Maria og Elisabet danset med Ordet mellom seg

I dag hadde jeg en underlig opplevelse. La meg fortelle om den:

En av antifonene under morgenbønnen denne 4. søndag i advent lyder: 'Se, Gud Herren kommer, og med ham alle hellige, og på den dag skal det skinne et stort lys, Halleluja!' Den som leder bønnen sier: 'En kvist skyter opp av Israels rotstubb', og de som deltar i morgenbønnen, svarer: 'En renning fra hans røtter bærer frukt'.

Evangelieteksten for denne søndagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...

Simcha!

Det finnes et herlig ord for glede på hebraisk: simcha. Bare ordet i seg selv er så melodiøst, yrende og boblende at man blir glad bare av å uttale det!

Simcha er et ord med mange betydninger. Rotordet er sameyach som betyr glad, lykkelig, glede. Vi finner ordet f.eks i Salme 100,2:

"Tjen Herren med glede (simcha), kom fram for hans åsyn med jubel!"

Legg merke til at både på hebraisk og norsk er dette en befaling! Når en tenker på jødenes historie, så full av tragedier som den er, så er det underlig å tenke på at de kan feire så mye som de gjør. Den jødiske kulturen er så full av glede, av dans og jubel. Svaret finnes her, gleden finnes i en kilde som heter Gud. Fra Ham strømmer det en glede som fyller vårt indre, som igjen produserer kraft til å utholde de vanskelige tidene.

Det er faktisk slik at intet annet språk enn hebraisk har så mange ord for glede. De har ordene sason, hedwah, gil, og ninnah ved siden av simcha, som alle taler om gleden.

Hebraisk beskriver ofte sjelens glede i sammenheng med skaperverket:

"For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene." (Jes 55,12)

"Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje. Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd, Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt." (Jes 35,1-2)

Simcha er et fundamentalt ord i troen. Og denne gleden det her er snakk om handler også om helligheten - dette å være tatt ut av en sammenheng, og satt til side:

"Gled deg ikke, Israel! Juble ikke, likesom folkene!" (Hos 9,1)

Her ser vi at glede og hellighet hører sammen. Glede er ikke funnet i verdslighet, men i hellighet, i Guds-relasjonen.

Gleden kommer også til uttrykk i Herrens høytider, og i jødefolkets festdager. Simcha er ordet for festen, f.eks i forbindelse med et bryllup, feiringen av et barns omskjærelse eller ved Bar eller Bat Mitzvah, som tilsvarer vår "konfirmasjon". Ved et jødisk bryllup skal bryllupsgjestene gjøre alt som står i deres makt for å gjøre brudeparet lykkelige!

Og sist, men ikke minst, har vi Simchat Torah, gledesfesten over Loven (Torahen), da vi ser jødene danse i gatene med torarullene i hendene. Denne dagen vil mange jøder røre ved Skriftrullene med bønnebøkene sine, eller med kanten av bønnesjalet for å uttrykke sin glede over Guds ord.

Blant jødene finnes det alltid en grunn for å være glade, alltid en grunn for å feire.

Hva med oss?

La oss glede og fryde oss over Guds ord!

Mandag denne uken startet Torahens gledesdag, den siste av en hel rekke med jødiske høytider som er blitt feiret og markert den siste måneden. Jeg glemmer ikke første gangen jeg var i Jerusalem og opplevde Shimchat Torah - ringdansen hvor Torah-rullene holdes høyt opp i luften. Den gleden og begeistringen det da gis uttrykk for over Guds ord, burde misunne enhver kristen! Tenk om vi holdt Guds ord i ære, og ga uttrykk for vår glede over at vi har fått del i Guds ord! I mange menigheter i dag har folk ikke med seg Bibelen på gudstjenesten eller møtet engang.

På Shimchat Torah synges det sanger som uttrykker glede over Guds lov. Jeg tenker på de profetiske ordene fra Jesaja:

"I de siste dager skal det skje: Berget der Herrens hus står, skal være grunnfestet på toppen av fjellene. Det skal være opphøyet over høydene. Alle folkeslag skal strømme til det. Mange folk skal dra av sted og si: 'Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus. Han skal lære oss sine veier, og vi skal vandre på Hans stier.' For fra Sion skal loven utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,2-3)

Hele byen Jerusalem gleder seg på Torahens gledesdag. Fra Vestmuren (Klagemuren) lyder det glade sanger, det samme i byens synagoger. Store deler av folket tar del. Og det fortsetter ut over uken.

Jeg tenker: Om vi kristne hadde avsatt en hel uke til å fryde oss over at vi har fått del i Guds ord, da ville vi nok sett endringer i blant oss, til det gode. Vår eneste redning er at vi vender tilbake til Guds ord, grunner på det og handler deretter!