Rasputin og sjaman Durek

Grigorij Jefifimovitsj Rasputin - etternavnet betyr 'den utsvevende' - populært kalt 'den gale munken', kom med sine okkulte evner til å øve stor innflytelse på Romanov-familien og dermed på hele tsar-Russland. Jeg har tenkt mye på dette når jeg har bedt for Norge, og det har slått meg at det finnes en viss likhet med den åndelige innflytelsen Rasputin øvde på tsarfamilien og Russland og den innflytelsen sjaman Durek har over det norske kongehuset - og dermed Norge. Åndelig sett. Med sjamanen, som beskriver seg selv, ikke som et menneske, som et reptil, har Norge åpnet seg opp for en okkult forbindelse.

Det siste utspillet fra sjamanen har vakt berettiget oppsikt. Sjamanen påstår at ånder kan bosette seg i barn. Dette skal ifølge Durek gjelde uregjerlige barn, hva han nå mener med det. Foreldrenes skal da holde barnet fast, se det inn i øynene og tale, ikke til barnet, men til ånden eller 'inntrengeren' og be den forlate barnet. Hvor skremmende må ikke dette være for et barn? Her skal altså barnet holdes fast, og det skal oppleve at deres nærmeste pårørende - de som de har mest tillit til - skal stirre dem inn i øynene og tale til åndsmakter som har inntatt dem. Det er et ord for dette og det er overgrep!

Og den som gir rådet er en som selv praktiserer okkultisme og som selv er den som skal drive de okkulte åndene ut! 

Du husker kanskje at Jesus ble beskyldt for at Han drev ut onde ånder ved hjelp av en åndefyrste. Hva svarte Jesus? "Hvert rike som kommer i strid med seg selv, legges øde, og ingen by og intet hus som kommer i strid med seg selv, kan bli stående." (Matt 12,25)

Det er tid for å søke Gud og be om at det norske hus ikke må komme i strid med seg selv.

Hvordan overvinne ondskapen i endens tid, del 1

Vi lever i en tid som krever åndelig årvåkenhet! Åndens budskap i denne tiden er et budskap til 'de som seirer', til overvinnerne. Budskapet til alle de syv menighetene som omtales i Bibelens siste bok, Åpenbaringen, er uten unntak stilet til 'de som seirer', de som slår fiendens angrep tilbake. Dette er definitivt ikke en tid for å sove, for en passiv ånd, men en tid for åndelig årvakenhet. Der er 'mens vi sover' at fienden sår ugress i åkeren.

Forfatteren av Hebreerbrevet sier det slik: "Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den den fulle visshet i håpet INNTIL ENDEN, SÅ DERE IKKE BLIR SLØVE, men følger etter dem som ved tro OG TÅLMOD arver løftene..." (Hebr 6,11-12/Uthevningene er mine)

Dette livet som Hebreerbrevets forfatter beskriver her tilhører de som har brutt i stykker passivitetens bånd og som forstår distinksjonen mellom det å formidle evangeliet i kjærlighet og bekjempe våre åndelige fiender med Kristi autoritet. 

Om vi ønsker å høre med blant de som seirer, trenger vi mer enn noe annet, utholdenhet! V trenger ikke bare å vite hvordan vi skal kjempe, men hvordan vi kan beholde skarpheten i årvåkenheten i live. Vi trenger en åndelig kampånd, en åndelig aggressivitet. Nei, jeg snakker slett ikke om kjødelig aggressivitet, men om en åndelig.  Om en åndelig djervhet som er født i bønn! Som har reist seg fra den åndelige passiviteten, brutt ut av den, slitt dens bånd i stykker. Realiteten av å være født av Ånden, handler om en helt ny sfære av muligheter, utfordringer og hindringer som folder seg ut foran oss.

I en tid som vår trenger vi å løfte frem igjen Jesu ord fra Matt 11,12: "Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg."

Dette er den form for åndelig aggressivitet jeg snakker om!

Forsiktig tilbakeholdenhet er ingen åndelig dyd i møte med ondskapen!

Men vi må kjempe mot ondskapen med åndelige våpen!

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i storbyen Korint: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus."

Det er ikke noe passivt med disse stridsvåpnene! De er MEKTIGE, de BRYTER NED - og vi, VI RIVER NED.

Hvordan gjør vi dette? Når vi proklamerer Guds ord og når vi strider i bønn. 

Hva angår ordet 'utholdenhet' sier det oss noe om at det er tider da vi ikke vil nå våre åndelige mål med mindre blir strekket og tøyd. Vi går ikke en mil, vvi går to o tre. Vi kjemper for troen, vi strider mot makter og myndigheter. Vi gir ikke opp. Vi er soldater som er utholdne  i striden. Selv om vi kan bli slått ut er ikke nederlaget endlig. Vi reiser oss opp igjen, og kjemper videre.

Tusener vi lese Guds løfter og føle seg komfortable med dem, men vi er kalt til å inntaa dem!

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 7

 

Når jeg leser om apostelen Paulus og profeten Silas som blir hudstrøket og kastet inn i det innerste fangehullet og fikk føttene festet i en stokk, hvor de velger å synge lovsanger ved midnattstid, kommer jeg til å tenke på misjonæren Dean Denler. I 1960 ble han dignostisert med uhelbredelig kreft og var dødssyk. Ved en anledning fortalte han kona si, Ruth, at han en dag "ville prise Gud i all evighet," så la han til: "men det er bare her på jorda vi kan bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham i all smerte." 

Å lovprise Gud er et bevisst valg vi tar. 

"Det kan virke paradoksalt," skriver Henri Nouwen "men legedom og dans begynner med at vi ser alvorlig på det som forårsaker smerten vår." Så legger han til: For hvis vi prøver å gjemme deler av vår livshistorie fra Guds øyne og vår egen samvittighet, gjør vi oss til dommere over vår egen fortid. Vi begrenser den guddommelige nåden så den blir mindre enn vår egen frykt. Våre bestrebelser på å frikoble oss fra vår egen lidelse, ender med at vi frikobler lidelsen fra Guds lidelse for oss. Veien ut av våre smerter er å gå inn i dem og gjennom dem." (Henri Nouwen: La min sorg bli vendt til dans. Luther forlag 2002, side 6-7)

Lovprisning, vende blikket mot Herren, er en vei ut av smerten. 

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus noe som gjelder alle troende: "Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim, 3,12) Ikke 'kan', men 'SKAL'. Det er utfordrende! 

Paulus og Silas måtte betale en høy pris for sin troskap mot Kristus! Senere, nåt apostelen Paulus skriver brev til sine venner i Filippi, skriver han om Kristi lidelsessamfunn: "så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse OG SAMFUNNET MED HANS LIDELSER, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død." (Fil 3,10) Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver Paulus: "Nå gleder jeg meg over mine lidelsr for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mittt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten." (Kol 1,24) 

Jesus ble hudstrøket eller flogget. "Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke." (Joh 19,1)  "For meg ble han pisket', sier Bernhard av Clairvaux og Augustin tilføyer: De båndene som bandt Jesu hender til hudstrykningsstokken, var hans kjærlighet til oss."                 

Hva betyr dette? Det er snakk om 'den romerske nihalede katt' - 'horrible flagellum' - 'den redselsfulle svepen'. Den hadde et kort skaft med en tykk, flettet lærsnert som delte seg i minst ni små remmer, hver med en blyklump i enden. Den forårsaket stor skade på kroppen. Det var med en Paulus og Silas ble mishandlet. Blodige og forslåtte ble de så satt i det innerste fangehullet med føttene i en stokk. Frarøvet sin frihet. Smertene må ha vært store. Likevel valgte de to å lovprise Gud. Det er som sagt et valg de tar. 

Menneskelig sett var situasjonen håpløs. Paulus og Silas var ikke bare fengslet, men de satt i den innerste cellen. Det fantes ikke en eneste synlig utvei for dem, men de var kommet til Europa med evangeliet, som ikke består av ord, men av kraft! "For Guds rike består ikke i ord, men i kraft." (1.Kor 4,20)

De visste og viste at det viktigste våpnet de hadde i den åndelige kampen var bønn og lovprisning!

"Rop med fryd for Herren dere rettferdige! Lovsang sømmer seg for de oppriktige." (Salme 33,1)

fortsettes

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 5

Det er ved den lille elva Gangites, som er en bielv til elven Strymon, at evangeliet forkynnes for første gang i Europa. Tenk på de mange friluftsmøtene som senere er blitt holdt i skoger og på  åpne sletter rundt om i Europa etter dette. Tenk på de mange som er blitt vunnet for Gud rike på denne måten. Begynnelsen var ringe, men himmelen var blitt åpnet og evangeliets lys fikk skinne. Der ute, langt fra byens larm, falt evangeliets såkorn i villige hjerter. En ubetydelig bielv var plutselig blitt en dåpsgrav. Måtte vi aldri forakte den ringe begynnelsens dag! Det som skjedde den dagen da det lille reisefølget til Paulus dro gjennom byporten til Filippi endret Europas historie. Evangeliet gikk over Hellesponten til Europa. En purpurkremmerske ved navn Lydia, lærte å kjenne det purpurfargede blodet fra Golgata å kjenne! 

"Da hun hun og de som tilhørte hennes hus var blitt døpt, bad hun oss og sa: Så sant dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom hjem til meg og bo der! Og hun nødde oss." (Apg 16,15)

Ser du hva som følger med når man blir omvendt? 

Kjærligheten til de hellige! Apostelen Johannes beskriver i sitt første brev hva som er et av kjennetegnene på gått over fra døden til livet: "Vi vet at vi har gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden." (1.Joh 3,14)

Den ringe, men dog så strålende begynnelsen på evangeliets seiersgang i Europa som Paulus hadde hatt i Europa, varte ikke lenge; snart skulle Paulus få erfare sannheten i det gamle ordtaket: 'Der hvor Gud bygger en kirke, bygger djevelen et kapell ved siden av.' Det skjer i form av en spådomsånd.

Før vi ser nærmere på dette merker vi oss at selv om Lydia har åpnet sitt hus for Paulus og hans apostoliske team fortsatte de første kristne i Filippi å samles ved bredden av elven Gangites: "Men det skjedde en gang da vi dro ut til bønestedet ..." (Apg 16,16) Filippi hadde det vi kaller en besøkelsestid. Den lille menigheten kom sammen under en åpen himmel, på en bønneplass. Det utviklet seg et helt spesielt forhold mellom menigheten i Filippi og dens åndelige far som ingen av de andre menighetene Gud brukte Paulus til å grunnlegge. Ingen menighet kom til å stå hans hjerte så nær som den kristne forsamlingen i Filippi. Det kan vi for eksempel se av brevet han skrev til menigheten i Filippi fra sitt fengel i Rom år 64. Det er en ren kjærlighetserklæring og det varmeste og hjerteligste av alle de 13 brevene Paulus skrev. Og denne menigheten er den eneste han vil ta imot penger fra, jfr Fil 4,14-16.

Det er på veien til dette bønnestedet at Paulus og hans reisefølge får møte "en slavepike med en spådomsånd". Guds ord advarer flere steder mot spådom og spådomsånder, som for eksempel i 5.Mos 18,9-12:

"Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaker, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. Og for disse motbydelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort fra deg."

Som lysets barn har vi absoluttt ingren ting med mørkets fordekte gjerninger å gjøre. Trolldom og spådomskunster hører inn under mørkets gjerninger, og er reelt også i dag. Det er slett ikke så skyldig som enkelte vil ha det til, og mennesker som kommer i befatnig med disse åndskreftene kan komme undrr innflytelse av dem - som denne "slavepiken". Spådomskunster kan være første steget til å gi rom for den onde i ens liv. Kristne som 'liker' TV-program som 'Åndenes makt', vet ikke hva de leker med av okkulte krefter.

Apostlenes gjerninger inneholder fire beretninger om direkte møter med onde åndsmakter.  hvor møtet med slavepiken i Filippi er en av dem. De tre andre er: 

1. Peters møte med trollmannen Simon i Samaria. Se Apg 8,14-25.

2. Paulus' møte med Barjesus eller Elymas, som opptrådte som medium hos den romerske landshøvdingen på Kyprios, Sergius Paulus. Se Apg 13,6-12

3. Konfrontasjonen med 'Himmeldronningen' - efesernes Artemis (Diana) i Apg 19, som jeg har behandlet utførlig i en annen artikkelserie: 'Konfrontasjon med mørkets rike'.

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 6

 "De talte ille om Veien..." heter det om jødene i synagogen i Efesos, som ikke ville tro på det Paulus talte om.(Apg 19,9). Jesu disipler var etterfølgere av 'Veien'. Kanskje fikk de dette klengenavnet fordi de snakket mye om at Jesus var 'veien, sannheten og livet' (Joh 14,6). Folk begynte derfor å snakke om disse som talte om 'veien', og dermed var det gjort. Andre kalte dem 'kristne'. Men 'Veien' er ikke så dumt. Jesus har jo banet veien inn til Guds hjerte. 

Men det lå kanskje mer i dette uttrykket enn som så? Allerede i kapittel 9,2 omtaler historikeren Lukas Jesu etterfølgere som de som "hører til veien". Pilegrimsmotivet har fulgt den hellige historien helt siden 'ur-pilegrimen' Abraham. Troen er jo først og fremst en vandring, fra begynnelse tl slutt, ikke en opplevelse, enda mindre en oppfatning. Det er snakk om et liv som skal leves i tiden hvis mål er evigheten. Etterfølgerne av Veien var stadig underveis, de hadde løse teltplugger. Om disse 'vandrerne' heter det blant annet i Hebreerbrevet: "Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt. For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss." (11,38-40)

De som tilhører Veien er ikke avhengig av hvilken bygning de samles i, for 'Guds hus' er ikke et hus i vanlig forstand. Kirken er først og fremst 'en kropp' - Kristi kropp, og består av 'lemmene' på denne kroppen: "Dere er Kristi kropp, og hver for seg hans lemmer..." (1.Kor 12,27) Kirkens aller første martyr, diakonen Stefanus, slår fast: "Våre fedre hadde vitnesbyrdets telt i ørkenen.  Han som talte til Moses, hadde påbudt ham å gjøre etter der forbilde han hadde sett. Dette tok våre fedre i arv, og sammen med Josva førte de det inn i det landet som hedningene hadde eid, de som Gud drev bort for våre fedre. Slik var det like til Davids dager.  Han fant nåde hos Gud, og ba om at han måtte finne et bosted for Jakobs Gud. Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus gjort med hender, som profeten sier: Himmlen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apg 7,44-49)

At forkynnelsen og undervisningen av Guds ord flyttes fra en synagoge til en skole er derfor ikke et stort problem! Guds hus flytter nemlig etter, for Guds hus er mennesker. Kirkebygg kan være vakre, funksjonelle og praktiske, men kirkebygget kan aldri bli Guds hus. Det kan bare mennesker bli og være. Tyrannos skole blir dermd en toårig disippeltreningsskole med daglig undervisning. Det er interessant å merke seg at ubndervisningen på denne skolen varte i to år: "Dette varte i to år..." (Apg 19,10) Men vi vet at apostelen Paulus ble i Efesos i tre år. Det ser vi når vi leser i kapittel 20,31: "Kom i hu at jeg i tre år..." Hva skjedde det siste året?

Det kan være at undervisningen i Tyrannos' skole var begrenset til to års varighet. Husk at Paulus og hans apostoliske team underviste der hver dag! Det er viktig å lære seg til å avslutte godt. Vi er jo flinke til å starte opp med ting, særlig nye prosjekter, men ikke like flinke til å avslutte det vi har påbegynt. "Alt har sin tid2, sier For 3,1. "... og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen."

Men det som skjer videre i den kristne forsamlingens historie i Efesos kan være den direkte årsaken til at bibelskolen i Tyrannos' skole opphører. Jeg tenker da opprøret som skjer etter konfrontasjonen med mørkets rike. Det skal jeg få komme tilbake til.

Nå slår vi fast at disippelskolen/bibelskolen i Tyrannos' skole var særdeles efektiv også som evangeliseringsbase! "Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere." (Apg 19,10) 

Tyrannos var sannsynligvis en loksl lærer, som eide sin egen skolebygning. Denne leide han så ut til de kristne. I den vestlige greske nytestamentlige teksten leser vi at Paulus underviste fra femte til tiende time. Det vil si fra klokken 11.00 til 14.00 hver dag. Kanskje Tyrannos hadde sin undervisning om morgenen? Efeserne holdt nemlig strengt på sin hviletid på dagen1 William Ramsey sier: "Det offentlige livet i de joniske byene stanset som regel ved dem femte timen (klokken 11)." (William Mitchell Ramsey: St.Paul the Traveller and the Roman Citizen, side 271) En annen historiker hevder at at var flere mennesker som sov i Efesos klokken 13 enn klokken 01.00 om natten!

fortsettes

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 2

Efesos var den tredje eller fjerde største byen byen i Det romerske riket, etter Rom, Alexandria og muligens Antiokia i Syria. Det er anslått at byen hadde mer enn en kvart million innbyggere. På den tiden apostelen Paulus virket var Efesos en blomstrende havneby på Lille-Asias vestbyst ved elen Kaystros og kunne bare sammenlignes med Korint som handelsby. Byen lå i landsskapet Jonia, og var sete for stattholderen i den romerske provinsen Asia. Byens gode havn og beliggenhet langs den store allfarveien fra Rom til Orienten gjorde den til en av de rikeste og mest betydelige byene i Det romerske riket. Den var et hovedsete for kunsten og et viktig religiøst og okkult sentrum. Her ble nemlig Lille-Asias Artemis eller Diana dyrket. Artemistempelet var viden kjent. Keiserdyrkelsen spilte også en viktig rolle i denne byen. Jeg skal komme tilbake til denne okkule Diana-dyrkelsen.

Efesos var også sete for kunnskap. Her fantex skoler og akademier. Og bibliotek. Byen var også kjent for sitt store amfiteater (se bildet i første artikkel). Det hadde plass til 25.000 tilskuere og scenen var kontruert slik at selv de som satt på de bakerste rekkene kunne høre hva skuespillerne sa fra scenen.

Det er ikke overraskende at Efesos, med sin handel og sine templer med en kontinuerlig kilde til rikdom, var berømt for sitt lukseriøse og overdårlige levesett; heller ikke er det overraskemnde at byen var vel kjent for sitt utsvevende liv. Handelsvirksomheten førte sammen mennesker fra mange nasjonaliteter noe som ikke er uvanlig for en havneby. Men det var først og fremst avgudsdyrekelsen av Artemis eller Diana som dro mennesker til byen. Artemisdyrkelsen førte også med seg prostitusjon. 

'Av alle gresk-romerske byer var Efesos .... den som var mest åpen for magikere, trollmenn og sjarlataner av alle avskyggninger,' skriver Bruce Metzgwer i St.Paul and the Magicians.

Men det mest betydningsfulle med Efesos var at Gud i denne byen reiste opp et vitnesbyrd om seg selv, som var rent og uberørt av degenerasjonen i omgivelsene. Den ble et lys i beksvart mørke. Om dette vitnesbyrdet, om den kristne forsamlingen i Efesos, heter det i Åp 2,2.3:

"Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du har ikke gåttt trett."

Til forsamlingen i Efesos var materialismen og synden i byen et vekkerop til å leve et hellig liv. Oposisjonmen de merket fra samfunnet rundt dem betydde at de satte sin lit til Herren, og det lærte dem hva åndelig kriføring betyr. Det er ikke tilfeldig at det er til menigheten i Efesos Paulus skriver om den åndelige striden, at den ikke er mot mennesker, men mot åndskrefter i himmelrommet og det er til denne forsamlingen han skriver om den åndelige rustningen.

Vi skal i neste artikkel se nærmere på Artemis/Diana-dyrkelsen, men vil allerede nå slå fast at en del av denne avgudsdyrkelsen handlet om å lage og selge religiøse fetisjer. Lukas beskriver dette slik: "For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, laget Artemis-templer av sølv og hjalp kunsthåndverkerne til en ikke liten inntekt." (Apg 19,24) Efesos var kjent som den fremste fetisjfabrikken i hele det romerske riket. Blant annet laget de 'de efesiske bokstaver'. Den anerkjente bbelforskeren og bibellæreren F.F Bruce beskriver dette slik:

'Uttrykket efesiske bokstaver ble i alminnelighet brukt  i antikken for skrifter som inneholdt trylleformularer ... de skulle plasseres i små sylindre eller medaljonger som man bar om halsen eller ellers på kroppen.' (F.F Bruce: Paul - the Apostle, 1977, side 291)

Amuletter og medaljonger knyttet til avguder er slett ikke uskyldige ting. De er uttrykk for åndelige realiteter. Det viser konfrontasjonen mellom lys og mørke i Efesos og vi kommer tilbake til det.

Det er inn i dette åndelige mørket apostelen Paulus og hans apostoliske team forkynner evangeliet.

fortsettes

Billedtekst: Biblioteket i Efesos. Foto: Pixabay

Bibelstudium: Konfrontasjon med mørkets rike, del 1

Det var i byen Efesos at Paulus og hans apostoliske team skulle stifte bekjentskap med demoniske åndskrefter av en karakter de ikke hadde stiftet bekjentskap med tidligere. Mørkets fyrste hadde et kraftig åndelig feste i den byen. Men det var i denne byen at en kristen forsamling skulle grunnlegges som skulle få stor betydning for hele Lille-Asia. Historien om grunnleggelsen av menigheten i Efesos har mye å lære oss også i dag. Vi skal i noen dager fremoover se nærmere på Apostlenes gjerninger kapittel 19:

Egentlig starter den spennende historien om grunnleggelsen av menigheten i Efesos allerede i kapittel 16. Det skjer under Paulus' andre misjonsreise. Målet var intet mindre enn å evangelisere Asia! Da skjer det noe forunderlig. Tiden var ikke inne! I Apg 16,6 leser vi at apostelen Paulus, profeten Silas og den unge medarbeideren Timoteus ble 'hindret av Den Hellige Ånd fra å tale ordet i Asia'. Intensjonen var det ikke noe galt med. Det er aldri feil å forkynne De gode nyhetene. Det var problem med timingen. De var ikke i Guds ledelse. Gud stengte veien for dem. Vi må bare stole på den allvitende og allmektige Guds visdom, selv om det i våre øyne virker underlig. 

Kunne denne hindringen hva sin årsak i at apostelen Paulus ikke var rede til å bli konfrontert med og kjempe mot de formidable åndsmaktene i Efesos? Den gangen hadde han ikke gjort seg de erfaringene som han skaffet seg etter hvert: Opplevelsen med spådomsånden i Filippi og hans personlige erfaring med et tilsynelatende ugjennomtrengelig åndellig mørke som lå over byen Hellas. 

Det er nok Gud som i sin uendelige visdom legger hindringer i veien for oss når vi er i ferd med å forstrekke oss åndelig. Vi er viktig å merke seg at det ikke var den onde som hindret Paulus og hans team. Det var Den Hellige Ånd! Det gjelder å være årvåken og kjenne Guds tid. Menneskelig sett kan alt virke rett og helt opplagt, men det behøver ikke å være Guds plan. 

"Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene." (Ord 16,2) 

Bibelen lærer oss at det finnes territoriale åndsmakter. Åndelige fyrster som har spesielle geografiske landområder de har spesielt ansvar for. Vi ser et godt eksempel på dette i Daniels bok. Der avdekker en engel for profeten Daniel, at engelen har kommet ham til unnsetning som svar på Daniels inderlige bønner, men at det har kommet hindringer i veien, selv for en av Guds mektige engler:: "Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for sin Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste stod imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia." (Dan 10,12-13)

Her merker vi oss følgende:

1. De fyrstene og kongene det her er snakk om er åndelige skikkelserr og makter. Deres rang beskrives. Dette er ikke bare onde ånder, men det er fyrster og konger. Merk deg flertallsformen. Den onde har et hierarki av åndskrefter som er underlagt ham. Dette er de falne englene som i sin tid gjorde opprør mot Gud. 

2. Engelen som ble sendt var ikke sterk nok til å bekjempe Perserrikets fyrste, men måtte ha assistanse av 'Mikal, en av de fremste fyrstene'. Guds englehær har også et hierarki. Mikael er en av Guds englefyrster, mektig i rang og styrke.

3.Den åndelige kampen var hard. Perserrikets fyrste og Guds engel kjempet i 21 dager før englefyrsten Mikael kom.

Guds ord forteller oss at dette er realiteter, selv om enkelte, også mennesker som kaller seg kristne, syntes dette er naivt og ler av det hele:

"For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondsskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Det var ikke bare Perserriket som hadde en slik åndelig fyrste, men også Hellas, jfr Dan 10,19.

fortsettes

Billedtekst: Amfiteateret i Efesos. Foto: Pixabay