (Apg 19,17) Det er altså en naturlig konsekvens av forkynnelsen av evangeliet med medfølgende tegn og under. Skjer det som en konsekvens av vår virksomhet?
"Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet..." (Mark 16,17-18)
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar