Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 9

 Det jeg nå skal fortelle skjedde for lenge siden. Under Jesusvekkelsen på 1970-tallet. I Trefoldighetskirken i Oslo. Det var Gospel Night og kirken var fylt til randen av mennesker. Presten Leif Salomonsen hadde holdt appell. Da står en ung mann frem. Han avlegger sitt vitnesbyrd. Det gjør et så sterkt inntrykk at jeg husker deler av det drøyt 40 år etterpå. Den unge mannen forteller om et radikalt møte med Jesus som fikk store konsekvenser for hans liv. Han måtte ta et oppgjør med sin fortid. Det resulterte i et bål på gårdsplassen hjemme hvor han brant opp alle sine okkulte bøker og gjenstander og demoniske fetisjer. Først da ble han fri. Det han brant opp den gangen var verdt mye penger. En formue for den unge mannen. Om det var verdt det? Absolutt. Han hadde vært bundet til noe ondt. Nå var han fri. Jeg skulle etter hvert bli kjent med denne mannen, og vet at hans sterke vitnesbyrd holdt i alle år som fulgte.

Kanskje var det slik det skjedde i Efesos også: "Ikke få av dem som hadde drevet med trolldomskunster, bar sammen bøkene sine og brente dem opp for alles øyne. Og de regnet ut verdien av dem, og fant ut at den var femti tusen sølvpenger." (Apg 19,19)

En svimlende sum penger! Beløpet tilsvarer 50.000 dagslønner! 

Evangelieforkynelse i ånd og kraft gir resultater! "Mange av dem som var blitt troende, kom og bekjente og fortalte hva de hadde drevet med." (v.18)

Lys og mørke kan ikke kombineres. Den Hellige Ånd sørger for å avdekke mørkets gjerninger, og peker på synd, og da kommer syndserkjennnelsen og deretter syndsbekjennelsen.  Den  Hellige Ånd overbeviser om synd, sa Jesus: "Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd ..." (Joh 16,8) La oss merke oss dette: Det er ÅNDEN sm OVERBEVISER om synd, ikke mennesker. Ekte syndserkjennelse kommer gjennom syndenød. 

Vi ser dette tydelig i forbindelse med Peters pinsepreken: "Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?" Den eneste som kan forårsake et slikt 'stikk' i hjertet er Den Hellige Ånd. Den naturlige og eneste rette konsekvensen av et slikt hjertestikk er det som Peter sier i det neste verset: 'Omvend dere!" (Apg 2,37-38a) Det vil se: bekjenne deres synder, og snu dere helt rundt og gå en annen vei. 

Med tanke på det som virkelig skjedde i Efesos denne dagen er det veldig interessant at det er til den kristne forsamlingen i denne byen at apostelen Paulus skriver disse ordee: "Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbaret, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg." (Ef 5,11-14)

Mørkets gjerninger, alle forbindelser med det okkulte, må avdekkes. Det er ikke mulig å kombinere kristen tro og det okkulte. Dette er utfodrende forkynnelse i en tid med religionssynkretisme, New Age  og annet so er så opp i dagen og så akseptert som i vår tid. Nysgjerrigheten når det gjelder det alternative er stor. Utydeligheten er også stor i kristne sammenhenger. 

Det er tydelig at forkynnelsen i Efesos ikke var vinglete, men klar. Folk ble stilt på valg. De måtte velge enten det ene eller det andre: enten Kristus eller mørket. De som ser Kristus - Lyset - vil uten tvil velge Kristus. Det er bare Ham som kan sette fri fra mørket.

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 8

Det er en kraftdimensjon i evangeliet som mer eller mindre har gått tapt i den vestlige verden. Vi er blitt sittende med ordene, med definisjonene, med teologien. Det er et stort gap mellom det vi leser om i Apostlenes gjerninger og det vi erfarer av tegn og undergjerninger gjort ved apostlenes og de første kristnes hender. Helbredelser var normalen, men vi har gjort normalen til noe unormalt. Dette uroer meg. 

En klassiker når det gjelder forståelsen av den tidlige kirken og dens utstrakte evangeliseringsarbeid er "Evangelism in the Early Church", skrevet av den anglikanske presten og teologen Michael Green (bildet). Michael Green starter med vitnesbyrdet til Paulus om at i Tessaloniki i Hellas kom ikke evangeliet til dem bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning. (1.Tess 1,5) Green peker på at det greske ordet som på norsk oversettes med 'full overbevisning' er 'pleroforia', hvilket inkluderer to dimensjoner:

1. Kraftfull forkynnelse.

2. Green skriver: "Det var en annen dimensjon i denne kraften. Den involverte helbredelser og åndsutdrivelser, som fortsatte, ikke bare i den apostoliske menigheten, men også i det 2. og det 3. århundret, for ikke å gå lenger. Kristne drog ut i verden som åndsutdrivere og helbredere, så vel som forkynnere."

Ut fra dette kan vi konkludere med å si at krefttjenester, inkludert direkte konfrontasjoner med åndsmakter i åndelig krigføring utgjorde en så stor del av den vanlige tjenesten i den tidlige kirken. 

Det er dette som skjer i Efesos. 

I Apostlenes gjerninger nevner den første kirkehistorikeren Lukas likevel bare to eksempler på at Paulus driver ut onde ånder. Det ene tilfellet er språdomsånden i Filippi, det andre er her i Efesos - versene 13-17. Det betyr ikke at de ikke kan ha vært flere. Men det er disse to Lukas velger å fortelle om. 

Når man leser denne om åndsutdrivelsene i Efesos er det et spørsmål som dukker opp i hvert fall for mitt vedkommende: 'Er navnene våre kjent i åndeverdenen?' 'Er vi beryktet der?' For det er tydelig at det var forskjell på de syv sønnene til den jødiske yppertepresten Skevas og Paulus hva åndelig autoritet angår! Disse jødiske åndemanerne prøvde seg med å bruke Jesus-navnet når de sto overfor "dem som var besatt av onde ånder" men det hadde ingen virkning! Tenk det! 

De syv sønnene til Skevas hadde merket seg de undergjerningene som skjedde når Paulus og hans apostoliske team ba for folk, og at underne skjedde når Jesu navn ble nevnt. Så de ville prøve dette de også. Men det var en vesentlig forskjell: de kjente ikke Jesus! For dem var Jesus bare en av mange andre alternativer, som det er det i dag for mange mennesker. De blander lirr her og litt der og kommer opp med en alternativ tro som er en sammenblanding av alt mulig rart. Men Jesu-navnet har ingen magisk kraft. Bruken av navnet er koblet til gjenfødelsen, det nye livet. Bare den som er født på ny har rettigheten til å bruke Hans navn! "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn." (Joh 1,12)

Den onde ånden kjente "Jesus, og Paulus vet jeg om, men dere, hvem er dere?" (v.15)

Det som skjedde i Efesos, både helbredelsesunderne, åndsutdrivelsene og med sønnene til ypperstepresten førte til "at det kom frykt over dem alle. Og Herren Jesu navn ble lovprist." (Apg 19,17) Det er altså en naturlig konsekvens av forkynnelsen av evangeliet med medfølgende tegn og under. Skjer det som en konsekvens av vår virksomhet?

"Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet..." (Mark 16,17-18)

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 7

 'Om du ønsker å holde deg brennende for Gud, omgi deg med mennesker som brenner!' Det kunne gjerne stått som overskrift over vers 11-12 i Apg 19: "Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus' hender, så at folk til og med tok svetteduker og arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde ånder for ut av dem." 

Det er ingen tvil om at det utgår kraft fra hellige menneskers liv. Når man oppholder seg i Guds nærvær bærer man også med seg dette atmosfæren av hellighet med seg. Paulus er inne på dette i 2.Kor 2,14-16: "... og ved oss åpenbarer duften av kunnskapen om ham på hvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv."

Uvanlige kraftgjerninger har skjedd også med andre av Herrens vitner, som med apostelen Peter. Det heter i Apg 5,15: "Folk bar til og med syke ut på gatene, og la dem på senger og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi." 

Vi har også et eksempel fra Det gamle testamente som handler om det samme: "Så døde Elisa, og de begravde ham. Først på året pleide moabittiske herjeflokker å falle inn i landet. Så hendte det en gang at de fikk se en herjeflokk mens de holdt på å begrave en mann. Da hastet de mannen ned i Elias grav. Og med det samme mannen rørte ved Elias ban, ble han levende igjen og reiste seg opp på føttene." (2.Kong 13,20-21)

Men det er ingen ting som tyder på at det som skjedde med de to apostlene noe de oppfordret til! I begge tilfellene understrekes det at dette var noe folk rundt dem tok initiativet til. Verken Peter eller Paulus anså seg som noe spesielle. Tvert om. Når Peter møter den lamme mannen ved Fagerporten i Jerusalem, ber han den lamme mannen se på han ham og Johannes og den lamme mannen ser på dem med oppmerksomhet fordi han håpet å få noen almisser fra dem. Da er det at Peter utbryter: "Sølv etter gull eier jeg ikke, men det jeg har gir jeg deg: I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå opp og gå!" (Apg 3,4-6) Hva var det de to apostlene hadde? De hadde Jesu Kristi navn! Og de bar med seg Kristi velduft og som de var blitt smittet med i den bønnens atmosfære og i det Gudsnærværet som fantes på Øvresalen. Et annet eksempel på at Paulus ville ha oppmerksomheten vendt bort fra ham, finner vi i Apg 14 i beretningen om den lamme mannen i Lystra som blir helbredet. Da folk fikk se dette underet vil folk ære dem som guder. Da reagerer Paulus slik: "Hva er det dere gjør, menn! Også vi er mennesker under samme kår som dere. Og vi forkynner dere evangeliet..." (v.15)

Vi er ingen ting i oss selv. Åndens gaver er nettopp det, GAVER! Vi eier ikke gaven. Det er ÅNDENS gaver. Det vi har, har vi fått. "For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag." (Fil 2,13)

Men at det å oppholde oss i en bønnens atmosfære i Guds nærvær fører til at vi bærer noe med oss er hevet over enhver tvil. Det kan merkes. At vi kan videreformidle noe av det vi har fått og overføre det vi er blitt gitt, tror jeg også på. Vi merker det når vi er i berøring med mennesker som vandrer med Gud, og lever i stillhet og bønn. Da overføres stillheten til oss og vår lengsel forsjupes etter å heve i hellighet og renhet. 

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 6

 "De talte ille om Veien..." heter det om jødene i synagogen i Efesos, som ikke ville tro på det Paulus talte om.(Apg 19,9). Jesu disipler var etterfølgere av 'Veien'. Kanskje fikk de dette klengenavnet fordi de snakket mye om at Jesus var 'veien, sannheten og livet' (Joh 14,6). Folk begynte derfor å snakke om disse som talte om 'veien', og dermed var det gjort. Andre kalte dem 'kristne'. Men 'Veien' er ikke så dumt. Jesus har jo banet veien inn til Guds hjerte. 

Men det lå kanskje mer i dette uttrykket enn som så? Allerede i kapittel 9,2 omtaler historikeren Lukas Jesu etterfølgere som de som "hører til veien". Pilegrimsmotivet har fulgt den hellige historien helt siden 'ur-pilegrimen' Abraham. Troen er jo først og fremst en vandring, fra begynnelse tl slutt, ikke en opplevelse, enda mindre en oppfatning. Det er snakk om et liv som skal leves i tiden hvis mål er evigheten. Etterfølgerne av Veien var stadig underveis, de hadde løse teltplugger. Om disse 'vandrerne' heter det blant annet i Hebreerbrevet: "Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss." (11,38-40)

De som tilhører Veien er ikke avhengig av hvilken bygning de samles i, for 'Guds hus' er ikke et hus i vanlig forstand. Kirken er først og fremst 'en kropp' - Kristi kropp, og består av 'lemmene' på denne kroppen: "Dere er Kristi kropp, og hver for seg hans lemmer..." (1.Kor 12,27) Kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus, slår fast: "Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt i ørkenen.  Han som talte til Moses, hadde påbudt ham å gjøre etter der forbilde han hadde sett. Dette tok våre fedre i arv, og sammen med Josva førte de det inn i det landet som hedningene hadde eid, de som Gud drev bort for våre fedre. Slik var det like til Davids dager.  Han fant nåde hos Gud, og ba om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus gjort med hender, som profeten sier: Himmlen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apg 7,44-49)

At forkynnelsen og undervisningen av Guds ord flyttes fra en synagoge til en skole er derfor ikke et stort problem! Guds hus flytter nemlig etter, for Guds hus er mennesker. Kirkebygg kan være vakre, funksjonelle og praktiske, men kirkebygget kan aldri bli Guds hus. Det kan bare mennesker bli og være. Tyrannos skole blir dermd en toårig disippeltreningsskole med daglig undervisning. Det er interessant å merke seg at ubndervisningen på denne skolen varte i to år: "Dette varte i to år..." (Apg 19,10) Men vi vet at apostelen Paulus ble i Efesos i tre år. Det ser vi når vi leser i kapittel 20,31: "Kom i hu at jeg i tre år..." Hva skjedde det siste året?

Det kan være at undervisningen i Tyrannos' skole var begrenset til to års varighet. Husk at Paulus og hans apostoliske team underviste der hver dag! Det er viktig å lære seg til å avslutte godt. Vi er jo flinke til å starte opp med ting, særlig nye prosjekter, men ikke like flinke til å avslutte det vi har påbegynt. "Alt har sin tid2, sier For 3,1. "... og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen."

Men det som skjer videre i den kristne forsamlingens historie i Efesos kan være den direkte årsaken til at bibelskolen i Tyrannos' skole opphører. Jeg tenker da opprøret som skjer etter konfrontasjonen med mørkets rike. Det skal jeg få komme tilbake til.

Nå slår vi fast at disippelskolen/bibelskolen i Tyrannos' skole var særdeles efektiv også som evangeliseringsbase! "Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere." (Apg 19,10) 

Tyrannos var sannsynligvis en loksl lærer, som eide sin egen skolebygning. Denne leide han så ut til de kristne. I den vestlige greske nytestamentlige teksten leser vi at Paulus underviste fra femte til tiende time. Det vil si fra klokken 11.00 til 14.00 hver dag. Kanskje Tyrannos hadde sin undervisning om morgenen? Efeserne holdt nemlig strengt på sin hviletid på dagen1 William Ramsey sier: "Det offentlige livet i de joniske byene stanset som regel ved dem femte timen (klokken 11)." (William Mitchell Ramsey: St.Paul the Traveller and the Roman Citizen, side 271) En annen historiker hevder at at var flere mennesker som sov i Efesos klokken 13 enn klokken 01.00 om natten!

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 4

Hvem grunnla menigheten i Efesos? Kunne det ha vært ekteparet Priskilla og Akvilas? Vi vet ikke, men når apostelen Paulus kommer til Efesos, antagelig i år 53, er de første såkornene allerede sådd og har begynt å spire. I forbindelse med den første reisen til Asia ble det et første, ukelangt besøk til Efesos. Paulus reiste da sammen med teltmakerne Priskilla og Akvilas tyder det på at han etterlot dette ekeparet der, fordi Apg 18,21 forteller at da Paulus dro fra Efesos drar han derfra alene. Fra Efesos drar han videre til Cæsarea. Der fantes det allerede en kristen forsamling: "Etter å ha kommet til Cæsarea, så gikk han opp og hilste på menigheten." (v.22)

Ekteparet Priskilla og Akvilas hadde ikke vært lenge i Efesos før de gjør en gledelig oppdagelse! Det var allerede noen i Efesos som trodde på Jesus. Dette var disipler av døperen Johannes. En av hans disipler ved navn Apollos, 'født i Aleksandria, kom til Efesos'. (Apg 18,24) Det står om ham at han var 'en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene'. Ekteparet Akvilas og Priskilla 'bad ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham' (Apg 18,26) At det allerede var den spede begynnelsen til en kristen forsamling i Efesos på dette tidspunktet, får vi i vers 27: "Da han ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til det. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham." 

"Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesos." (Apg 19,1) der skulle han bli i tre år. Når Paulus ankommer denne metropolen i Det romerske riket 'fant han noen disipler'. Disse hadde nettopp begynt sin vandring med  Jesus. Kanskje de var vunnet gjennom virksomheten til Apollos? "For med stor kraft gjendrev han jødene offentlig,idet han viste av Skriftene at Jesus er Messias." (Apg 18,28)

Det første Paulus spør dem om er: "Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?" Dette var viktig for Paulus! Det er da han får lite at de ikke har hørt om noen Hellig Ånd. Deres tro var altså svært begrenset. Ikke så underlig. De var nye i troen, og undervisningen de hadde fått vvar mangelfull, Derfor spør Paulus ordrett: "hva ble dere da nedsenket i?" Det er det som på norsk oversettes slik: "Hva ble dere da døpt med?" (v.3) Ordet 'dåp' kommer nemlig av det greske ordet 'baptizein' som betyr 'å senke ned' eller 'dyppe ned'. 

Vanndåpen og åndsmeddelelsen hører altså sammen. Dette kommer tydelig frem i Peters pinsepreken, hvor han sier: "Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apg 2,38) Vi ser denne sammenkoblingen mellom dåpen i vann og Den Hellige Ånd meddelelse, bare i omvendt rekkefølge i historien om den romerske offiseren Kornelius og hans hus: 

"Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene, for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: Kan vel noen nekte dem vannet, så de skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi? Og han ba at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn." (Agj 11,44-48)

Det er ikke så merkelig at Paulus spurte om dåpen. Den er jo så sentral i den kristne tro. Han forusetter at de disse disiplene var blitt døpt til Kristus i Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn. Når han derfor innser at de ikke er døpt med en kristen dåp, lar han dem døpe med det samme. Johannesdåpen og den kristne dåp er riktignok opptagelig lik den kristne dåpen. Begge skjer ved at kroppen senkes ned i vann, men de er vestentlig forskjellige. Mens Johannesdåpen er en omvendelsesdåp, jfr Apg 19,4, så er den kristne dåp en dåp til Kristi død: "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt tilKristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,4-5)

Målet med dåpen i vann er Åndens fylde, derfor er dåpen i vann nært knyttet til Den Hellige Ånds meddelelse.

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 1

Det var i byen Efesos at Paulus og hans apostoliske team skulle stifte bekjentskap med demoniske åndskrefter av en karakter de ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Mørkets fyrste hadde et kraftig åndelig feste i den byen. Men det var i denne byen at en kristen forsamling skulle grunnlegges som skulle få stor betydning for hele Lille-Asia. Historien om grunnleggelsen av menigheten i Efesos har mye å lære oss også i dag. Vi skal i noen dager fremoover se nærmere på Apostlenes gjerninger kapittel 19:

Egentlig starter den spennende historien om grunnleggelsen av menigheten i Efesos allerede i kapittel 16. Det skjer under Paulus' andre misjonsreise. Målet var intet mindre enn å evangelisere Asia! Da skjer det noe forunderlig. Tiden var ikke inne! I Apg 16,6 leser vi at apostelen Paulus, profeten Silas og den unge medarbeideren Timoteus ble 'hindret av Den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia'. Intensjonen var det ikke noe galt med. Det er aldri feil å forkynne De gode nyhetene. Det var problem med timingen. De var ikke i Guds ledelse. Gud stengte veien for dem. Vi må bare stole på den allvitende og allmektige Guds visdom, selv om det i våre øyne virker underlig. 

Kunne denne hindringen hva sin årsak i at apostelen Paulus ikke var rede til å bli konfrontert med og kjempe mot de formidable åndsmaktene i Efesos? Den gangen hadde han ikke gjort seg de erfaringene som han skaffet seg etter hvert: Opplevelsen med spådomsånden i Filippi og hans personlige erfaring med et tilsynelatende ugjennomtrengelig åndellig mørke som lå over byen Hellas. 

Det er nok Gud som i sin uendelige visdom legger hindringer i veien for oss når vi er i ferd med å forstrekke oss åndelig. Vi er viktig å merke seg at det ikke var den onde som hindret Paulus og hans team. Det var Den Hellige Ånd! Det gjelder å være årvåken og kjenne Guds tid. Menneskelig sett kan alt virke rett og helt opplagt, men det behøver ikke å være Guds plan. 

"Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene." (Ord 16,2) 

Bibelen lærer oss at det finnes territoriale åndsmakter. Åndelige fyrster som har spesielle geografiske landområder de har spesielt ansvar for. Vi ser et godt eksempel på dette i Daniels bok. Der avdekker en engel for profeten Daniel, at engelen har kommet ham til unnsetning som svar på Daniels inderlige bønner, men at det har kommet hindringer i veien, selv for en av Guds mektige engler:: "Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for sin Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste stod imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia." (Dan 10,12-13)

Her merker vi oss følgende:

1. De fyrstene og kongene det her er snakk om er åndelige skikkelserr og makter. Deres rang beskrives. Dette er ikke bare onde ånder, men det er fyrster og konger. Merk deg flertallsformen. Den onde har et hierarki av åndskrefter som er underlagt ham. Dette er de falne englene som i sin tid gjorde opprør mot Gud. 

2. Engelen som ble sendt var ikke sterk nok til å bekjempe Perserrikets fyrste, men måtte ha assistanse av 'Mikal, en av de fremste fyrstene'. Guds englehær har også et hierarki. Mikael er en av Guds englefyrster, mektig i rang og styrke.

3.Den åndelige kampen var hard. Perserrikets fyrste og Guds engel kjempet i 21 dager før englefyrsten Mikael kom.

Guds ord forteller oss at dette er realiteter, selv om enkelte, også mennesker som kaller seg kristne, syntes dette er naivt og ler av det hele:

"For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondsskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Det var ikke bare Perserriket som hadde en slik åndelig fyrste, men også Hellas, jfr Dan 10,19.

fortsettes

Billedtekst: Amfiteateret i Efesos. Foto: Pixabay