I dag er det ganske nøyaktig 230 år siden John Wesley døde. I en tid hvor Gud på ny vil gjenreise ærefrykten for sitt navn og sitt nærvær, skaper Han en hellighetslengsel blant sitt folk. Det er en god grunn for å minnes John Wesley på denne dagen.
Natten til torsdag 26.september 2018 hadde jeg en underlig drøm. Jeg har skrevet om den tidligere, men opplever at det er viktig å løfte den frem ifjen, fordi den handler om hellighet og Wesley: Jeg befant meg i et goldt landskap. Det meste rundt meg var dødt og livløst. Plutselig hører jeg meg selv si: 'Jeg gir ikke opp retten til å gå i forbønn!' Det er tydelig at jeg er i ferd med å gi opp. Det døde landskapets tristhet og motløshet har smittet over på meg. Men jeg vil gi mine siste krefter i bønn, samtidig som dette landskapet er i ferd med å ta hvelertak på meg. Det er sim om landskapet rundt meg har krefter som kan dra oss alle med seg og forsteine oss.
Mens jeg ber kommer en liten gutt løpende og roper: 'Vi får besøk!'
Og en underlig gruppe mennesker stiger frem: De er alle kledd i klær fra 1700-1800 tallet. Menn, kvinner og barn. Det golde landskapet får liv. Farger. Trærne får bladene tilbake.
Vi går inn i stedets kirke. Den fylles med varme. De setter igang med å synge. Sangen deres får forsteinede mennesker til å leve. Hele kirken fylles av brusende liv. Da begynner det å regne. Først svakt, så trommer det på taket. Det er et øredøvende liv.
En mann setter seg ved siden av meg. Han er lanng og hengslete. Han kom på en hest.
Han rekker hånden frem og smiler.
'Hvem er dere,' spør jeg.
Mannen setter på seg en rundsnipp og sier:
'Vi er kollegaer. Også jeg er prest.'
'Ja, men hvem er dere?'
'Vi er metodister,' svarer han.
Og så begynner gjestene å dele ut gaver. Det er så mange av dem. Alle som vil får.
Og de synger. Lovsangen fyller kirken.
Når vi får ut av kirken er det vann over alt. Det golde landskapet er som en Edens hage, og det er farbare veier over alt. Vi trenger de veiene for å få med oss gavene når vi reiser hjem hvert til vårt. Når jeg skal gå igjen kommer det stadig mennesker, både menn, kvinner og barn for å gi meg gaver. Det er så mange, at den fyller bilen min.
Så langt drømmen.
I en av sine prekener sier den profilerte pastoren og vekkelsesforkynneren David Wilkerson: "Jeg mener at John Wesley var en av de mest gudfryktige menn som har levd. Denne mannen gråt over den åndelige tilstanden til England, Skottland, Irland og Wales, og ba for dem uten opphold. Hans oppofrelse ledet til en av de største vekkelser i historien."
Vi har mye å lære av John Wesley. Blant annet av hans disipinerte og enkle levemåte. Han var en bønnens mann, noe han helt sikkert hadde lært betydningen av hos sin gudfrykte mor. Jeg har lest et sted at hun trakk overkjolen over hodet, slik at hun hyllet kroppen inn som i en kappe og dermed skapte sitt eget lønnkammer, alt dette mens hennes store barneflokk løp rundt henne i rommet. På denne måten gjorde hun det mulig for seg å be. Han var en flittig student av Guds ord. Han leste i Bibelen hver dag, enten tidlig om morgenen eller sent på kvelden. I sin ungdom fastet han to ganger i uken, på onsdager og fredager, senere fastet han en dag i uken, og da på fredag. Han tok del i Herrens nattverd så ofte han kunne, og oppmuntret sine etterfølgere til å gjøre det samme. Han var også en ivrig sjelevinner. I sin preken forteller Wilkerson: "Wesley sto vanligvis opp før soloppgang og red på hesteryggen for å preke for gruvearbeiderne klokken seks på morgenen, før de dro på jobb. Han utholdt utrolige vanskeligheter på grunn av sin tjeneste og ble noen ganger banket opp av mobben. Allikevel arbeidet Wesley trofast helt til vekkelsen kom, en vekkelse som forvandlet det britiske samfunnet fra de dypeste fangehull helt opp til de øverste rekker i regjeringen....Forkynnelsen var så mektig, med en dyp overbevisning om synd, at tilhørerne brøt sammen og ropte om tilgivelse."
Det er større behov for Wesleys budskap om hellighet enn noensinne i Kirkens historie. Overalt ser vi forfallet og frafallet fra de bibelske standardene.
Behovet for hellighet
Hebreerbrevets forfatter er tindrende klar: "Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebr 12,14) "Vårt daglige uttrykk av hellighet gjenspeiles i vår tro på Jesus. Hvis vi ikke har noe ønske om å være hellig, bør vi stille et alvorlig spørsmål ved ektheten i vår tro på Herren Jesus," skriver Floyd McClung og legger til: " Å fortsetter å leve i synd som en kristen, står i motsetning til den mest grunnleggende betydningen av kristendommen. Kristus døde for å frelse oss fra våre synder, ikke for å la oss bli i våre synder. Hva slags menneske ville følge Kristus, men ikke ha et ønske om å leve et hellig liv? Hvis såkalte kristne ikke er overgitt til Gud, da kan vi tvile på om de virkelig er omvendt til Gud. På grunnlag av det Skriften lærer, måtte vi stilt spørsmål ved deres oppriktighet og frelse. Hellighet er altså ikke noe den troende kan velge. Paulus skrev til Titus: 'For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.' (Tit 2,11-13) Selv om hellighet ikke er noen betingelse for å bli frelst, er hellighet den naturlige konsekvensen av frelsen. Vi blir ikke hellige for å bli frelst, men fordi vi er frelst. Vi gjør ikke gode gjerninger for å komme til himmelen, men fordi himmelen allerede er kommet inn i våre hjerter. Når vi tror at Jesus vil frelse oss, tror vi Ham også for hellighet. Hvis ikke det finnes noen trang til hellighet i vårt indre, er det tvilsomt om Den Hellige Ånd har kommet for å ta bolig der inne. Den Hellige Ånd frelser oss ikke uten å gi oss en trang til å leve hellig." (Floyd McClung: Hellighet og ånden i tiden. Logos forlag, side 68)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar