Jeg går rundt å tenker på et strofe fra Salme 119,32 disse fastedagene. Det begynner å nærme seg den strålende påskedagen: 'Du har gjort mitt hjerte stort.' Det kan også oversettes:.'Du har utvidet mitt hjerte.' Jeg liker det best. Kontemplasjonen, det å betrakte, grunne, utvider hjertet, tøyer ut dets kapasitet til å elske og ta imot. Det er begynnelsen på en vekstprosess hvor sjelen dras mot større taushet og stillhet.
Disse ordene passer godt sammen med neste søndags prekentekst som handler om den ekstravagante tilbedelsen. Du husker sikkert fortellingen om kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Med kostbar nardussalve. Sløsing skaper reaksjoner. Men dreier det seg om kjærlighet er overdrivelser forståelig og akseptert. I alle fall av mennesker som har smakt hva kjærlighet er. For det er noe med kjærligheten som bare kan fattes med hjertet. Hjertet er blitt beseiret, overvunnet og man styres ikke lenger av fornudten og det veloverveide. Man er grepet av noe større, noe uforklarlig, som fyller ens liv. Slik var det med kvinnen i denne fortellingen.
Herren har vunnet mitt hjerte. Og jeg ber Ham om å utvide, så jeg kan romme mer av Ham. mer av Hans altoppslukende kjærlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar